Det millitærkulturelle kompleks

MajaDanPetter2-1

Det er festivalsommer, det er sol.  Alle hjerter er så glade og fri – men bare på den ene siden av kloden. For på den andre siden regner bombene, bomber som gir festivalmusikken sure undertoner og ølen i plastikkbegrene en bitter ettersmak.

Tekst: Haakon Stiff Aamlid

Foto: Dan Petter Neegaard

Kongsberg by, på en høyde over Numedalslågens vestre bredd, ligger Kirketorget omsluttet av storslåtte patrisierhus; Amtshuset, Kongsberg Bad, Bergskrivergården og Bergseminaret, sammen med den vakre Kongsberg kirke. De er arkitektoniske minner, minner fra en tid da sølvgruvene gjorde denne bergstaden til en økonomisk stormakt.

Det er her på Kirketorget man den første uka i juli finner hovedscenen til Kongsberg Jazzfestival. Tusener av mennesker vil samles her, men få vil kunne se Veteranmonumentet, for det ligger i skjul bak Snøhettas eiendommelige Tubaloon-scene.

Monumentet består av tre granittkolonner. De to ytre representerer de stridende parter i en militær konflikt, som holdes adskilt av en midtre, fredsbevarende styrke. «I fredens tjeneste», står det på plaketten, «har den norske soldaten skapt seg et navn og et rykte det står respekt av», med referanser til militære operasjoner i land som Irak, Afghanistan og Libya.

Dette symbolet, ikke bare på fredsnasjonen Norges diplomatiske overmakt og moralske eminens, men også på dens selvforherligende navlebeskuelse, er «Reist til minne for de som har falt i utelandsoperasjoner med støtte fra Forsvaret, Kongsberg kommune og Kongsberg Gruppen.» Sistnevnte, deleid av staten Norge, produserer våpen – lemlestende og dødbringende våpen.

Prinsippløse prinsipper
Norske lover forbyr salg av våpen til land i krig eller borgerkrig, så lenge denne ikke er definert som en legitim forsvarskrig. På tross av dette er det mange eksempler på at norskprodusert våpenmateriell har havnet i krigerske og folkeundertrykkende hender. Her følger et utvalg:

I 2014 underskrev Kongsberg Gruppen en kontrakt verdt 3,7 milliarder kroner med Oman, om å levere luftvernsystemet NASAMS.

Til Saudi-Arabia har de eksportert militært kommunikasjonsutstyr, en beslutning Gruppen selv forsvarer med at slikt utstyr «vanskelig […] kan benyttes til å begå overgrep». (Som om radiosamband ikke kan brukes til å koordinere dem.)

Den amerikanske krigsmaskinen er én av Kongsberg Gruppens aller viktigste handelspartnere, og i 2007 ble de enige om leveransen av Remote Weapon System til en verdi av åtte milliarder kroner. Våpenstasjonen tillater soldaten å sitte forskanset i et pansret kjøretøy. Derfra kan hen plukke ut mål ved hjelp av en dataskjerm. Våpenet tar menneskeliv med høy presisjon – mange av dem sivile – noe det amerikanske angrepet vet å sette pris på. Dette kommer frem i en Teknisk Ukeblad-artikkel titulert «Norske våpen dreper best» .

Dronejazz
Kongsberg Gruppen er en hjørnesteinsbedrift med flere tusen ansatte. Lønningene spres rundt om i lokalsamfunnet; i byens kiosker, butikker og kafeer, restauranter og barer. Dessuten havner skattepengene fra både de ansatte og deres arbeidsgivere i kommunekassa; penger som, ideelt sett, brukes til barnehager, skoler, sykehus og sykehjem.

Skattepengene har også bidratt til byggingen av den splitter nye Krona på verket; en monolittisk bygning, som blant annet huser Høgskolen i Sørøst-Norge, fagskolen Tinius Olsen, vitensenter, bibliotek, teater og kino, i tillegg til flere av kontorene til statens kommunale hånd, deriblant Forvaltningsavdelingen, Integreringsseksjonen og skatteoppkreveren. Slik bidrar Gruppen indirekte til Kongsbergs byutvikling. Samtidig er den en direkte bidragsyter til byens kulturliv, herunder Jazzfestivalen, som på sine hjemmesider omtaler våpenprodusenten som én av sine «fantastiske sponsorer».

Festivalledelsens entusiasme er enkel å forstå, for det skorter ikke på våpenprodusentens generøsitet. I 2014 ga den økonomiske garantier for Stevie Wonders festivalbesøk. Men en slik garanti kommer selvsagt ikke uten visse betingelser.

Kulturkrig
«Sponsormidler er reklamepenger fra bedrifter som ønsker å skape godvilje rundt merkevaren sin for å bli assosiert med noe positivt og ta fokus vekk fra det de egentlig driver med», sier komponist og musiker Maja S. K. Ratkje over en kopp kaffe i kantina på Musikkhøgskolen i Oslo.

Det politiske engasjementet fra Ratkjes tid i Natur & Ungdom er ennå fullt levende. Hun er én av initiativtakerne til aksjonsgruppa Stopp oljesponsing av norsk kulturliv, og står bak flere musikalske verk med skarpe, politiske undertoner. Blant dem Ro – Uro, et stykke om krig og fred, som ble sensurert før en planlagt fremføring i FN-bygningen i New York.

I sommer skal hun spille på Motvind, en fersk protestfestival rettet mot Kongsberg Gruppens sponsing av Jazzfestivalen; et musikalsk farvel til våpnene, som vil finne sted 6. og 7. juli på Café Mir i Oslo.

Maja S. K. Ratkje berømmer initiativet bak festivalen. Hun ser at stadig flere bidrar til å rette søkelyset mot samarbeidet mellom kulturlivet og «uetiske sponsorer», slik hun selv betegner dem.

«Kultur og idrett sponses aktivt av industrier som trenger godvilje. At olje og våpen sponser de største festivalene er ikke tilfeldig. Det sier litt om hvor mye godvilje de trenger for å kunne fortsette med det de driver med. Og kulturlivets selvsensur gjør at sponsingen demper nødvendig kritikk herfra.»

Systemet(s) fanger
Stabile inntekter er ingen selvfølge for en norsk musiker, og festivalsommeren byr på en gyllen mulighet til å skaffe seg et lite pusterom. Men ettersom «Festival-Norge er oljesmurt», slik Klassekampen tidligere har belyst, stilles etisk bevisste artister ovenfor et vanskelig dilemma.

Kritiske røster har anklaget fritenkende artister for å være dobbeltmoralske. Ofte henger påstanden sammen med argumentet om at det jo er de samme pengene, enten de kommer fra en våpenprodusent eller gjennom Kulturrådet.

Dette argumentet er også blitt brukt av stortingspolitiker og fast gjest på Kongsberg Jazzfestival, Laila Gustavsen. Hun har også uttalt at «det får være opp til hver enkelts [sic] personlige samvittighet om de ikke ønsker å delta på en festival som har Kongsberg Gruppen som sponsor.» Et påfallende utsagn som åpner for spørsmålene: Hviler det moralske ansvaret hos enkeltindividet? Og hvis ja, hva er så ansvaret til den enkelte av oss?

«Å søke kunnskap. Vi må passe på at vi ikke fordummer samfunnet», svarer Ratkje etter å ha tenkt seg om et øyeblikk.

Men kunnskap vil alltid være begrenset. Det er ikke mulig å lære seg alt. Og om det i prinsippet hadde vært mulig, ville det ikke være tilstrekkelig.

For Systemet tillater det ikke
Du kan boikotte både det ene og det andre, men så lenge du tar del i samfunnet som en skattebetalende borger, vil også du være en del av problemet: Dine skattepenger tilfaller Statens budsjetter, og disse investeres i våpenproduserende industrier; våpen som myrder sivile i såkalte humanitære intervensjoner – eller, som det egentlig heter: krigerske invasjoner.

Så hva med festivalene, burde de ta ansvar? Ja, mener Ratkje og trekker frem Øyafestivalen som et foregangseksempel. Men også her støter man på problemer, for kulturlivet lider av en megaloman vekstsyke:

«Alt skal bli så mye større. Ting er aldri nok som det er. Og det er ikke sånn at de ekstra pengene går til musikerhonorarer. Nei, da skal vi lage en enda større festival.»

Så når Kongsberg Jazzfestival blir tilbudt økonomiske garantier, er det vanskelig å takke nei, for de stilles ovenfor et lignende dilemma som artistene selv; et slags eksistensielt være eller ikke være.

En varm våpenpotet
Så hva med Kongsberg Gruppen – hva tenker de om sitt moralske ansvar? De kaster simpelthen ballen videre og forholder seg kun «til norske myndigheters regelverk for eksport av forsvarsteknologi» .

Så det er altså her det ender – ved portene til Staten og de politikerne som er satt til å styre den.

Én av dem, kongsberging Laila Gustavsen, har uttalt at våpenhandelen «er en lovlig virksomhet som drives under demokratisk kontroll.» Jonas Gahr Støre har sagt at vi ikke kan «bestemme hvor en alliert bruker sine våpen.» Mens Liv Signe Navarsete har pekt videre opp i systemet: «Det viktige er at vi har et regelverk som fungerer globalt om vi skal nå våre mål.»

Dette er ikke annet enn simpel ansvarsfraskrivelse. At våpenhandelen er legal, er intet gyldig argument. At noen har definert en virksomhet som lovlig, gjør den ikke moralsk uklanderlig.

Det er for så vidt riktig som Støre sier: Norske myndigheter kan ikke bestemme over sine allierte. Imidlertid er det ingen som tvinger den norske stat til å produsere og selge våpen, og den frigjorte menneskelige kapitalen kunne vært brukt andre steder, for eksempel til utvikling av grønn energi.

Navarsete peker i grunn på problemet: Systemet. For det er Systemet som tillater at noen kan tjene seg søkkrike på andres lidelser.

For å sitere Slavoj Žižek: «Hvis ikke Systemet endres, er vi fortapt.»

Den enes død, den andres brød
Maja S. K. Ratkje må løpe. Hun skal undervise en NMH-er i komposisjon, men før vi tar farvel, sier hun noe som blir værende med meg hele turen hjem: «Vi må se realitetene i øynene. Vi kan ikke profitere på at folk tar liv av hverandre på den andre siden av jorden. Så enkelt er det.»

______________________________________________________

Motvind

• Motvind blir arrangert på Grünerløkka Lufthavn Mir 6. og 7. juli 2016.

• Festivalen Motvind finner sted på samme tid som olje- og våpensponsede Kongsberg Jazzfestival og er en reaksjon og et forsøk på å rette søkelyset mot denne negative utviklingen, der etisk tvilsomme selskaper i tiltagende grad gir overskudds- og gledes-markeringene ekle bismaker.

Motvind vil over to dager presentere jazz, improvisasjons- og samtidsmusikere fra øverste hylle, og vil etablere seg som en alternativ og bærekraftig platform for både musikere og publikum.

• Artistene som stiller er: Maja S.K. Ratkje, Monkey Plot, MoE, Adrian Myhr, Kasper Værnes og Andreas Wildhagen, Silicone (Natali Garner og Magnus Nergaard).