PDF-Filer

Samora nr 4 2016

Leder av gjesteredaktør Jeaninne Masika Lukusa:

Når nordmenner normen

Velkommen til Norge! Verdens beste land å bo i. Så lenge du er født med ski i garasjen, tråkker i salaten, har en bestemor på et gamlehjem i Bodø, og for all del ikke har hijab på hodet. Velkommen til Norge. Her kan DU føle deg som hjemme, men ikke lenge nok til at du får glemme at du egentlig ikke er herfra. Ja, for hvor er du egentlig ifra?

Du er jo så eksotisk! La meg ta på håret ditt! Det er jo ikke rasistisk ment, du burde heller ta det pent. Å… ikke vær så hårsår! Har du ikke lært noen ting i alle disse år? Integrering er jo skikkelig på moten, selv om den ikke bare tråkker dine verdier på tærne, men på hele foten. Ja det er jo synd for dem som har fødested annetsteds enn i Lofoten. Men man kan ikke ta deres ord for god fisk, der de går rundt i sånn svart, heldekkende, gotisk antrekk. Det er ikke bare kvinneundertrykkende, det er jo nesten på grensa til frekt. At de våger å være seg selv til de grader at en skulle tro, at janteloven hadde dratt dit selv peppern ikke kan gro.

Misforstå meg rett, altså, det er ikke det at det ikke er godt med børek, men trenges det å gnåles sånn om flerkultur, stadig vekk? Og nå er enda en bygning viet til sånne flerkulturelle og mangfoldige ting. To millioner fra den norske regjering? Disse folka koster jaggu meg ikke bare skjorta, men hele garderoben!

Vi skal nok klare å beholde roen, Olje-Norge er jo tross alt fredsnasjonen, spør hvem som helst. Bortsett fra Afghanistan, Irak og kanskje ikke Syria, men stort sett da. Og hallo, vi er i hvert fall ikke USA. Så hylekoret får akkompagneres av muezzinen som roper ut til bønn, og den myrdede guttungen Jakob Abdullahi Hassan var jo også noens sønn. Dog har nok nettroll som Pegida Innland og Partiet Demokratene sørget for at familien ikke fikk sørget nok, før de kalte ham for jihadyngel og fremtidig terrorist.

Klart at det er trist. At noen nordmenn velger å bruke ytringsfriheten sin på å være rasist. Klart at det er trist. At det finnes nordmenn som sitter trygt i borettslaget, med gresset ganske grønt i sin egen hage, og peker bort på asylmottaksblokka, og sier, det er sørgelig stakkars dem! Men trykker «like» når Sylvi Listhaug vil sende dem hjem, og skylder på at blokka står i veien for solsiden. Klart at det er trist. At det finnes nordmenn som ikke forstår at andre nordmenn kan få gnagsår i sjela når de blir omtalt som «eksotisk», selv om det er aldri så velment.  Klart at det er trist. At noen nordmenn stempler andre nordmenn med «fødested ukjent». Klart at det er trist. At integreringen ikke lager plass til elefanten i rommet sitt flytte-lass av en kultur verdig nok til å opptegnes i et rødt pass. At ikke alle allerede vet det, er trist. Men la meg si det først som sist:

Nordmenn er normen når man inkluderer hver nordmann.

Den med bikini og den med burkini. Den som yter og den som syter. Den som tåler så inderlig vel, og den som ikke skjønner at det finnes urett, selv om den ikke rammer dem selv. Den som leser Samora, og den som er likeglad. Men jeg må bare få sagt det: Det er klart at det er trist at vi enda ikke er et samfunn som fullt og helt står SAmmen MOt RAsisme.

Samora nr 3 2016
Samora nr 2 2016
Samora nr 1 2016

Leder av gjesteredaktør Selma Benmalek.

På grensen

Dette nummeret av grenseløse Samora spenner over så ulike temaer – iallfall på overflaten – som slavehandel og Hollywoods filmindustri. At slavehandelen i det hele tatt kunne finne sted – og det i flere hundre år – vitner om en utstrakt kynisme hvor svarte mennesker ble den avgjørende brikken i spillet om status og rikdom.

Når listen over de nominerte til årets Oscar-priser er ultrahvit, og når eminente svarte skuespillere til og med velges bort fra «svarte roller» til fordel for latinamerikanere og hvite med «blackface», vitner dette om at det fremdeles finnes diskriminerende holdninger.

Europa og Norge fikk i fjor svært mange nye flyktninger. Mari Linløkken beskriver hvordan europeiske lands myndigheter, også norske, snur ryggen til konvensjonsforpliktelser og pulveriserer ansvaret for flyktninger og asylsøkere ved å innføre hastelover og stadig nye regler som i realiteten flytter grensekontrollen – og dermed ansvaret – langt innenfor landegrensene og dermed mer og mer over på private og på enkeltmennesker.

Med tanke på de mange nye flyktningene mener forfatteren Loveleen Rihel Brenna at utviklingen av en felles identitet er et sentralt element i mangfoldsledelse og at en regjerings oppgave er å føre en politikk som skaper samhold. Seniorkonsulent Katja Ma Bratseth ved

Høyskolen i Oslo og Akershus kan i sin artikkel om sentrumsbydelen Tøyen vise til at markante endringer finner sted når folk i «Tøyenbygda» forener sine viljer og begynner å dra i samme retning. Umar Ashraf tar for seg minoritetsungdoms «takknemlighetspraksis» når de lojalt følger innvandrerforeldrenes ønsker for valg av trygge yrker med høy lønn og status.

Oslo har fått tidenes yngste varaordfører og den første med minoritetsbakgrunn. Khamshajiny Gunaratnam (27), eller Kamzy som hun ønsker å bli kalt, er intervjuet av Samora. Åpenhet, frihet og toleranse er viktige verdipolitiske mål, og hennes ambisjoner for Oslo kan uttrykkes i spissformuleringen om at det skal være viktigere hva folk har i enn på hodet.

Endre Dalen spanderer velkrydret lesning som sender oss ut i verden med helt nye idéer og impulser, enten han forteller om den Beograd-baserte og ytterst mangfoldige forfatteren og journalisten Matthew Collin, anmelder antologien Seismographic Sounds. Visions of a New World som han kaller «sinnsutvidende», eller sjekker ut African Head Charges «kaninhull».

For en fredelig og inkluderende framtid må majoritetssamfunnet invitere alle nyankomne opp i båten, og for i det hele tatt å komme noen vei, må vi alle ro i samme takt og i samme retning. Skulle det i begynnelsen bære litt galt av sted, er det fullt mulig å justere både takt og kurs  underveis.

Samora nr 4 2015

Leder av gjesteredaktør Mohamed Abdi:

Omskiftende tider

Vi befinner oss i omskiftende tider. En tid preget av populisme, dystopier og hatytringer. Men også en tid preget av hjelpsomhet, humanisme, solidaritet og empati. Det synligste eksempelet på sistnevnte er de engasjerte privatpersonene som de siste månedene har stått på og hjulpet flyktninger i byer og tettsteder i det ganske land. Det enorme engasjementet kulminerte i folkebevegelsen Refugees Welcome to Norway.

I denne utgaven av Samora som du nå har i dine hender, har vi intervjuet to av høstens flyktninghjelpere. To unge kvinner som forteller hvorfor de forlot hverdagslivet i Norge for å hjelpe mennesker i nød i Middelhavet og på de greske øyene. Vi ser hvordan sivilsamfunnets solidaritet med nyankomne flyktninger sprer seg og øker i lokale tettsteder i Norge, Tyskland, Storbritannia og andre steder i Europa. Dette skjer samtidig som at høyrepopulismen og fremmedfiendtligheten vinner fram andre steder. Nylig i det franske regionvalget hvor det høyreradikale partiet Nasjonal Front har så langt gjort det som ser ut til å være et brakvalg.

Hatytringene er ikke bare på nett, men også i den politiske samtalen. Avsendere som maktpersoner som Marine Le Pen eller den republikanske presidentkandidaten Donald Trump, er ikke noe som er forbeholdt Frankrike eller USA. Det er i stor grad blitt mainstream i andre vestlige samfunn. Det norske samfunnet er ikke noe unntak. Sindre Bangstads bok «Anders Breivik and the Rise of Islamophobia» som Samora omtaler i denne utgaven, handler om akkurat denne hatefulle og konspiratoriske diskursen.

Vi har intervjuet ildsjelen og idrettsutøveren Marco Elsafadi om ungdom, relasjoner, barnevern og løftebrudd. Vi ser videre på hvordan det kan ha sine utfordringer å vokse opp som minoritetsspråklig i det norske samfunnet, som møte med PPT-tjenestens diskriminerende bruk av IQ-tester. De forveksler språkvansker med atferdsvansker i flerkulturell skolesammenheng.

I disse dager er det 40 år siden Stortinget vedtok innvandringsstopp for ett år, et politisk vedtak som ikke har fått noe som helst søkelys i år. Nå er det viktig å huske på følgende: Uavhengig av hvilke politiske standpunkter man har, er vi alle et produkt av krefter som vi ikke alltid har kontroll over. Vi er et resultat av våre omgivelser, det som skjer rundt oss. Dette gjelder særlig flyktningene som flykter fra krig og nød. Som den britiske dikteren Warsan Shire skriver så treffende i diktet «Home»; ingen velger den utrygge situasjonen det er å være flyktning. Å se medmennesket og anerkjenne hans eller hennes menneskelighet har aldri vært viktigere enn i vår tid.