PDF-Filer

Samora nr 2 2018

Leder av redaktør Sara Flaaen Licius:

Zoomer inn på de unge

På samme måte som man kan si at våren tilhører de unge, kan man også si at spesielt denne utgaven av Samora hører de unge til. Vi er opptatt av viktigheten av at dagens generasjon unge får spire og blomstre på naturlig vis, i et gunstig miljø, slik at de står sterkere i fremtidens vær og vind. Det er vi ikke alene om.

Ane Carmen Roggen fra JM Norway, og flere andre aktører i kulturbransjen, er svært bekymret for Norges kulturframtid, etter at det ble annonsert drastiske kutt i kulturbistand og kultursamarbeid mellom ulike aktører. For hvordan vil vårt lille land bli, dersom diverse arrangementer som har som formål å skape samspill og internasjonalt kultur-samarbeid, samt bryte ned stereotypier, forsvinner?

Siden Trine Skei Grande har tiltrådt som kulturminister er det håp om rom for handling. Da er det nødvendig at kulturministeren tar initiativ til samarbeid og samspill med Utenriksdepartementet for å rette opp kursen.

Som motvekt til den tidsaktuelle såkalte «girlpower-bølgen», passer vi også på å tale guttenes sak i dette nummeret. Vi har anmeldt antologien Kjære bror, som også har vekt debatt om unge jenter og gutter med minoritetsbakgrunn i kjølvannet av bokens utgivelse.

Vi har også vært tilstede på menneskerettighetsfestivalen Human Rights Human Wrongs, og rapporterer fra en aktuell paneldebatt om dagens kolonialisering av samene. I saken blir du kjent med reindriftseier. Jovsett Ante Saras historie, og om hvordan han ble tvunget til å slakte ned reinbestanden sin fra 116 til 75 dyr som følge av nye vedtak.

I et intervju med Jørn Ljunggren, redaktør av boken Oslo – ulikhetens by, zoomer vi inn på hovedstaden. De sosiale og geografiske skillene er nemlig tydeligere enn mange tror, noe som særlig virker avgjørende for ungdommen. «Stereotypiene blir sterkere hvis man aldri får dem korrigert gjennom møte med andre mennesker», sier han og ytrer bekymring for at det i Oslo er en tendens til at man er veldig lik de andre barna man leker med – uansett hvilken side av byen man vokser opp på.

Du får også lese om det vi peker ut som årets kanskje viktigste teaterstykke. Med kun unge mennesker på scenen, speiles en hel generasjon og dens følelser av sinne, sorg, humor - og utenforskap.  På den andre side, har vi møtt representanter fra Unge Sikher, som helt siden 2009 har tatt ansvar for å skape åpenhet, igjennom den årlige Turbandagen. Med en egen Oslo-turban, designet av Holzweiler i fjor, ønsker de å gjøre det lettere for kommende generasjoner sikher å vokse opp i Oslo.

I tillegg har vi tatt tempen på Luca Guagdaninis nye film, Call Me By Your Name. Den følelsesladede filmen om to unge gutters kjærlighetshistorie er en svært vakker visuell påminnelse om å ikke ignorere våre indre lidenskaper.

Og sist, men ikke minst, har vi snakket med Hair-aktuelle Kashfa Gashamura, reality-stjernene Vita og Wanda Mashadi som er i gang med en andre sesong av deres populære NRK-serie, og stjerneskuddet Pasha, som er klar for årets Melafestival.

Det er juni – en av de deiligste månedene i vår del av verden. Jeg håper du tar deg tid til å nyte både denne fargerike utgaven av Samora, og den lyse tiden vi har foran oss!

Samora nr 1 2018

Leder av redaktør Endre Dalen:

Uvanlig apropos

I det Samora går inn i sin 40. årgang blir Sumaya Jirde Ali utsatt for noe av den groveste rasistiske hetsen vi har vært vitne til i norsk offentlighet. Særlig i offentlige forum og kommentarfelt. Det tvilsomme nettmagasinet Resett, ved redaktør Helge Lurås har nemlig satt i gang noe mange omtaler som en kampanje som retter seg mot den unge poeten med de store ambisjonene, det heroiske motet og den uslukkelige tørsten etter å utforske nye, og kanskje, helst gamle bøker.

Man kan spørre seg hvor mye unge engasjerte kvinner med minoritetsbak-grunn som Sumaya og Lan Marie Nguyen Berg bør finne seg i. Ytringsfrihet er tydeligvis ikke for hvem som helst skal vi tro Lurås og hans orkehær med nettroll.

I forkant av 8. mars-markeringen ble Sumaya så hetset og truet at hun trakk  seg fra markeringen i Bergen hvor hun skulle holde apell. Hun møtte likevel selvsikkert opp og gjennomførte til rungende applaus. Med denne viljestyrken er Sumaya med på å gi større rom for ytringsfrihet i Norge. Andre nordmenn med minoritetsbakgrunn vil forhåpent-ligvis kunne benytte seg av dette.

Talløse Sumaya-masker dekorerte Youngstorget i Oslo og markeringer i andre byer i 8. mars-toget, trykt opp etter initiativ fra Suzanne Kaluza og PR-byrået Trigger. Sumaya ble gjort om til et ikon alle som kjemper mot rasisme og sexisme kunne identifisere seg med, uansett hvor i det interseksjonelle treet de befinner seg.

Det mest oppsiktsvekkende med Sumaya er at hun deaktiverer alle klisjeer om en svart muslimsk kvinne med hijab.

I forfatterne, poetene og aktivistenes verden skal man lete lenge etter noen som ligner. Hun har riktignok Black Pantheren Assata Shakurs poetiske kraft, feministen og forfatteren Chimamanda Ngozi Adichies selvsikkerhet, antropologen og folkloristen Zora Neale Hurstons nysgjerrige fremtoning, aktivisten Angela Davis’ retoriske evner, sci-fi-forfatteren Octavia E. Butlers altopp-slukende fantasi og menneskeretts-aktivisten og forfatteren Arundhati Roys viljestyrke til å kritisere sine egne. I likhet med poeten Sonya Sanchez har hennes profane språk vært sjokkerende på en innovativ måte, uvanlig apropos, og kanskje til og med sjokkerende innovativt (ja, fuck Listhaug!).

For å trekke inn en lokal referanse, fra nettserien Skam: Er ikke egentlig Sumaya virkelighetens Sana, bare mye klokere, mer samfunnsengasjert og enda mer munnrapp?

Oppi all dritten Sumaya har gått gjennom i det siste finnes det likevel lysglimt. Hun ble i fjor kåret til årets Bodøværing, vant i januar Zola-prisen og i februar Osloprisen for «Årets stemme» fra Natt&Dag. Og lysere tider skal det bli. Sumaya vil ikke la seg kue av nettrollene:

– Jeg gis ikke plass slik Lurås hevder; jeg tar den – og min høylytte røst må folk venne seg til, for den skal ingen-steds. Den er hjemme, skriver Sumaya i Klassekampen 8. mars.

Samora nr 4 2017

Leder av redaktør Jeaninne Masika Lukusa:

Jeg er ikke sint. Bare veldig, veldig skuffet

Den eneste gjenværende supermakten, USA, mestret for litt over ett år siden å stemme frem en president som tror at miljøproblemer er en myte. Etter at Trump tok over, har vondt gått over til mye, mye verre. Han finner stadig nye metoder å provosere på, senest ved å erklære Jerusalem som Israels hovedstad.

Atomkrig virker enda nærmere nå som mannen har 140 tegn til rådighet for å tvitre fram nasjonalistisk propaganda og hets.

«Risikoen (for en atomkrig) er nesten like høy som under den kalde krigen på 1950-tallet» ytrer blant annet 15 vinnere av Nobels fredspris. De stiller dermed dommedagsklokka så nærme midnatt at Askepott nesten ikke rekker å ta med seg noen av skoene.

Og mens moder jords hetetokter fornektes, og elefanten i rommet nesten blir kvalt av atomvåpensproduksjonsutslipp, (et ord, like langt som dette året har virket) har vi fått kjennskap til det negative utfallet av den arabiske vår. En vår som blant annet førte til at Gaddafi, Libyas president, ble drept. Noe som først fikk demokratiets forkjempere til å danse i gatene.

I høst har det derimot vist seg at når katten er borte, danser musene på bordet bare en kort stund, før mennene selges som slaver på markedet. I bokstavelig, og dessverre ikke metaforisk, forstand. For etter at nasjonen ble forlatt uten leder, blir mennesker i dag auksjonert bort som gammelt arvegods. De grusomme bildene av den umenneskelige behandlingen av afrikanske menn blir knipset og delt på splitter nye iPhone 8 som koster mer enn noens mann. Noens far. Noens bror. Noens sønn.

Kommer noen til å gjøre noe? Annet enn å dele innlegget med de grusomme bildene? Det lurer jeg på, mens jeg ironisk nok trykker «liker» hver gang jeg scroller forbi andre som også delte innlegget med de grusomme bildene.

Misforstå meg rett. Jeg sier ikke at hele verden er dømt over og ut.

Det er jo noen lysglimt innimellom. Lysglimt som Zeshan Shakar’s roman, den 23 årige entreprenør Jankeh Njie Jamanca’s inspirerende historie og Barth Niava’s standhaftighet med fremming av kunst og kultur fra Afrika.

Faktisk er det at du holder årets siste utgave av Samora, prydet med Ainehi Edoro, også et lysglimt, dog med en bismak.

For tenk det, at vi nå, på tampen av 2017, 38 år etter at det første nummeret av Samora kom ut, fortsatt må kjempe SAmmen MOt RAsisme.

Så det er kanskje ikke så rart at jeg da, trass i at jeg ikke er typen som bare ser hullene i gulosten, ikke blir sint, bare veldig, veldig skuffet. For nå har det jaggu meg vært mer hull enn gulost!

Samora nr 3 2017

Leder av redaktør Jeaninne Masika Lukusa:

Vent med å forvent

Det kan virke som om forventingene kun blir uttalt når de ikke møtes.

Der sitter (eller står) du med den nyeste utgaven av Samora og hviler øynene på disse ordene og forventer noe. Jeg er litt usikker på hva, men jeg er sikker på at det er noe du forventer. En forventing som, hvis den ikke blir formidlet nøye nok, ikke kommer til å oppfylles. Jeg tør påstå at dette er roten til mange av våre utfordringer i dag; uutalte forventinger som ikke blir møtt. Kanskje nettopp fordi de er akkurat det; uuttalt.

Forventninger knyttet til et begrep eller en rolle som alle og ingen har definisjonsmakt over, er noe av det som går igjen i denne utgaven av magasinet. Hva forventes det egentlig av en som er ordentlig integrert? Er Sylvi, med sin mangel på list ordentlig integrert? Er du integrert fordi du går i lusekofte og nynner på Kari Bremnes?

Er det greit å gå med joggesko til bunaden? Er man nesten norsk, hvis man kan språket godt nok til å oppfatte Sylvi Listhaug som rasist? Eller er man nesten norsk først når man ser Hva vil folk si og ikke har noe svar?

«Det er ett eller annet nordmenn vil at vi skal gjøre for å bli skikkelig integrert, men de sier aldri hva det er» sies det i Thomas Hylland Eriksens sak «Hvem og hva er norsk i det 21. århundre». Vi har viet 12 sider til å forsøke å uttale disse forventingene. For hva vet vel jeg, eller du, egentlig om forventinger, annet enn at de sjeldent blir møtt? For vi vet ikke hva vi forventer at Siv Jensen skal kle seg ut som. Men noen forventer kanskje ikke at hun skal bruke en forflatet versjon av drakten til en urbefolkning som har vært undertrykt, som kostyme. På den annen side, hvorfor forventes det at hun ser på dette som kulturell appropriasjon, i stedet for å bare se på det som et fiffig og artig påfunn fra landets finansminister?

Og sånn kunne jeg ha holdt på helt til Donald Trumps svigersønn løser konflikten i Midtøsten, men jeg har andres uuttalte forventinger å ikke møte. Og du har et nummer å lese.

Samora nr 2 2017

Leder av Selma Benmalek og Endre Dalen (redaktører)

Samora i Pakistan: Et berikende møte

Skjebnen ville det slik at Samora skulle bli sendt til trykking sent på kvelden 14. august 2017. Datoen markerer syttiårsdagen for det britiske koloniveldets kollaps i India - og dermed Pakistans inntreden på verdensarenaen. På tross av sin korte historie har landet gjennomgått omveltninger og uro og dessuten vært konfrontert med press fra resten av verden.

I fjor besøkte Samora Pakistan med det formål å lage et temanummer om landet. I løpet av syv dager opplevde Samora Karachis kjøpesentre, Lahores halsbrekkende trafikk og Islamabads beste utsikt. Det var altfor kort tid til å få dypere innsikt i det mangfoldige landet. På de følgende sidene kan du lese om inntrykkene fra Pakistan og noen av de fargerike personlighetene Samora møtte.

Samoras viktigste oppdrag var å følge jazzmusikeren Bugge Wesseltoft som sammen med Melafestivalen initierte prosjektet Creating Horizons. Mela arrangerte tre konserter med lokale talenter såvel som pakistanske superstjerner. Sammen med musikere av alle kalibre og fra alle sjangre – fra rock, pop og rap til klassisk sørasiatisk musikk, åpnet Bugge senere på året Melafestivalen 2016 med det samme prosjektet.

Møter med mennesker Samora møtte også mange andre kunstnere i Pakistan. Noen av dem er intervjuet i dette Samora, blant annet electronica-kollektivet Forever South som i fjor lanserte albumet Karachi Files sammen med likesinnede fra Tyskland og Maldivene. Vi intervjuet rapper, skuespiller og stand-up-komiker Ali Gul Pir som pryder Samoras forside. Sami-ur-Rahman er en av Pakistans beste fotografer, og i Lahore fikk vi høre hvordan han begynte å fotografere og hvordan han senere ble kunstfotograf.

I tillegg har Samora møtt kunstnere fra Pakistan som har vært på besøk i Norge. Skuespilleren Samina Peerzada som i hjemlandet har spilt Ibsens Nora i Et Dukkehjem, og Naiza Khan, en av Pakistans fremste samtidskunstnere, som snakker om alt fra feminine former via urbane landskap til delingen av India i 1947.

Et historisk snapshot fra året 1947 Hva skjedde egentlig for sytti år siden? Tariq Ali forteller om hvordan Pakistan ble til som nasjon og hvilke konsekvenser delingen av India fikk på begge sider av den nye grensen. Det var «the partition» som var hovedtemaet på Karachi Literature Festival som Samora besøkte. I år ble festivalen for første gang arrangert utenfor

Pakistans grenser, nærmere bestemt Southbank Centre i London. Forfattere, musikere, historikere etc. deltok i blant annet samtaler og konserter. Som vi alle er klar over, har London som by gjennomlevd noen smertefulle måneder. Mange menneskeliv har gått tapt på de mest tragiske måter, og mørke krefter har truet enhet og samhørighet i metropolen. Ordskiftet har blitt skarpere og mer polarisert.

Ingen vikeplikt for nazister Den tilspissede stemningen merkes også i Norge. Med agurktiden bak oss og valgkampen så vidt i gang, kaver nordmenn seg gjennom utrivelige overskrifter og bråkete TV- og radiodebatter. Tonen er blitt kvassere, og ufine personangrep har blitt daglig kost.

I Kristiansand marsjerte tidligere denne måneden den nynazistiske grupperingen «Den nordiske motstandsbevegelsen» i gatene. Politiet lot demonstra-sjonen fortsette på tross av at det ikke var søkt om tillatelse til å marsjere.

En mann valgte å se nynazistene i øynene og stilte seg foran demonstrasjonstoget. Etter først å bli slått til av nynazistene, ble han pågrepet av politiet og ført bort i håndjern. Den mye omtalte demonstranten har abonnert på Samora i en årrekke. Hans navn er Ole Tellefsen og han er filmregissør, forfatter, skuespiller og musiker. I Samora kan du lese hans egen historie om hvordan han som fredelig motdemonstrant opplevde å bli arrestert mens nynazistene fikk fortsette markeringen.