Evolusjonen vises ikke på TV

DAG&TID2

Tekst: Endre DalenPerspektiv

Bladet du holder i hendene fyller straks 40 år. Immigranten-kollektivet, ga ut den første utgaven av Immigranten/Samora i 1979, og dannet senere Antirasistisk Senter i 1984. Mange organisasjoner skulle følge i disse fotsporene. En artikkel i Dag og Tid sementerer betydningen kollektivet hadde for debatten om rasisme frem til i dag.

I Dag og Tid skriver Kaj Skagen en tredelt serie artikler om «makta og avmakta til seksti-åttarane». I del to tar Skagen for seg hvordan «Antirasistane gjekk frå å vere randsfigurar til å bli fortropp for storsamfunnet».

Kaj Skagen trekker spesielt frem to miljøer som utmerket seg som fortroppen med antirasister: AKP (m-l) og deres organ Klassekampen, og Immigranten-kollektivet. Særlig Immigranten-kollektivet, «ein møteplass mellom innvandrarintellektuelle og sosialantropologar», ifølge Skagen, la mye av grunnlaget for det ideologiske ved antirasismen i Norge.

Grunnlaget for antirasisme i Norge
Immigrantenkollektivet ga ut tidsskriftet Immigranten fra 1979. Det var også videreutvik-lingen av det samme kollektivet som skulle få æren av å grunnlegge Antirasistisk Senter, Radio Immigranten (Tellus Radio), SOS Rasisme, Krisehjelpsgruppa, Agenda X og Mela. Personer fra samme miljø har senere dannet organisasjoner som OMOD (Organisasjon Mot Offentlig Diskriminering), MiRA-senteret, og Nordic Black Theatre. Den tydeligste linjen fra Immigrantenkollektivet går likevel frem til bladet Samora, som du leser nå. Immigranten skiftet navn til Samora mot slutten av 1980-tallet, og i år er det 40 år siden det første redaksjonsmøtet ble holdt.

I dag er ansvarlig redaktør for magasinet fortsatt Khalid Salimi, mannen som Skagen fremhever som ikke bare den mest sentrale i Immigrantenkollektivet, men den mest betydningsfulle for den antirasistiske bevegelsen i Norge, hvis man i all beskjedenhet teller hvem som er nevnt oftest i artikkelen, og dekorerer dobbeltsiden med et stort bilde.

«Utfordringa for Immigrantenkollektivets analyse var at dei oppfatta Noreg som ein del av eit globalt undertrykkingssystem som ytra seg rasistisk, samstundes som nordmenn ikkje opplevde seg sjølve som rasistar,» skriver Skagen.

«Særlig Immigrantenkollektivet, ‘ein møteplass mellom innvandrarintellektuelle og sosialantropologar’, ifølge Skagen, la mye av grunnlaget for det ideologiske ved antirasismen i Norge.»

«Før fantes det ikke kulturrasisme»
En milepæl for Immigranten og miljøet rundt var utgivelsen av Martin Barkers The New Racism, (1981) som var tidlig ute med å vise til kulturrasisme, som en ny form for undertrykking. Omtale av Barkers analyse ble viet spalteplass i Immigranten før noe annet sted i Norge. Kulturrasismen diskriminerte ikke nødvendigvis mennesker utelukkende etter hudfarge, men det var kulturen innvandrerne tok med seg som var «farlig» for «norske verdier».

Og der er man vel ved sakens kjerne. Det er der debatten fortsatt befinner seg i dag – men nå også i mainstreammedier. Antirasistisk arbeid er møysommelig, på grensen til håpløst. De samme debattene må tas år etter år. I løpet av 40 år har situasjonen selvfølgelig forandret seg betraktelig. Før var det i enda større grad snakk om rasehat, der det i dag i størst grad er snakk om frykt for og hat mot islam.

Forskjellen er at det er flere som er villige til å lytte, flere som forstår og flere som tar ordet. Mange tar nå debatten om rasisme fra et tredjeverden-perspektiv – både såkalt etnisk norske, etnisk halvt norske, etnisk halvt tyrkiske, innvandrere, deres barn og barnebarn, som ikke nødvendigvis kjenner noen annen virkelighet enn den norske.

Mot de flestes forventninger fortsetter Samora å bringe nye perspektiver på banen. Vi skriver om nye rapartister, vi skriver om kulturens rolle i et bistandsperspektiv, vi skriver om bookerprisvinnende forfattere og vi skriver om minoritetenes mange roller, uansett kjønn. Fremtiden er kompleks, men fullt ut overkommelig.