Delingen av India, Pakistan og Picassos Guernica

Mural_del_Gernika

Det var først da jeg så Pablo Picassos Guernica på 1970-tallet at min mors fortellinger om delingen av India i 1947, dukket opp igjen i min hukommelse. Hun nevnte ikke ordet Pakistan i sine fortellinger, for staten var enda ikke blitt til. Hun snakket om «da landet ble delt».

Tekst: Khalid Salimi

Illustrasjon: Pablo Picasso

Et langt mareritt med engelsk kolonisering av India fikk en slutt på 1940-tallet. Frykten for at muslimer og hinduer ikke kunne leve sammen i et samlet India, noe de lenge hadde gjort, gjorde at koloniherrene bestemte seg for å dele landet slik at muslimene kunne få sin egen stat.

Dette skjedde helt vilkårlig. Grensene til den nye staten ble laget slik at millioner av muslimer kunne flytte til det nye landet, Pakistan. Ikke-muslimer skulle flytte derfra til resten av India. Folk ble overlatt til seg selv, ingenting var organisert. En epidemi av vold brøt ut, millioner ble drept.

Mitt barndomshjem lå ikke så langt fra Shalimar Garden i Lahore. I nabolaget lå mine besteforeldres hus. Dit pleide vi å være i sommerferien. Vi sov ofte på taket for kjøle oss ned i sommerheten. Det må ha vært minst like varmt i 1947 da massakrene fant sted under åpen himmel.

I kvartalet hvor besteforeldrene mine hørte hjemme, bodde det stort sett muslimer. Nabokvartalet huset i hovedsak sikher og hinduer. Begge kvartalene hadde kun en liten åpning mellom seg slik at man kunne hoppe fra tak til tak. I 1947 var denne tettheten mellom to nabolag en viktig årsak til at mange berget livet. Sikhene og hinduene hoppet over for å unngå angrepene, og muslimene gjorde det samme.

Jeg vokste opp med min mors beretninger fra den tiden.

«En natt da vi barna lå under åpen himmel limt til sengene våre i frykt for overgrepene, hørte vi brølende, muslimske menn fra vårt kvartal gå til angrep på nabokvartalet. Plutselig så jeg at min sikh-venn Surjit hoppet over til oss,» fortalte mamma en gang. Hun beskrev hvordan Surjit gjemte seg under hennes seng mens flere i hans familie ble forfulgt og drept. Mamma husker godt da broren til Surjit løftet armen med rop om hjelp og hvordan armen ble kappet av og ansiktet hans frøs til i forferdelse.

«Noen dager senere», fortalte mamma videre, «rett før morgengry hørte vi at flere menn brøt seg inn i vårt hus. Døren til taket var låst, og min onkel fikk noen av oss til å hoppe over åpningen. De som ble igjen mistet livet da mennene knuste døra og kom opp på taket.»

Veldig lite av det som skjedde, er dokumentert. Scener av frykt, lidelse og desperasjon. Folk dreper og blir drept. En mor løper med et dødt barn i armene og en fars kropp ligger på bakken etter et mislykket forsøk på å beskytte familien. Et tog overfylt av familier ble stoppet av bevæpnede horder og noen timer senere var ingen å finne i live. Voldtekter skjedde ustanselig, og i det troløse mørket voldtok de sine uten å vite det, sine egne familier.

Hver gang jeg ser på Guernica av Picasso, ser jeg alle deler av maleriet fortelle historier jeg gjenkjenner fra mammas fortellinger om 1947. Mange av disse historiene skjedde før Guernica ble malt. Det vi ser fra Guernica har også skjedd i Gaza, Sarajevo eller Bagdad.

Fra delingen i 1947 finnes det utallige fortellinger men få bilder. På den tiden drepte folk hverandre uten å fotografere. Men fortellinger fortelles videre, også av Picassos Guernica, som igjen fungerer som en påminnelse.