Det danske forbud mot løsskjegg

Løsskjegg

Tekst: Stein Lillevolden 

Illustrasjon: Sureyya Aydin

Danmarks regjering har nylig lagt frem en lov med forbud mot løsskjegg! Dette handler ikke om trusselen fra spioner med løsskjegg, men er et juridisk triks hvor et forbud mot niqab og burka skal fremstå som allment forbud mot maskering i det offentlige rom.

Den danske Løsskjeggsloven av 2018 forsøker med en rekke runde formuleringer og prokuratorknep å komme utenom menneskerettigheters begrensinger mot forbud direkte rettet inn mot bestemte religiøse eller etniske grupper, selv om alle selvfølgelig vet hva det handler om; nemlig å ramme muslimers kulturelle autonomi og rettigheter. Politikerne sier flåsete at politiet nok vil klare å tolke hvem den altomfattende maskeringsloven likevel er rettet inn mot, slik at det ikke rammer julenissens skjegg og Putti Plutti Pott, eller karneval og dansk fastelavnsutkledning.

Nå er niqab og burka og annen slags religiøs ansiktstilsløring omtrent like sjeldent i dansk offentlighet som løsskjegg, men som det meste av politikk i dette landet handler også dette om å tilfredsstille regjeringens støtteparti Dansk Folkeparti, og utvide den populistiske skrytelisten over innstramninger mot flyktninger, mennesker med gener av utaskjærs opprinnelse og med annet livssyn enn luthersk eller materialistisk. Men alle vet at dette bare er en galgenfrist inntil de kommer med neste krav med forbud, hvor hovedmålet blir hijab. Det vil kanskje bli kamuflert som forbud mot ørevarmere, eller luer som skjuler ørene, eller hva de nå må komme opp med av bekledningsgjenstander som juridisk kan bortdefinere de stadige angrepene på muslimer.

Ha’kke tid, for vi skal finne burka
I symbolpolitikken mot etniske og religiøse minori-teter er politikerne ikke så nøye med lovtekstens formulering, bare den innforståtte undertekstens retning er tydelig nok. Dette har det danske Politiforbundet sagt seg utilfreds med, og har bedt om klarere og mer konkrete retningslinjer. Slik lovforslaget om den offentlige tilsløring er formulert, er det forbudt å stå ikledd niqab eller annen ansiktsdekkende bekledning utenfor moskeens dør, men ikke innenfor.

Politiforbundet er ikke særlig lysten på en situasjon hvor de er lovmessig pålagt å gripe inn mot mange mennesker utenfor eller på vei til en gudstjeneste: «… der opstår en helt speciel situation, når vi står med mennesker, som generelt er fredelige, men på grund af deres religion skal vi i politiet fjerne en hovedbeklædning fra dem. Derfor er det vigtigt med fuldstændigt krystalklare retningslinjer, så vi ikke står i nogen som helst dilemmaer.» (politiken.dk/6329394). Slike dilemmaer for håndheverne interesserer ikke politikerne, for der et det viktigste å fremstå som handlekraftig og overgå hverandre i hakking på muslimer, i håp om at dette gir de forventede prosentpoeng på gallup.

«Alle vet at dette bare er en galgenfrist inntil de kommer med neste krav med forbud, hvor hovedmålet blir hijab»

Hundefløytepolitikk
Den liberale del av regjeringspartiene Venstre og Liberal Alliance, som i utgangs-punktet mener folk kan tro og kle seg som de vil, har formelig måttet slå knute på seg selv for å komme opp med en forklaring om at forbudet ikke har noe med islam, niqab og burka å gjøre, fordi ingen skal kunne skjule seg i et åpent samfunn. Hele deres kroppsspråk er tydelig ubekvemt når de skalforsvare denne løgnen, men de vet godt at det er Dansk Folkeparti og innstrammerne i deres egne partier som bestemmer det hele dansk politikk, så de bøyer nakken for overmakten. Alle erkjenner det absurde i et symbolsk vedtak om forbud mot pappneser og løsskjegg for å ramme en meget marginal gruppe kvinner som bruker niqab eller burka.

Dette er et eksempel på det som i USA kalles Dog-whistle politics, et hundefløytespråk der kontroversielle ting pakkes inn slik at det oppfattes som ganske uskyldig i offentligheten, men inneholder uhørlige høyfrekvente «koder» rettet mot spesielle grupper. Lovgiverne i Danmark gjemmer seg bak at det er et generelt maskeringsforbud, mens hundefløytelyttende anti-muslimer oppfatter at dette er nok en milepæl i bekjempelse av det de mener er den islamistiske fare. Håndhevelsen av loven overlates så til politiets fordommer. Politikerne håper på at de leser underteksten, slik at de skiller mellom japanske turister med munnbind mot smitte og forurensning, karneval, utdrikningslag og halloweenkostymer, og treffer selve målet for inngrepet; de mest «forherdede» muslimske kvinner i heldekkende drakt.

Skrytelisten
For et knapt års tid siden la udlændinge- og integrationsminister Inger Støjberg ut en selfie på Facebook iført sitt mest heldekkende smil, hvor hun feiret regjeringens innstramning nr. 50 på utlendingsområdet med stor bløtkake i passende brun glasur, omkranset av eksotisk frukt stengt ute med en mur av pisket krem, og i sentrum tallet femti flankert av Dannebrog. I de etterfølgende måneder av 2017 har de samlede innstramningene kommet opp i 67, men nye står klare dess nærmere vi kommer et folketingsvalg. (Hele listen kan leses på uim.dk/gennemforte-stramninger-pa-udlaendingeomradet).

Her tidlig på nyåret kom så jaktsesongens første innstramning, der det ble politisk enighet mellom den borgerlige regjeringen, støttepartiet Dansk Folkeparti og Socialdemokraterne, om skjerpede regler for familiegjenforening, hvor en antatt sannsynlighet for integrasjon skal være avgjørende. Den allerede svært bisarre danske ghettolisten blir her supplert med en utvidet liste over 40 belastede områder hvor du absolutt ikke skal bo hvis du skal gjøre deg forhåpning om å oppnå å få utenlandsk ektefelle og familie til Danmark. Dette skal gjelde alle, men igjen er det hundefløyte-politikk, hvor man vet hvem som bor i de fattige områdene, men later som det gjelder alle. Her slås to fluer i en smekk. Den kontroversielle situasjonen dansker som har måttet bosette seg i Malmø for å oppnå å få utenlandsk ektefelle inn i EU, kan nå flytte hjem, mens fattige innvandrer- og flyktningfamilier skal hindres i å bli gjenforent fordi de bor i feil område.

«Listhaug foretrekker å være utvisnings- og uttransporteringsminister fremfor å være integreringsminister, for å styrke Frps hårde profil overfor skuffede kjernevelgere.»

Operasjonalisering av strukturell rasisme
Det permanente og stadig mer oppskrudde trykket i flyktninge- og utlendingspolitikken gjør den strukturelle rasisme operasjonell, i den forstand at regjeringens politikk med letthet omformes til forakt, hets, vold, undertrykkelse og forskjellsbehandling i hele det danske samfunn. Det er ikke tvil om at også et forbud mot det marginale fenomen burka vil transformeres til hets og angrep på kvinner som bruker hijab.

Den danske utestengningsminister elsker sitt kallenavn «Inger Støjsender», og har i Norge en trofast beundrer og lærling i Sylvi Listhaug. Med utnevnelsen av Listhaug som justis-, beredskaps- og innvandringsminister har Norges blåsorte regjering definitivt og uforbeholdent koblet asylsøkere, inn-vandring og kriminalitet sammen i et ministerium.

Listhaug som kriminaliseringsminister setter henne i den helt særlige posisjon å foreslå lover, innføre forskrifter og sikre håndhevelsen av dem, og hun behøver ikke lenger å drive med litt symbolsk integra-sjonspolitikk. Justisdepartementet er ikke som andre departementer, hvor man først og fremst er preget av utredninger og budsjetter. Justis er rendyrket makt pakket inn i juss – et kodespråk som behendig skjuler politikken bak et slør av faglighet og nøytralitet. Listhaug foretrekker å være utvisnings- og uttransporteringsminister fremfor å være integreringsminister, for å styrke Frp hårde profil overfor skuffede kjernevelgere, og ikke minst ha muligheten til kjappe, mediatilpassede forbudsutspill, i stedet for å bakse med langsiktig og fremtidsrettet integreringspolitikk .

Dette er ikke et departement for visjoner og fremtidsoptimisme, men et sted hvor alt tenkes i reaksjon og worst case-situasjoner. Ingen visjonær politiker har noensinne overlevd i lang tid i Justisdepartementet, men en kynisk maktpolitiker som Listhaug vil enkelt bli integrert der og elske å ha hele det tunge kriminaliseringsapparat av fysiske maktmidler med seg i kampen mot flyktninger og innvandrere. Danmark er i historien blitt beskyldt for å påføre Norge en politisk, økonomisk og kulturell firehundreårsnatt, men det snarere i våre dager vi ser en dansk formørkelse infiltrere norsk politikk.

Sosialdemokratiets fall
Ikke bare den danske regjeringskoalisjonen av Venstre, Konservative og Liberal Alliance, men også det norske Arbeiderpartiets søsterparti Socialdemokratiet har tilpasset seg til Dansk Folkepartis utlendingsfiendtlige politikk, og signaliserte i høst at de ikke bare vil støtte et niqab/burka-forbud, men også den nye familiegjenforeningspolitikken. Det skal utskrives nyvalg i Danmark innen et drøyt år, derfor har Socialdemokratiet begynt å komme med stadig mer rabiate utspill for å overtrumfe de ideologisk førende populister. Det siste er sosialdemokratenes plan for å sende alle asylsøkere til danskdrevne mottakssentre, for eksempel i Nord-Afrika, hvor de skal interneres mens asylsaken behandles. Dette til tross for at nordafrikanske land klart har sagt fra at de har mer enn nok med sin egen flyktningsituasjon, så fremføres Socialdemokratiet dette som en reell politikk for å stenge de danske grenser.

De som ikke oppfyller kravene til asyl skal returneres til hjemland eller tredjeland, mens de som kan få asyl skal plasseres i FN-leire som ikke eksisterer. Det danske Folketinget skal hvert år vedta et øvre tak for hvor mange av disse som eventuelt kan komme til Danmark som kvoteflyktninger. Danmark tar for tiden ikke imot kvoteflyktninger i det hele tatt, men sosialdemokratenes forslag går på et tak på omkring 1000 personer pr. år. I forslaget ligger det at denne planen med leire i «nærområdene» skal bli hele EUs plan, kombinert med en total lukning av Europas grenser for asylsøkere. Alle skal tilbake til leire i «nærområdene», og av dem som blir anerkjent som «reelle flyktninger» skal det likevel være politisk fastsatte mål for hvor mange som kan komme til EU, vurdert etter mulighetene for integrasjon. Norske sosialdemokrater har med enkelte forbehold signalisert interesse for den nypopulistiske linje fra deres danske søsterparti, og dette vil helt sikkert tilta når det nærmer seg stortingsvalg.

«Nærområdet har blitt en internasjonalt løsen og et kodeord for all motstand mot asylretten, og hvor populistene holder frem nærområdene som tryllemiddel for å holde flyktninger ute fra Europa.»

Svekkelse av menneskerettigheter
Danmark blir ofte internasjonalt holdt frem som et skrekkens eksempel på små, kulturelt ensrettede lands hysteriske og rettsikkerhetstruende reaksjon på flyktninger, men Norge nevnes også stadig oftere i denne sammenhengen. Den danske smykkeloven om beslagleggelse av flyktningers verdier over 10.000 kroner vakte med god grunn oppsikt verden over, og ble i Washington Post sammenlignet med nazi-tiden, og loven fikk også hård kritikk fra FNs daværende generalsekretær Ban Ki-moon. Norge unngikk tilsvarende kritikk, selv om den norske inndragning av verdier faktisk er mye mer hårdhendt og inngripende enn den herostratisk berømte danske. Hovedgrunnen til dette er at Norge trakasserer flyktningene mer i det skjulte, mens Danmark melder overgrepene ut med brask og bram, fordi det skal være en symbolpolitikk for å skremme flyktninger vekk.

Norske myndigheter bruker mange penger på å lage videoer til YouTube om hvor sjanseløst det er for flyktninger å få opphold i Norge, mens Danmark får verdenspressen til å rope opp for seg og kan tilfreds lene seg tilbake over alt raseriet, fordi det bekrefter bildet av Nordens mest flyktningefiendtlige land til fulle. Den danske smykkelov L87 har bare blitt anvendt syv ganger i løpet av to år, så det er på alle måter en meningsløs lov, bortsett fra dens signalpolitikk og skremselseffekt.

«Reviderte» menneskerettigheter
Kravet om «revidering» av menneskerettighetene blir styrket av at Danmark for tiden har formannskapet i Europarådets ministerkomité, der de håper å få tilslutning til en København-erklæring om revisjon av europeiske menneskerettigheter. Det vakte oppsikt da den danske statsministeren nylig brukte sin taletid i Europarådet på å angripe Menneskerettighetsdomstolen, og på denne måten tilsluttet seg en rekke autoritære regimer, særlig i Øst-Europa, som sprer usannheter om menneskerettigheter for å oppnå nasjonal støtte.

Lars Løkke Rasmussens regjering ser bort fra at Menneskerettighetsdomstolen er ment som beskyttelse av vanlige borgeres rettigheter mot makthaveres vilkårlighet og populistiske politikere, og ikke skal være et beskyttelsesorgan og verktøy for europeiske regjeringer på jakt etter billige politiske poenger. Når statsministeren nå går inn for å svekke og undergrave legitimiteten til det europeiske organ som jobber med beskyttelse mot tortur, vilkårlig politisk styring av rettsvesen og administrasjon av det europeiske regelverk, kan dansk politikk snart ikke synke dypere.

«Norge trakasserer flyktningene mer i det skjulte, mens Danmark melder overgrepene ut med brask og bram, fordi det skal være en symbolpolitikk for å skremme flyktninger vekk.»

Nærområdet
Justisminister Listhaug har tilsluttet seg utdefinering av humanisme ved å lansere sin kampanje mot «Godhetstyranniet». Men så viser det seg at de samme populistiske partier uten unntak står for dramatiske reduksjoner i bistandsmidler nettopp til «nærområder». I nærområdet Libanon er det ifølge UNHCR 650.000 flyktninger, men mye tyder på at tallet er langt over 1 million syriske flyktninger, i tillegg til den uløste palestinske situasjon i landet. Hvis Norge hadde tatt imot like mange flyktninger som det lille og allerede tungt belastede Libanon, skulle man tatt imot 2 millioner flyktninger, så det er mildt sagt ikke nærområdene som nekter å ta sin del. Tyrkia har tatt imot 3 millioner flyktninger fra Syria, men likevel beskyldes landet for kynisk å styre flyktningestrømmen mot Vest-Europa.

Norge prioriterer for tiden å sende flyktninger tilbake til Afghanistan, Somalia og Eritrea, og snakker også her om nærområdene, vel vitende om hvor stor del av flyktningene Pakistan, Kenya og Djibouti har tatt imot fra de landene Norge returnerer flyktninger til. Fattige land som Tchad, Niger og Kamerun huser hundretusener av flyktninger hver, fra kriger i naboland som Nigeria og Den Sentralafrikanske republikk, men likevel våger Norge på mest vulgært vis å snakke om godhetstyranni. I det sønderbombede Libya ser Vesten mellom fingrene med de forferdeligste forhold i leirene, så lenge de hindrer folk å seile over Middelhavet. De leirene danske og norske politikere foreslår opprettet i nærområdene finnes allerede til overmål, og «tilbyr» forferdelige forhold. Det rike Europa med sine høyt besungne «vestlige verdier» kunne begynne med å hjelpe her først, før de tar til orde for å opprette flere katastrofeleire.

Vestlige verdier
Frantz Fanon skrev for 60 år siden at de stadige henvisninger til «vestlige verdier» hadde erstattet den biologiske rasisme i kolonikrigenes arsenal av undertrykkelsesmetoder. Med den senere utvikling innad i Europa blir de selvsamme «verdier» igjen brukt som våpen mot jordens fordømte. Norske anti-islamister og flyktningemotstandere fremhever seg selv som forsvarere av vestlige verdier mot islam, men er i virkeligheten bastante motstandere av de menneskerettigheter og etterkrigstidens konvensjoner om flyktningers beskyttelsesbehov; disse frihetsverdier som stod som det ypperste Vesten kjempet frem på bakgrunn av den daværende innsikt i krigens, fattigdommens og undertrykkelsens barbari.

Når det tales om de «vestlige verdier» er det grunn til å lytte etter de mest høyfrekvente toner i den dansknorske hundefløytepolitikken, og tydeliggjøre konsekvensene av å svekke beskyttelsen av menneskers rettigheter. Alle blir rammet av en dehumanisering av samfunnet. Det er ikke uten grunn at det er de samme krefter som angriper velferdssamfunnet som svekker den internasjonale lovgivning for flyktningers rettigheter.