Helsevesenet trenger mangfoldskompetanse

Helsevesenet2

Minoritetsmannen kvier seg for å oppsøke helsehjelp. Når han omsider finner veien frem, møter han på et helsevesen som er fattig på mangfoldskompetanse.

Tekst: Umar Ashraf
Illustrasjon: Linn Sc

November 2017 arrangerte NAKMI (Nasjonalt kompetansesenter for migrasjons- og minoritetshelse) og Reform – ressurssenter for menn, seminaret «Innvandrermann, på helsa løs?» på Melahuset. Det er ikke ofte at slike arrangementer velger å sette søkelys på kun minoritetsmenn. Som oftest har vi snakket til, og om, innvandrerkvinner, en målgruppe som for lenge siden har blitt identifisert som en prioritet.

Nå snakker vi endelig om minoritetsmannen og hans helse. Initiativet var en plattform hvor jeg forventet å se helseministeren og andre profilerte politikere. De valgte dessverre å utebli fra et viktig arrangement med et ellers så godt oppmøte. Derimot var de oppmøtte i godt selskap med lege Wasim Zahid (også kjent som Twitter-legen) som inntok rollen som ordstyrer.

Mine egne refleksjoner rundt tematikken og arrangementet blir bakgrunnen til dette innlegget. Jeg har ingen arbeidserfaring fra helsesektoren. Men jeg er knyttet til helsevesenet gjennom min bedre halvdel, som er sjetteårs medisinstudent. Derfor blir jeg ofte foret med helsedebatter og innsyn i helsesektorens utfordringer og muligheter fra tid til annen. I mange år har jeg snakket om strukturell diskriminering og utenforskap. Og det er nå på tide at vi også velger å snakke om den ubehagelige sannheten; at rasisme og diskriminering, som i alle andre samfunnsarenaer, også eksisterer i helsevesenet. Vi har et av verdens beste helsevesen. Men skal vi bli enda bedre, må vi strekke oss lenger for å tilby likeverdige helsetjenester til hele befolkningen.

«Mange pasienter som er i møte med helsevesenet har opplevd fordommer og rasisme på kroppen i årevis.»

Stigmatisert innvandrermann
Det er ikke mange år siden saken om Ali Farah, som ble slått ned og etterlatt av ambulansepersonalet med en alvorlig hodeskade, ble kjent og rystet en hel

nasjon. Tilsynssaken fra Helsetilsynet i Oslo og Akershus har i etterkant dokumentert at forholdene rundt behandlingen av Farah var grovere enn det som først var kjent, noe som ga utslag i at det ble åpnet tilsynssak mot ytterligere én ansatt.

Den vonde hendelsen med Farah gir et godt utgangs-punkt for det viktige arbeidet både helsevesenet og resten av oss står foran. For skandalen knytter seg ikke bare til en konkret hendelse, men til systemer og strukturer i det offentlige helsevesen. Det er på høy tid at institusjonell rasisme og diskriminering i det norske helsevesenet ikke bare blir snakket om, men også blir gjort noe med, og det er NAKMI kjent med.

Mange pasienter som er i møte med helsevesenet har opplevd fordommer og rasisme på kroppen i årevis. Dette resulterer i lav tillit til alle offentlige instanser, også helsevesenet. Muslimer blir syke av islamfrykt, og etniske minoriteter er slitne av å bli stilt til veggs fordi de er bikulturelle. Når en person med innvandrerbakgrunn bli syk, og vedkommende må komme i kontakt med helsevesenet, vil det ofte kunne oppstå dobbelt- eller trippelstress. I tillegg til sykdomsutløste stress- og krisereaksjoner.

Et av de viktigste aspektene som kom frem ved seminaret «Innvandrermann, på helsa løs?», var nettopp hvor utsatt minoritetsmannen er i møte med helsevesenet. Jeg vil våge å hevde at det ikke er noen tvil om at det er han som er den mest stigmatiserte. Han er, gjennom medienarrativet, blitt opprettholderen av patriarkiet, den som utøver vold i nære relasjoner, og utsetter kvinnene i sitt liv for sosial kontroll og skam- og ærestenkning. Dette narrativet følger ham også i det norske samfunnet.

Mine egne foreldre og den gruppen de tilhører, altså arbeidsinnvandrere, har liten tillit til det norske helsevesenet. De kom til Norge mot slutten av 70-tallet, og så langt tilbake som de kan huske har de kjent mistilliten på kroppen. Alt fra retorikken til Fremskrittspartiet, innvandringsmotstanden til Arne Myrdal, til det mer nylige overdimensjonerte mediefokuset på deres religion. De vet at det finnes folk, også i helsevesenet, som bærer på holdninger som ikke vil dem godt. Da min mor var innlagt på sykehus, følte hun et konstant behov for å fortelle helsepersonellet at mannen og sønnen hennes er bra mennesker. Nettopp fordi hun vet at mennene i hennes familie antageligvis blir møtt med fordommer, knyttet til dem som menn som kvinneundertrykkende, og voldelige eller aggressive. Hun ville avklare at hennes sykdom ikke var utløst av oss.

Kunnskap og kulturell sensitivitet
Vi kan ikke bare rette fokus mot økt kulturell sensitivitet i helsevesenet, eller kreve at det tas et oppgjør med fordommer og rasisme blant norsk helsepersonell. Det handler også om økt mangfoldskompetanse, for å etablere kunnskap om noe av tankesettet blant mange minoriteter, da også minoritetsmenn.

I sin kulturelle bagasje kan innvandrere ha med seg opplevelser og erfaringer med for eksempel trusler framsatt av øvrighetspersoner eller familiemedlemmer, vold, overgrep, krigshandlinger, og/eller tortur av psykisk og fysisk art. I en tid hvor mange nye landsmenn i stor grad er menn som har flyktet fra krig, er det ytterst viktig at vårt helsevesen er rustet til å møte dem med forståelse for både deres lidelser og kulturelle bagasje. Vi trenger også mangfoldskompetansen for å motarbeide de tidligere nevnte fordommene og stereotypiene som de potensielt kan møte, altså som patriarkiets opprettholdere. Disse fordommene henger som en mørk sky over minoritetsmannen. Nyankomne til dette landet fortjener å møtes med åpent sinn, spesielt av helsevesenet.

«I en tid hvor mange nye landsmenn i stor grad er menn som har flyktet fra krig, er det ytterst viktig at vårt helsevesen er rustet til å møte dem med forståelse for både deres lidelser og kulturelle bagasje.»

Psykisk helse
Samtidig tror jeg at mange minoritetsmenn vegrer seg for å møte helsevesenet, enten det er med medisinske eller psykiatriske lidelser. Når man er psykisk syk, så kjemper man ikke bare en daglig kamp mot sykdommen som har rammet en, man kjemper også en kamp mot omfattende fordommer, stereotypier og sosialt stigma som eksisterer rundt omkring i samfunnet (Gullslett, Kim og Borg, 2014). Og dessverre, som nevnt, lever vi i en tid hvor medienes og samfunnsdebattens polarisering skader minoritetsmannen verst.

Det er også viktig å trekke inn kulturforskjeller innen psykisk helse, det er noe vanligere at skam og ære tar en noe større plass i kulturer som er mer kollek-tivistiske, og det kan være både en utløser og en opprettholder av den psykiske lidelsen. Ikke ulikt de utallige mange norske hjem hvor psykiske sykdommer skjules, finnes det også mange minoritetshjem hvor den psykiske syke blir møtt med motgang i større grad. Det å være deprimert blir skamlagt. Dette kan være en ytterligere belastning i det hele. Å forstå seg på skam og kulturforskjeller er en kompetanse i seg selv. Eksempelvis vet vi at det i enkelte miljøer er enda mer belastende å være en LHBTI-person. Bare den mangfoldskompetansen i seg selv kan være verdifull, om ikke essensiell, for norsk helsepersonell i utvalgte tilfeller. Derfor må også det norske helsevesenet danne allianser for opplæring og kompetanseheving, med organisasjoner og fagmiljøer som nettopp NAKMI, Reform, Skeiv verden og OMOD (organisasjonen mot offentlig diskriminering).

Trange kjønnsroller
Minoritetsmenn, og generelt sett mange andre menn, har i størst mulig grad blitt oppdratt til å være familiens overhode, forsørger, brødvinneren er vel det rette ordet. Han skal være den sterke og den tøffe. Han skal helst ikke vise smerte, det er et tegn på svakhet. Ikke gråte heller, det er sånn som jenter gjør. De tradisjonelle og trange kjønnsrollene gjør det til tider vanskelig å oppsøke hjelp. Jeg husker den dag i dag da min far måtte amputere sitt ben som følge av diabetes. Uansett hvor på benet som skulle amputeres legen la press og spurte om det gjorde vondt, svarte han «Nei». Han er lært opp til å ikke uttrykke smerte, et tegn på svakhet.

Gjennom økt kunnskap og mangfoldskompetanse kan vi først og fremst bidra til å skape en større åpenhet og normalisere tabulagte emner blant minoritetsbefolkningen. Det vil trolig også gjøre det enklere for enhver person som sliter med psykiske problemer å akseptere seg selv og leve et godt og trygt liv, uten å konstant måtte forholde seg til omfattende fordommer og stigmatisering.

Verdiskapning, arbeidsinnvandrere og eldrebølgen
Vi må ta innover oss at minoriteters helse er viktig. Også fordi disse borgerne gjennom god helse kan være verdiskapere, og yte til det norske samfunnet. De kan være med å bygge opp fellesskapet. Det er velkjent at mørkhudede og andre minoritetsgrupper i USA opplever mer sykdom, dårligere utfall og tidligere død, sammenliknet med hvite. Disse helseforskjellene ble kjent på 80-tallet, og selv om en samordnet innsats av myndighetene resulterte i noe forbedring, viser de nyeste rapportene (Center of disease control CDC -2015) vedvarende forskjeller etter rase og etnisitet. Jeg tror ikke at det er noe særlig annerledes i Norge i dag.

Minoritetsmenn er i større grad utsatt for somatiske lidelser, som diabetes og hjerte- og karsykdommer. La oss ikke glemme at eldrebølgen av arbeids-innvandrere også er i ferd med å treffe det norske helsevesenet. Dette er de mennene som kom på 70-, og 80-tallet, som slet seg i hjel, med opptil tre fysisk krevende jobber i døgnet for å brødfø familien. De tok jobbene ingen ville ha, alt fra renhold til fabrikk-arbeid.

Dette var i et Norge som var i sterkt behov for arbeidskraft etter at en annen innvandrermann, ved navnet Farouk al-Kasim, presset oljeselskapene til å utvinne hver eneste mulige oljedråpe, ved å tvinge igjennom nye metoder som vanninjeksering, horisontal boring og andre metoder. Han var kanskje den største verdiskaperen Norge har hatt. Det er i det norske samfunnets interesse med flere verdi-

skapere, og færre pasienter. Forutsetningen for dette er at helseproblemer avdekkes tidlig. Derfor trenger vi også at alle pasienter opplever at de har et likeverdig helsetilbud, og tillit til det norske helsevesenet. Det er kun slik vi kan bygge et helsevesen som er opptatt av å forebygge, fremfor å møte pasientene først når noe alvorlig inntreffer.

«Gjennom økt kunnskap og mangfoldskompetanse kan vi først og fremst bidra til å skape en større åpenhet og normalisere tabulagte emner blant minoritetsbefolkningen.»

Likeverdige tjenester og leger
Leger sverger på å behandle alle pasienter likt, likevel er det ikke alltid slik. Helsepersonell flest er ikke rasistiske. Men de opererer i et iboende rasistisk system. Deres egne underbevisste fordommer og negative antagelser kan påvirke måten de behandler pasienter på. Er det slik at helsevesenet diskriminerer bevisst, ikke nødvendigvis. Men fortsatt vil jeg kalle det strukturell rasisme og diskriminering. Hvordan det? Jo, fordi diskriminering kan skje ved tankeløshet, uvitenhet, fordommer eller rasebaserte stereotypier.

En annen side av saken er at også helsepersonell i Norge, spesielt sykepleiere og hjelpepleiere, ofte selv opplever å bli fornærmet og angrepet fordi de for eksempel bruker hijab. Nyere rapporterer viser at det finnes åpenlys intoleranse ovenfor leger med mørk hud, eller med indisk eller jødisk bakgrunn. Flere medisinske journaler har publisert retningslinjer for leger, med titler som «Dealing with the racist patient» og «The discrimatory patient and family». Det er trist at vi trenger slike retningslinjer.

Leger, helsepersonell og samfunnet mer generelt, må innse at kampene de marginaliserte kjemper i et samfunn er en kamp for oss alle. En minoritets-leges kamp, som for eksempel en muslimsk-norsk leges kamp for å betjene sine pasienter uten frykt for rasisme, og en innvandrerpasients kamp for å bli behandlet med verdighet og respekt, bør være blant kampene våre. Nå er det på tide at vi innfører mangfoldskompetansen i helsevesenet, og i medisin- og sykepleierstudiet, som en gitt standard.