Hva jeg lærte av Mormons bok

Skjermbilde 2018-02-16 kl. 16.23.39

Tekst: Even Tømte 

Illustrasjon: Fredrik Arff

Hvorfor går vi mann av huse for å le av en religiøs minoritet vi knapt har hørt om?

Kunne man tenke seg Koranen: The Musical, der en dansende Muhammed refser deg for dine synder, eller Torarullene, full av grovkalibret omskjæringshumor? Man skal aldri si aldri, men jeg har vanskelig for å se for meg dette. Vi lever tross alt i Norge, landet som i sin tid forbød Life of Brian (som neppe hadde blitt laget i dagens politiske klima uansett).

Nylig måtte varaordføreren i Flekkefjord be om offentlig unnskyldning etter å ha kommet med tidenes tammeste Jesus-vits. Den var likevel for sterk kost for noen. Her skal ingen risikere å bli fornærmet, og særlig ikke hvis de tror på Gud. Arnulf Øverland og alle kommentarfeltateistene får ha meg unnskyldt: Vi har aldri hatt noen særlig sterk tradisjon for ordentlig religionskritikk her på berget.

Spiller for fulle hus
Samtidig spiller Book of Mormon for fulle hus med sin ramsalte harselas med mormonerne. Hva er greia?

Book of Mormon handler om to unge mormonere, Eldste Price og Eldste Cunningham (man kan bli kalt eldste fra man er atten, så tittelen er noe misvisende), som blir sendt som misjonærer til Uganda, der de oppdager at misjonsvervet er noe mer krevende enn de lærte på misjonærkurset hjemme. De klarer selvfølgelig å rote det til, og så danser og synger de mye underveis.

«Book of Mormon er morsom, og litt vennlig blasfemi har aldri tatt livet av noen. Likevel virker det som et litt billig triks av skaperne Matt Stone og Trey Parker (South Park og Team America: World Police) å velge mormonerne som skyteskive for denne typen satire.»

Dette er en historie som snakker til meg. Jeg er riktignok ikke mormoner, men på skolen hadde jeg en venn som var det. Jeg husker at jeg måtte passe på ikke å banne når jeg var på besøk hos ham, og jeg husker også godt de amerikanske misjonærene som stadig var på besøk. De lagde seige brownies, som fremdeles var eksotisk i Norge på den tiden, og hadde med Dr. Peppers og spennende amerikansk godteri. Noen ganger var jeg med i tempelet i Hekk-veien ved Carl Berner, som jeg strevde med å se at var særlig annerledes enn en hvilken som helst kirke. Denne sparsommelige kontakten innebærer nok likevel at jeg har hatt mer å gjøre med mormonere enn sikkert 90 prosent av nordmenn.

I likhet med Cunningham og Price har jeg også reist til Uganda for å redde verden i ung alder. Jeg dro riktignok med Redd Barna, men det går jo ut på mye av det samme: Å bringe det man innbiller seg at er sannheten og den gode viljen dit det er bruk for den.

Vennlig blasfemi
Book of Mormon er morsom, og litt vennlig blasfemi har aldri tatt livet av noen. Det er bra å kunne le av ting. Likevel virker det som et litt billig triks av skaperne Matt Stone og Trey Parker (South Park og Team America: World Police) å velge mormonerne som skyteskive for denne typen satire. De er en minoritet det er trygt å gjøre narr av, ikke betent på samme måte som muslimer eller med den samme historiske ballasten som jødene. Mormonerne er derimot noen litt harmløse snålinger man trygt kan harselere med: En minoritet som er for liten, for høflig og for langt borte til at det er farlig å legge seg ut med dem.

Harselasen er ram, men ikke ondsinnet; satiren de blir utsatt for klarer på mystisk vis å være vennligsinnet og bitende på én gang, og er mindre uærbødig enn det kan virke som ved første øyekast. Den har da også blitt tatt godt imot av mange troende. Kritikeren Derrick Clements, som selv er mormoner, beskriver hvordan en publikummer i Salt Lake City kommenterte at musikalen fikk ham til å angre på at han ikke hadde vært misjonær selv. Er det noe man kan ta med seg fra Book of Mormon, må det være dette: man trenger ikke ta alt så jævla alvorlig for å ta det på alvor.

Mormonere i Norge og USA
I USA er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagens Hellige noe mer av en maktfaktor, med penger og innflytelse, ikke minst i «deres stat», Utah. Likevel er mormonerne en minoritet av snålinger i USA også, noe som blant annet ble tydelig da mormoneren Mitt Romney stilte som presidentkandidat i 2008 og 2012.

Men det har faktisk vært mormonere i Norge nesten like lenge som i USA, lærte jeg da jeg besøkte nett-siden deres. Den første mormonske dåpen i Norge fant sted i Risør allerede i 1851, og de første menighetene ble opprettet året etter. Da hadde mormonerkirken i USA bare vært i sving i noen knappe tiår. Omtrent samtidig ble imidlertid alle de norske misjonærene arrestert og dømt for ulovlig religions-utøvelse.

«Mens mormonerne blir utsatt for harselas som er forankret i faktiske forhold, er uganderne mer som karakterer fra hundre år gamle minstrel shows: hvites idé om hvordan svarte er.»

Senere ble de utkonkurrert av den kristne lekmannsbevegelsen Hans Nielsen Hauge hadde bygget opp, og i dag finnes knapt noen tusen mormonere i Norge. De fleste har såvidt hørt om dem. Kanskje det er noe av poenget: Man kan le av noen uten at det føles som man ler av noen som finnes i virkeligheten. Poengene musikalen tar opp er likevel såpass universelle at man fint kunne byttet ut mormonerne med en annen gruppe uten at det hadde gjort all verden til eller fra. En liknende musikal tilpasset norske forhold kunne kanskje handlet om læstadianere, eller bedehusmiljøene i bibelbeltet, men jeg tviler på at noen norske regissører ville våget å gjøre det. Da hadde man dessuten bare hatt nitriste salmer å bruke som musikalsk grunnlag.

Flerkoneri og magisk undertøy
Samtaler jeg har hatt med andre nordmenn om dette temaet har stort sett handlet om at de skal fortelle meg hvor fullstendig gale mormonerne er. Tenk, de tror på liv på andre planeter! De tror at Jesus dro til Amerika! De har magisk undertøy! (Nei, det er spesielt, men ikke magisk.) De bedriver flerkoneri! (Nei, det gjør de ikke lenger, selv om pioneren Brigham Young ganske riktig hadde 55 koner.) For noen galninger, sier mine venner, som kanskje selv tror på jomfrufødsel og at nøkkelen til det gode liv ble gitt oss på noen steintavler i ørkenen for tusenvis av år siden. Eller kanskje de er ateister, og i stedet for Gud tror på andre slags fantasiskapninger, som økonomisk vekst og framskritt, eller grønn kapitalisme, eller singulariteten. Hallo, se deg i speilet. Vi er alle gale her, som Filurkatten sa det.

Skal jeg dømme fra min håndfull besøk i mormonernes tempel i Oslo, er likhetene mellom dem og «alminnelige» kristne langt større enn forskjellene. Men det er kanskje noe av poenget. Bak alt fjaset er Book of Mormon en slags klassisk dannelsesreise og en historie om idealer som brynes mot virkelighet. Om det er en misjonærs gudstro eller en ung idealists ønske om å redde verden, kan i grunnen være det samme.

Hasa Diga Eebowai
Musikalens Uganda har derimot lite med virkelighetens Uganda å gjøre. Dette er Kony 2012-versjonen av «Afrika», et land bestående av krigsherrer, fattigdom, omskjæring og AIDS, der alt er jævlig og ingen bryr seg om Jesus — et slags lerret man kan projisere sine klisjeer om utviklingsland og fattigdom på. Det kunne like gjerne vært Mordor.

Mens mormonerne blir utsatt for harselas som er forankret i faktiske forhold, er uganderne mer som karakterer fra hundre år gamle minstrel shows: hvites idé om hvordan svarte er. Noen innvender at det er fordommene, ikke afrikanerne selv, som det drives ap med. Problemet er at det er lite av det som skjer på scenen som bygger opp under en slik forståelse. Det høres mer ut som noe man sier for å berolige seg selv fordi man ikke vil innrømme at man ler av en musikal med rasistisk stereotypi. Siste ord i musikalen blir gitt til den ugandiske legen som smilende forkynner at han har masse mark i skrotum.

Kritikeren Max Perry Mueller er blant dem som har påpekt hvordan «the Book of Mormon producers worked so hard to get the ‘Mormon thing’ right, while completely ignoring the Ugandan culture, a struggling democracy and economy ravaged by years of war and disease. While Mormons may recognize themselves in The Book of Mormon (even if in a sort of ‘fun house mirror’ reflection), Ugandans would not.» Den mest outrerte skikkelsen i stykket, General Butt Fucking Naked, den parodisk grusomme krigs-herren som slåss naken og etterhvert konverterer og finner Jesus, finnes riktignok i virkeligheten, selv om han ikke kommer fra Uganda, men Liberia.

Book of Mormons ugandere bryr seg ikke om Jesus og synger «fuck deg, Gud», fordi de har så mange andre problemer å tenke på. Uganda slik jeg opp-levde det, er derimot det kanskje aller mest religiøse landet jeg har vært i. Det er antakeligvis også landet med flest misjonærer per kvadratkilometer. Jeg har ofte spurt meg hva de gjør der, alle sammen – hvis de hadde vært oppriktig interessert i å spre Guds ord burde misjonærene vel heller dratt hit, hvor det finnes fortapte sjeler å vinne. Uansett virker det som en underlig tanke hos musikalforfatterne at dersom folk får det jævlig nok, har de ikke tid til religion. Empirien tyder på det motsatte: det er når folk blir for rike og får det for bra at de henfaller til hybris og begynner å dyrke seg selv i stedet.