Hvem og hva er norsk i det 21. århundre?

Debattene om hva det vil si å være norsk, hvem som er norsk og, implisitt, hva og hvem som ikke er norsk, fortsetter å rulle og gå i dette landet. Vi har diskutert disse tingene i flere tiår, men det har vært noen forandringer underveis.

Lenge handlet det ikke primært om innvandrere og minoriteter, men amerikanisering og påvirkning utenfra.

Tekst: Thomas Hylland Eriksen
Illustrasjon: Sureyya Aydin

Før den første folkeavstemningen om medlemskap i EU (den gangen EEC) i 1972, var det mange som bekymret seg for katolikkene i Europa og hvordan de kunne bidra til å svekke de norske verdiene og væremåten. Den gangen var det flere nordmenn som opplevde en sterk tilhørighet til den lutherske kirken enn senere.

I årene før den andre folkeavstemningen, i 1994, var det også livlig debatt i Norge om hvordan en tettere integrasjon i Europa kunne svekke, true eller bare forandre den norske væremåten og de norske verdiene. Blant annet ble det spredt en del fake news om renheten ved norsk mat sammenlignet med den farlige europeiske maten.

Forsøkene på å definere hva som er norsk og hva som truer norskheten er altså ikke noe nytt. Det er ikke hijaben, islam og innvandringen som har skapt debatten. Derimot er dette en type bekymring som er typisk for små land med store naboer. Det som er nytt i 2017-tapningen av debatten, er at den ikke handler om globalisering eller amerikanisering, og heller ikke om våre store, europeiske naboer. Debatten er av indremedisinsk art. Statsråder og andre politikere har snakket om både brunost, bunad og vafler.

En mente at vi nordmenn per definisjon spiser svin og drikker alkohol. (Det er ikke helt riktig. Du trenger ikke å være muslim eller jøde for å holde deg unna svin – vegetarianisme er på rask fremmarsj – og det er mange nordmenn av alle slag som ikke drikker.)

«Det har hendt at ungdom i Groruddalen har sagt til meg, som forsker, at ‘det er noe nordmennene vil at vi skal gjøre for å bli skikkelig integrert, men de sier aldri hva det er.»

En annen lanserte idéen om en «kulturkanon», altså en liste over kunstneriske uttrykk som satte det norske på begrep og var med på å definere hvem vi var. Om et slikt prosjekt kan man si mye, men ikke at det ville ha blitt ukontroversielt. Noen ville hatt med Knut Hamsun, andre Agnar Mykle. Noen ville gått for Tidemand og Gudes nasjonalromantikk, mens andre ville stemt på Bjarne Melgaard.

Men norskheten og den nasjonale identitet har også andre aspekter. Det handler om noe implisitt, man kan kanskje kalle det en væremåte. Det har hendt at ungdom i Groruddalen har sagt til meg, som forsker, at «det er noe nordmennene vil at vi skal gjøre for å bli skikkelig integrert, men de sier aldri hva det er.» Jeg er blitt svar skyldig, men har delvis i spøk svart noe med skiløping og fjellturer. Kanskje det ikke er så langt fra sannheten.

Det er mange kilder til forvirring her. Norskheten minner på mange måter om jordløken den aldrende Peer Gynt sitter og skreller i femte akt. «Det er bare lag på lag. Kommer ikke kjernen fram snart? Neiggu’ om den gjør. Til det innerste indre er alt sammen lag, bare mindre og mindre.» La meg benytte denne anledningen til å se nærmere på disse lagene, og undersøke om det ikke viser seg å være en kjerne et sted der likevel. Og – ikke minst siden vi er i det naturelskende landet Norge – la oss begynne med naturen.

FØRSTE LAG: NATUREN
Ordet «norsk» brukes rutinemessig for å beskrive landskap og naturfenomener som befinner seg på det geografiske stedet Norge. Norske fjorder og fjell, elger og reinsdyr er brikker i puslespillet Norge. Ingen krever av elgen at den skal rope hurra på 17. mai eller føle seg norsk, men den er likevel del av det nasjonale prosjektet. Lever du med elger, blir du litt preget av dem etter hvert. Bor du i et land med mektige fjell og dramatiske fjorder, blir fjell og fjorder en liten del av din egen selvforståelse.

For noen nordmenn, gamle som nye, er norsk natur avgjørende for hvem de oppfatter seg som; for andre, som kanskje har en mer urban eller kosmopolitisk orientering, er dette av minimal betydning. Men vi må alle forholde oss til norsk natur og geografi.

Historisk var naturen et av de sterkeste argumentene de tidlige norske nasjonalistene hadde for å skille seg ut fra nabolandene. Den norske naturen var nemlig unik i europeisk sammenheng.

I dag blir naturen trukket inn i nasjonale prosjekter på nye måter, og typisk nok handler det nå ofte om invasjoner utenfra og trusler mot det «autentisk norske». Den russiske kongekrabben, Kamtsjatka-krabben, har egentlig ikke noe her å gjøre. Den kommer opprinnelig fra Russlands stillehavskyst, og ble innført av sovjetiske forskere til Murmansk-området på 1960-tallet. Den store, kjøttfulle krabben trivdes, og begynte å spre seg. Nå er kongekrabben ikke bare vanlig i Nord-Norge, men også i fiskeforretninger og på restaurantmenyer i Sør-Norge. Paradokset er at denne krabben er godt likt, økonomisk lønnsom og samtidig en såkalt invaderende art som betraktes som uønsket fordi den ikke alltid har vært her. Den er ikke norsk.

«Denne historien forteller ikke bare noe om frykten for utydelige grenser – er du norsk, eller er du ikke norsk? – men minner også om at de politiske grensene som avgrenser en nasjonalstat er kunstige og skapt av politikk, ikke natur.»

Norsk er heller ikke den plagsomme iberiske brunsneglen, dette slimete vesenet som gjør livet surt både for gartnere og hageeiere i store deler av Sør-Norge. Man antar at de første sneglene, eller kanskje bare eggene, havnet i bagasjen til en Syden-turist på vei hjem fra Spania en gang på 1980-tallet.

I likhet med kongekrabben viste den seg å trives godt i Norge. Men den har ikke noe her å gjøre, for den har ikke vært her bestandig.

Det er fullt mulig å innta en avslappet holdning til de såkalte invaderende artene. Faktum er jo at flora og fauna i et land gradvis forandrer seg. Det har bare skjedd så langsomt i tidligere tider at det knapt er blitt registrert. Grantreet, for eksempel – for mange et sentralt og mangfoldig symbol på det norske, fra juletreet til Nordmarka – er en innvandrer fra øst. Granskogene i Sør-Norge representerer en spredning av den russiske taigaen, og de rykker fremdeles vestover, selv om de ikke er helt fremme ved Nordsjøen ennå.

Ettersom granen ble norsk, kan det tenkes at kongekrabben og den iberiske brunsneglen også vil bli norske i løpet av en generasjon eller to. Mer komplisert er det med dem som verken er innenfor eller utenfor, men et sted midt imellom. Jeg tenker først og fremst på ulvene i grensetraktene mellom Norge og Sverige. Fra norsk side har det vært hevdet at disse ulvene «egentlig» er svenske og bare streifer inn i Norge for å spise lammekjøtt. Det er altså ikke snakk om «våre» ulver. Det har endog vært insinuert at svenskene burde ta mer ansvar for sine ulver. Denne historien forteller ikke bare noe om frykten for utydelige grenser – er du norsk, eller er du ikke norsk? – men minner også om at de politiske grensene som avgrenser en nasjonalstat er kunstige og skapt av politikk, ikke natur.

Det ligger mye kollektiv erindring knyttet til naturen og naturlandskapene som er formet av mennesker i hundrevis av år, gjennom beite, landbruk og annen menneskelig virksomhet. Mange av disse minnene er nå i ferd med å gå tapt, og det skyldes ikke innvandring, men klønete effektivisering og modernisering. Golde kjøpesentere og stygge veier erstatter gammel infrastruktur, og vi mister noe vesentlig av den felles hukommelsen på veien.

ANDRE LAG: POLITISK ENHET
Selv om nasjonalisme ofte forbindes med ekskluderende, etnisk nasjonalisme, finnes det flere hovedretninger i nasjonalismen. De viktigste to er den etnokulturelle og den republikanske. Spørsmålet er, enkelt utlagt: Har vi en felles nasjon fordi vi har de samme stamfedrene, eller fordi vi bor samme sted, med de rettigheter og forpliktelser det innebærer?

I teorien er Norge ikke en etnisk nasjon. Juridisk og politisk er det statsborgerskapet som gjør deg norsk, ikke dine foreldres fødeland. Men disse grensene er utydelige, og blir ikke håndtert på en konsekvent måte, verken i Norge eller andre steder. Det forekommer for eksempel at norske statsborgere med utenlandsk opprinnelse blir stanset i passkontrollen på besøk i sitt opprinnelige hjemland, fordi skiftet av statsborgerskap ikke blir respektert.

«Har vi en felles nasjon fordi vi har de samme stamfedrene, eller fordi vi bor samme sted, med de rettigheter og forpliktelser det innebærer?»

Også i Norge ser vi gang på gang at mennesker som ikke «ser norske ut» blir forskjellsbehandlet av myndigheter og i politiske utspill. Av og til blir de avkrevd full lojalitet; til forskjell fra andre nordmenn hender det rett som det er at muslimske nordmenn blir oppfordret til å ta avstand fra terrorisme. Dette til tross for at det eneste større terrorangrepet i Norge i fredstid, ble utført av en hvit nordmann fra Oslo Vest, med hvite foreldre. Denne typen mistenksomhet er ikke verdens beste utgangspunkt for å skape tillit, tilhørighet og inkludering.

Jeg skal etter hvert spørre om hva som skal til for å etablere en genuint inkluderende nasjonal identitet, en felles identitet som er fargeblind og basert på stedstilhørighet snarere enn etnisitet. Men først trenger vi et par lag til.

TREDJE LAG: SPRÅK
Helt siden nasjonalismens gjennombrudd i Norge for litt over 150 år siden, har språket vært en sentral komponent. Det mest spesielle ved den norske språklige identiteten, i internasjonal sammenheng, er at den bygger på konflikt og ikke konsensus. Når jeg sier dette, vil mange anta at det dreier seg om bokmål (tidligere riksmål) og nynorsk, men det finnes flere konfliktlinjer som holdes i live helt frem til i dag.

Fra midten av forrige århundre og utover har en liten, men til tider innflytelsesrik bevegelse gått inn for samnorsk, altså en hybridvariant som blander bokmål og nynorsk, og det var lenge bitre konflikter i NRK knyttet til dialektbruk på radio og tv. Faren min, som kom fra Tromsø, måtte snakke riksmål når han leste opp nyheter på NRK, men så slo han over til nordnorsk, med en viss lettelse, så fort han forlot dørene på Marienlyst.

Og det er flere konflikter. Til forskjell fra praktisk talt alle andre språk jeg kjenner til, finnes ikke én standardversjon av skriftlig norsk. Både på nynorsk og bokmål har vi et virvar av valgfrie sideformer, som skaper både frihet og usikkerhet.

«Det som betyr noe, er ikke om folk snakker dialekt eller aksent, bokmål eller en variant av nynorsk, men at vi forstår hverandre.»

Det er noe vidunderlig frigjørende over denne situasjonen. Jeg er enig i at det er upraktisk å ikke ha en felles norm, men mangfoldet sier noe om potensialet i den norske kulturen for å leve godt med kulturell variasjon. Tross alt er norsk språk en av hovedbetydningene av ordet «norsk». Norsk betyr norsk språk, den norske stat og norsk natur, kanskje i den rekkefølgen. Men foreløpig er det ikke alt som går på skinner, med tanke på inkludering av stadig nye grupper i det nasjonale prosjektet. Generelt går det nok, dessverre, an å si at dialekt betraktes som positivt, mens aksent regnes som negativt. Her ser det ut til å ha skjedd relativt lite på de siste tiårene. Da jeg begynte å skrive om flerkulturalitet i Norge for 30 år siden, beskrev jeg en situasjon der innvandrere som ikke snakker helt korrekt norsk, og med hørbar aksent, blir betraktet som dårlig integrert og kanskje litt dumme.

Denne holdningen er naturligvis lite generøs; i et annet land ville lokalbefolkningen klappe i hendene over at denne utlendingen faktisk har gjort en innsats for å lære seg vårt språk. Omtrent på dette tidspunktet, det kan ha vært i 1989, overhørte jeg også en samtale mellom en vietnameser og en pakistaner, på gebrokkent norsk! Wow, var min umiddelbare reaksjon, nå begynner Norge å bli et viktig land, i og med at norsk er i ferd med å bli lingua franca og språklig møteplass for folk som kommer fra de fjerneste steder!

Siden den gangen har relativt lite skjedd med hensyn til aksentens status; det er fortsatt finere å snakke dialekt enn å snakke med aksent. Dette er en bagatell, som det er fullt mulig å gjøre noe med. Det som betyr noe, er ikke om folk snakker dialekt eller aksent, bokmål eller en variant av nynorsk, men at vi forstår hverandre. Norge er kanskje først og fremst et kommunikasjonsfellesskap, og hvor dine forfedre er født, har i så måte ingen betydning.

FJERDE LAG: KULTURELT FELLESSKAP
Det siste årets debatter om norskhet har ikke handlet om lagene jeg nå har beskrevet, men om Norge som kulturelt fellesskap og norske verdier. Det har vært snakket mye om mat og klær, men mindre om verdiene som har betydning. Kanskje det skyldes at temaet fort blir for komplisert til at det går an å gi entydige svar på hva disse verdiene består i. Så snart noen foreslår et norsk kulturtrekk eller en norsk verdi, kommer innvendingene, og så blir hele debatten etter hvert parkert i en blindgate.

Men det er noen skjeletter i skapet her, som kan være verdt litt oppmerksomhet. Handler de «kulturelle verdiene» utelukkende om språk, væremåte, normer, felles erindring og annet som vi forbinder med kultur, eller kan snakket om kulturelle verdier være et skalkeskjul for å snakke om helt andre ting? Når jeg har truffet unge voksne i Groruddalen, har det hendt at de sier at «det er noe nordmennene vil at vi skal gjøre for å bli ordentlig integrert, men de sier aldri hva det er.» Jeg har av og til vært fristet til å si at de burde begynne å gå å ski. Men det er nok ikke hele sannheten. De burde sørge for å bli hvite, for da glir de så mye lettere inn. Forskere fra Polen og Litauen som har studert sine landsmenn i Norge, trekker en lignende konklusjon: Det er lettere å være polakk enn somalier når du går på Karl Johan, for du ser ut som en majoritetsnordmann.

«Varselslampene bør blinke en liten anelse når bunadkledde politikere snakker om norsk kultur. Kanskje de mener etnisitet.»

Det er i denne sammenhengen også verdt å notere seg at brune og svarte nordmenn med blandet avstamning generelt blir betraktet som «oss» så lenge de gjør det bra, for eksempel i idrett. Men så fort karrieren bikker nedover, blir de bindestreksnordmenn – jo mindre suksess du har, desto mindre norsk blir du, om du har snev av minoritetsbakgrunn. Med andre ord bør varselslampene blinke en liten anelse når bunad-kledde politikere snakker om norsk kultur. Kanskje de mener etnisitet.

Derfor skal jeg ikke bruke mye plass på den kulturelle identiteten, men i stedet gå et skritt videre, til de bakenforliggende og viktigste faktorene for fellesskap, integrasjon og felles identitet i en fleretnisk nasjonalstat som Norge. Men la likevel et par ting være sagt om Norge som kulturelt fellesskap.

For det første er det vesentlig for et abstrakt fellesskap som en nasjon å ha noen felles symboler og ritualer. Flagget og 17. mai er gode eksempler i Norge. De kan bety forskjellige ting for ulike mennesker, men nettopp derfor er de viktige: Flagg og felles ritualer skaper en følelse blant mennesker som kanskje ikke har så mye felles på andre områder, at de tilhører den store familien, eller flokken, som Per Fugelli kalte det. For det andre er språket og kommunikasjonsfellesskapet det viktigste elementet i den felles identiteten, også – ja, kanskje særlig – når vi er uenige. Forresten er det ikke bare språket som danner uenighetsfellesskap, det gjør også flagget! Hvert eneste år er det hissig debatt, preget av fastlåste posisjoner, om hvorvidt det er akseptabelt å gå i 17. mai-tog med andre flagg enn det norske eller samiske. Kanskje det er slike krangler som gjør at vi holder ut med hverandre.

FEMTE LAG: USYNLIGE NORMER OG FELLES INSTITUSJONER
Norskhet og fullverdig deltagelse i «det nye og større vi» skal selvfølgelig ikke handle om hvor foreldrene dine er født, hva du spiser til frokost eller hvilken religion du har (om noen). Likevel ville det være misvisende å si at alt går. Jeg har allerede sagt at språket er viktig, og det skyldes at vi må være i stand til å snakke sammen for å kunne ha et fellesskap, og kanskje for å kunne være uenige. Religion er derimot mindre viktig så lenge den ikke blir politisert og overstyrer andre verdier og normer.

Noe av det som har størst betydning for det norske fellesskapet, er tilliten, og her er det helt avgjørende å kunne skille mellom tillit til personer og til institusjoner. At vi stoler på våre slektninger og folk vi kjenner er greit, men det virker minst like splittende som samlende. Så, kort sagt, er det et hvem vi stoler mest på, eller er det et hva? Stoler du bare på folk du kjenner, eller har du tillit til at politi, rettsvesen, byråkrati og skole behandler alle rettferdig? Norge gjør det alltid skarpt i internasjonale målinger av tillit, men det kan tenkes at den er synkende, ikke minst blant minoriteter som stadig opplever at de ikke blir behandlet som likeverdige.

Ideelt sett, og ofte i praksis, kan vi regne med både folk og institusjoner i Norge, sammenlignet med et land som USA, hvor mistenksomheten overfor andre mennesker, staten og institusjonene er veldig mye sterkere. Vi stoler på at vi får hjelp fra helsevesenet når vi blir syke, at våre barn får gratis utdannelse av god kvalitet, at politikerne er relativt ukorrupte, og at folk holder ord. I USA, landet med flest advokater pr. 100 000 innbyggere i verden, må praktisk talt alle avtaler sjekkes, dobbeltsjekkes, stemples og dobbelt-stemples av advokatlauget. Her i Norge er det ofte nok å ta en telefon for å få noe gjort.

«Vi har gjennomgått den ene kulturkampen etter den andre siden midten av 1800-tallet: om språk, religion (lenge var det kristendommen, nå er det islam), konflikten mellom by og land, og så videre.»

Oppførsel i trafikken kan også gi et hint om hvordan det står til med tilliten og respekten for fremmede. Det finnes mange land hvor folk kjører hensynsløst og farlig – jeg sier ikke at dette ikke forekommer her, men min erfaring er at vi normalt venter på tur, følger trafikkreglene og tar hensyn. På andre områder kan det riktignok se ut som om nordmenn nettopp har kommet ut av hulen og ned fra trærne.

Sammenlignet med land som Japan og Storbritannia er ikke den norske køkulturen foran trikk og buss veldig mye å skryte av. Men vi slår i det minste ikke hverandre ned for å komme foran i køen.

Norge er et land hvor tilliten er så høy at den gjør oss mer konkurransedyktige økonomisk sett. Dette er et av funnene til et større forsk-ningsprosjekt som nylig er avsluttet ved Økonomisk Institutt i Oslo. Tilliten skaper en smidighet og uformell stil som befordrer effektivitet og produktivitet.

Den høye tilliten i de skandinaviske samfunnene har flere typer røtter. Den viktigste er, etter min oppfatning, at samfunnet har liten skala og korte sosiale avstander mellom by og land, høy og lav. Her er vi dus med hverandre, i det store og hele, og har det som et ideal å behandle hverandre som likeverdige.

Denne egalitære verdien har ikke bare positive trekk; det er blant annet relativt lav respekt for folk med store kunnskaper, siden alle bør få lov til å ytre seg om alt – men fordelene oppveier nok ulempene. I Norge må du ikke bare kunne stole på «dine egne», men på institusjoner som NAV og kommunestyret. Ideelt sett skal de behandle alle upartisk og likeverdig, og dersom de ikke gjør det, er det nødvendig å rope ut. Da blir nemlig den kanskje viktigste av alle norske verdier utfordret.

Sett fra dette perspektivet, er det intet mindre enn en katastrofe at vi nå går inn i annen periode med et regjeringsparti som tiltrekker seg velgere ved å spre mistenksomhet snarere enn tillit, nedlatende kjefting heller enn gjensidig respekt. Det hjelper jo ikke å gå med lusekofte og spise vafler dersom du ikke blir behandlet med samme selvfølgelige tillit som andre nordmenn. Her står vi som tror på et fellesskap der religion og hudfarge ikke fører til diskriminering, midt oppi en kamp vi ikke har råd til å tape. Flest mulig må gå foran med et godt eksempel, og andre må protestere når samfunnskontrakten ikke blir respektert av medborgere eller makthavere.

Jeg har flere ganger antydet at det ikke er enighet og likhet, men uenighet, som kjennetegner norskheten. Vi har gjennomgått den ene kulturkampen etter den andre siden midten av 1800-tallet: om språk, religion (lenge var det kristendommen, nå er det islam), konflikten mellom by og land, og så videre.

Slike konflikter virker ikke splittende, men integrerende, bare de utspiller seg på konstruktive måter. Og her har vi en siste norsk verdi: Vi kan være uenige uten å skyte hverandre eller gå til rettssak (jf. USA).

Å være «enige om å være uenige» er vi ganske gode til i dette landet. Så lenge det er enighet om grunnfjellet – språket, de demokratiske prinsippene, tilliten til institusjonene – er uenighet et sunnhetstegn. Det er derfor det er uendelig mye viktigere at alle norske statsborgere er del av den samme kontrakten basert på tillit og gjensidig respekt, enn om de liker langrenn og bunader. Kanskje løken har en kjerne likevel. Den er liten, den er tynn, men den ligger innerst, er nødvendig og har en ganske saftig smak når du kjenner godt etter.

Forslag til lesning:

Eriksen, Thomas Hylland (2010)  «Samfunn». Oslo: Universitetsforlaget. — (2012) «Det som står på spill».  Oslo: Aschehoug.

Iversen, Lars Laird (2015) «Uenighetsfellesskap». Oslo: Universitetsforlaget.