Jakten på ekstremisten i mitt eget hode

Er jeg en ekstremist? Jeg leste Kristian Bjørkelos Ekstremisme for å finne det ut.

Tekst: Even Tømte

Illustrasjon: FadiToOn

Ekstremisme er i vinden. Det er ekstremister på nettet, ekstremister på gatene og i moskéene, ekstremister i hagen og bak komfyren. Ungdommer slåss i Syria, Odins soldater gjør byen (u)trygg og Donald Trump stiller til valg. Vi ser ekstremister overalt. Samtidig er vi ofte langt fra enige om hvem eller hva en ekstremist er.

Med boka Ekstremisme, utgitt på Humanist Forlag, har Kristian Bjørkelo satt seg fore å pirke i begrepet. Bjørkelo er folklorist og skribent, og har tidligere skrevet om blant annet sosiale medier og høyreekstrem nettkultur.

Ekstremisme har form av en lettfattelig innføringsbok, skrevet i et tilgjengelig og uakademisk språk og uten fotnoter, men med en litteratur- og referanseliste. Boka tar for seg ulike former for ekstremisme, gjennom blant annet en diskusjon av hva som kjennetegner høyre-, venstre- og religiøs ekstremisme, og et kapittel viet ekstremisme på nettet. Forfatteren trekker på erfaringer fra sin egen ungdom, som selverklært anarko-kommunist, fra møter han har hatt med ekstremister, fra historiske erfaringer og hendelser i vår egen samtid.

Dagens moderate, gårsdagens ekstremister
Bjørkelo diskuterer hvordan dagens moderate ofte var gårsdagens ekstremister. Stemmerett for kvinner, for eksempel, ble i sin tid oppfattet som ekstremt (ta en tur på kino og se Suffragette). Nelson Mandela, i dag gjenstand for tverrpolitisk beundring som en representant for fred og forsoning, var i sin tid tilhenger av væpnet kamp; en slags terrorist. Det moderne demokratiet oppstod blant annet gjennom blodbadet kjent som den franske revolusjonen. Bjørkelo viser hvordan det pågår en kamp om makten til å definere hvem og hva som er ekstremt. Han spør derfor også om det noen ganger kan det være riktig å være ekstremist.

Den mest spennende delen av boka er etter min mening den som handler om Bjørkelos besøk i et fascistisk kollektiv i Italia. Her ble jeg nysgjerrig, og skulle gjerne hørt enda flere detaljer. Interessant var det også å lese om hvordan det gikk da forfatteren forsøkte å legge fram alle sine innvendinger mot demokratiet foran en forsamling ungdommer (jeg skal ikke røpe hvordan det gikk).

Lenin er så 1988
Jeg var nysgjerrig på denne boka av flere grunner. Jeg kjenner Kristian og synes han er en smart fyr. Han kan mye om disse tingene, og han evner å tenke sammenhengende tanker og formulere dem skriftlig. Samtidig er han det mange sikkert vil kalle «fargerik», en iøynefallende fremtoning, ikke minst på internett, der jeg omgår han mest. Jeg oppfatter ham som glad i alt som er snålt og annerledes og litt på kanten, uten frykt for å skille seg ut, aldri i fare for å forsvinne i den grå massen. Dette kan være relevant når man skriver om ekstremisme. Kanskje man da vil gripe an temaet annerledes enn om man var grå amanuensis som likner til forveksling på potteplantene på HF-fakultetet? Jeg er dessuten nysgjerrig på om jeg er en ekstremist selv.

I min egen ungdom var jeg, i likhet med Bjørkelo, en slags kommunist. Jeg var medlem av en politisk organisasjon som mente at Lenin hadde gitt oss oppskriften på hvordan man skulle forandre samfunnet. Dette vil nok av mange oppfattes som ekstremt, og jeg synes selv at en del av mine gamle standpunkter var ureflekterte. Jeg tar avstand fra dem.

Kapitalismen er ikke bærekraftig
Men ikke fra alle! Jeg mener, til og med sterkere enn før, at kapitalismen ikke er bærekraftig. Vi er flere mennesker på jorda som forbruker mer enn noen gang før. Det bestående samfunnet står ikke stille; det er en enorm maskin for økonomisk vekst og rasering av naturressurser, som forandrer verden raskere enn noen gang før. Det er gode grunner til å frykte at vi er i ferd med å undergrave samfunnets eget eksistensgrunnlag. Man trenger ikke gå til studiesirkler på ytterste venstre for å finne fram til det; BI-forskere, Verdensbanken og FN-organisasjoner formulerer dette tydeligere enn de fleste andre i dag.

I mine øyne er et økonomisk system som støtter opp om en slik utvikling ekstremt. Det bør avskaffes mens det fortsatt er tid, selv om jeg ikke lenger tror jeg har noen oppskrift på hvordan. Samtidig gjør jeg ikke så mye for å omvelte samfunnet i praksis; mitt engasjement stopper alt for ofte med noen gretne facebookstatuser. Gjør en slik holdning meg til ekstremist i Bjørkelos øyne? Det er jeg nysgjerrig på å finne ut.

Den vanskelige definisjonen
Jeg strever imidlertid med å få et tydelig svar. Bjørkelo gir på ett tidspunkt en relativistisk definisjon av ekstremisme; ekstremisme er det som skiller seg tilstrekkelig fra den politiske hovedstrømmen. Mandelas ANC eller kampen for kvinners stemmerett er eksempler på hvordan bevegelser som tidligere ble oppfattet som ekstreme, nå er normalisert. «Kven som er ekstremist er avhengig av situasjonen og kven som har makt til å definere» (s. 39)

I et senere kapittel diskuterer Bjørkelo hvordan ekstreme voldshandlinger aksepteres, når samfunnet omkring legger til rette for det, som under folkemordet i Rwanda, jødeforfølgelsene i Nazi-Tyskland, eller torturen i Abu Ghraib-fengselet i Irak. «Den eine faktoren vi ser her, er jo at samfunnet rundt la til rette for dette. Samfunnet rundt fjerna reglene, og sa at desse menneska er det greitt at du tar», skriver han (s. 131). I Abu Ghraib, Nazi-Tyskland og Rwanda var voldshandlinger utført enten på oppdrag for staten, med statens oppmuntring eller stilltiende aksept. Men var ikke definisjonen på en ekstremist nettopp noen som skiller seg fra hovedstrømmen, noen i ytterkantene? Hvordan kan da samfunnet legge til rette for og oppmuntre til ekstremismens handlinger? Et sted kan vi lese at man kan være ekstremist både i tanker og handlinger.

Hva er forskjellen på å være radikal og ekstremist?
«Ekstremisme er et omgrep vi bruker både om gjerningar og om tankar. Ein kan gjere ekstreme gjerningar, og ein kan meine ekstreme ting (…) Gjerningar er ikkje åleine om å gjere noko ekstremt. Tankar er òg ekstreme(…)» (s. 24-26) Et annet sted står det at en forskjell på å være radikal eller ekstremist er at ekstremisten er villig til å bruke vold for å nå sine mål. «Eit enkelt vis å skilje mellom radikal og ekstrem, er kanskje å seie at ein som er radikal ønskjer å endre samfunnet, medan ein som er ekstrem ønskjer å ta i bruk vald for å gjere det.» (s. 95) Men kunne man ikke være ekstremist bare i kraft av sine idéer? Gjelder det idéer om å være villig til å drepe folk, da?

Grense for voldsbruk?
Men de færreste av oss er jo pasifister. Flertallet av vanlige mennesker har nok en grense der de mener voldsbruk er greit: I selvforsvar. Hvis noen truer familien. Hvis landet blir invadert. Hvis fascistene eller islamistene tar over samfunnet. Hvis man blir vitne til en selvmordsbomber eller en ny Breivik, og får muligheten til å stoppe vedkommende. De fleste som kalles terrorister i avisene vil nok selv også påstå at de på en eller annen måte driver med selvforsvar.

Samtidig har vårt samfunn, og land vi er politisk alliert med, invadert flere land på tvilsomt rettslig grunnlag siden årtusenskiftet (selv om de har politiske muskler nok til å få et godkjentstempel fra det internasjonale samfunnet i etterkant). Mistenkte ekstremister, mange identifisert gjennom big data-algoritmer snarere enn noen reell juridisk prosess, blir drept via fjernkontroll. En moderne stat er rik og spesialisert nok til at vi kan sette ut den slags oppgaver til profesjonelle, mens ekstremister må gjøre jobben selv. Viljen til å bruke vold kan likevel ikke sies å være forbeholdt ekstremistiske utgrupper. Et kjent kjennetegn på en stat er monopolet på å utøve vold, men denne voldsbruken er likefullt omstridt, og oppfattes av mange som illegitim.

Det oppstår altså problemer med å bruke både politisk utenforskap og viljen til å bruke vold som en lakmustest for å skille ekstremister fra andre. I boka blir både eksempler på statlig organisert terror og individuelle voldshandlinger beskrevet som ekstremisme. Det er omstendighetene det kommer an på. Da må man se mer konkret — og politisk — nettopp på omstendighetene.

Hvordan definere ekstemisme
Problemet med å definere ekstremismen som noe som finnes i ytterkantene, er at man risikerer å støtte opp under et verdensbilde der sentrum er det moderate og ansvarlige, mens det som utfordrer sentrum blir ekstremt. Men sentrum er ikke alltid moderat.

Et kjennetegn på en ekstremist er svart/hvitt-synet — enten er du med oss, eller mot oss. Men sist vi så dette uttrykket bli brukt i praktisk politikk var det ikke av en ekstremist, men av en demokratisk valgt president, George W. Bush.

Sentrum var en gang de som stengte kvinner ute av politikken. Sentrum var en gang apartheid. Sentrum er å ødelegge økosystemet i jakten på økonomisk vekst. I noen land i Europa er sentrum nå å skyte sjokkgranater mot flyktninger som forsøker å krysse grensen.

Hvilken virkelighetsforståelse
Ekstremisme-begrepet bygger opp under en virkelighetsforståelse der det samfunnet vi har, nødvendigvis er moderat og balansert, mens alt som er tilstrekkelig annerledes er ekstremt. Det fokuserer på form framfor innhold, der venstre og høyre blir omtrent det samme, for de er jo ekstreme begge to. Men hvis verken voldsbruk eller utenforskap er noe ekstremister er alene om, og hvis tanker i seg selv kan være ekstreme, blir det en utilstrekkelig analyse. Det er ikke likegyldig hva man kjemper for.

Mange mennesker jeg har sympati, for og mener sto for noe viktig, har i sin samtid blitt kalt ekstremister eller liknende, endog sett det som nødvendig å bruke vold: USAs Founding Fathers. Toussaint l’Ouverture, som nedkjempet slaveriet på Haiti. Patrice Lumumba, som ledet Kongo til uavhengighet og deretter ble myrdet av CIA. Motstandsbevegelser som kjempet mot nazistene. Min bestemor, som kjempet mot Frankrike i Algerie. Martin Luther King. Black Panther Party. Andre har stått for ideologier og handlinger jeg mener er forkastelig: fascistiske og islamistiske bevegelser. Rasistiske gatebøller. Taliban. Ku Klux Klan. Anders Behring Breivik. Osama bin Laden. Jeg er usikker på hvor mye klokere man blir av å putte alle disse i samme kategori.

Hva som er ekstremt er alltid i endring
Dette tror jeg ikke Bjørkelo nødvendigvis er uenig i, han skriver også at «Det pågår ein stadig kamp om definisjonsmakta, altså makta til å definere kva som er innafor og kva som er ytterranden — det ekstreme. Difor vil kva som er ekstremt òg alltid vere i endring». (s.41) Men hvilken definisjon som er å foretrekke, og hvorfor, blir stående noe uavklart.

Boka har som ambisjon «nokre svar på de vanskelege spørsmålet: Kva er ekstremisme?» Problemet er at svarene som blir gitt til dels er motstridende. I disse tider, hvor uttrykket ekstremisme blir brukt både ofte og omtrentlig, hadde det vært fint med en populærfag-lig bok som kunne rydde litt i begrepene. Det tror jeg Bjørkelo er utmerket godt i stand til, men når jeg leser Ekstremisme, får jeg følelsen av at han, kanskje ut fra et ønske om å gjøre teksten mer tilgjengelig, har

forenklet litt for mye, gjort seg litt dummere enn han egentlig er. Ekstremisme slår fast at ekstremisme kan være så mangt, og at det pågår en definisjonskamp, men forfatteren nøyer seg med å konstatere dette, snarere enn å argumentere for én definisjon framfor en annen. Dermed ender boka med å gi litt mer upresise svar enn jeg hadde håpet den skulle.

Er jeg en ekstremist?
Er jeg så en ekstremist? Mot slutten av boka inklu-derer Bjørkelo noen spørsmål man kan stille seg selv om man lurer på akkurat dette: Stemmer det man kjemper for overens med det vi vet om verden, eller er det litt for fantasifullt? Er målene realistiske? Står det man må gjøre for å rydde opp i verdens urett i stil med det man ønsker å oppnå? Respekterer man sine motstanderes menneskerettigheter, likeverd og rett til liv?

Dette er spørsmål det kan være lurt å tenke over for alle samfunnsengasjerte mennesker. Kanskje vi burde stille oss disse spørmål som samfunn også? Vår streben etter økonomisk vekst lar seg vanskelig forene med målet om å unngå alvorlige konsekvenser av global oppvarming. Likeverd og rett til liv lar seg ikke kombinere med klimaendringer som vil ramme de fattigste hardest og drive flere mennesker på flukt.

Når jeg forsøker å stille spørsmålene til meg selv, kommer jeg fram til at jeg ikke er noen ekstremist, men at samfunnet er ekstremt. Dessverre er det ikke jeg som har definisjonsmakten.