Kan én stillestående mann være en trussel mot 70 paraderende nynazister?

Tegning

En lørdag formiddag i Kristiansand, en sørlandsby i feriemodus, fikk jeg plutselig en tekstmelding fra kjæresten:  «Høyreekstrem demonstrasjon i Markensgaten – akkurat nå!» Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og kjørte mot sentrum mens tankene raste: «Hva gjør jeg nå?»

Tekst: Ole Bernt Tellefsen

Illustrasjon: Linn SC

De er her, nå!
Lørdag 29. juli er jeg i full gang med en av mine sedvanlige feriesysler, hjemmesnekring. I slitte arbeidsbukser og hullete skjorte har jeg akkurat hentet en dør en liten mil fra

Kristiansand. Kl. 12.33, idet jeg setter meg i bilen, får jeg en tekstmelding fra kjæresten. Det er et screenshot av en nyhetsmelding fra avisen Fædrelandsvennen. På bildet ser jeg Nordisk Motstandsbevegelse som paraderer med sine karakteristiske runeflagg.

Overskriften lyder: Høyreekstrem demonstrasjon i Markens. Kjæresten har lagt til teksten: Akkurat nå!

Vantro innser jeg at det marsjerer nynazister i Markensgate, gågaten i byen min. Nordisk Motstandsbevegelse, høyreekstremistene som har spredt frykt og hat i våre naboland, tramper gjennom sommerbyen. Og det i en gate jeg vet er fylt av familier, av mennesker fra alle verdenshjørner, av en befolkning i feriemodus.

Jeg vrir om tenningsnøkkelen og setter kursen mot sentrum. Den eneste tanken jeg har i hodet er: «Hva gjør jeg nå?»

One man band
Før jeg parkerer bilen i Kristiansand er strategien klar. Det er først og fremst én ting høyreekstreme baserer virksomheten på. De livnærer seg av, og vokser på, – frykt. Som de redde hvite menn mange av dem er, frykter de alt fremmed, og er livredde for sin egen undergang. For å motvirke det som virker som egne mindreverdighetskompleks, og for å føle styrke, velger de å gå i flokk for også å skape frykt. Med denne, ikke spesielt kompliserte, analysen i bakhodet, bestemte jeg meg for hva jeg ville gjøre. Jeg ville vise dem at jeg ikke var redd.

Planen var enkel.
1) Gå inn på gågaten og se om nazistene fortsatt er der.
2) Kommer de mot meg blir jeg stående for å se dem i øynene. Jeg vil stå der, helt stille, og vise at jeg ikke er redd.
3) Når de begynner å skjelle meg ut, eventuelt slå og sparke, blir jeg stående til de har passert, eller så lenge det er fysisk mulig.

Jeg går inn i gågaten fra vestsiden av byen. Det hele virker rolig. Bare et mylder av mennesker med is og sommertøy. Jeg går rolig ned mot østsiden. Da ser jeg dem, i andre enden, de umiskjennelige runeflaggene. En haug av dem. Og de er på vei mot meg. Jeg går mot dem. Idet de er rundt 15-20 meter unna, stopper jeg opp og blir stående helt rolig. «For en gjeng» tenker jeg med meg selv. De fleste er glatt-raket på hodet og hele gjengen går i et slags frilufts-antrekk. Alvorlige, voksne menn. Flere av dem ser forundret på meg, mannen som bare står der og ser rett på dem. Så kommer flommen.

Skjellsordene begynner å hagle umiddelbart. De første nazistene går forbi på hver side av meg, men så, på sekunder blir jeg dyttet på og får tildelt slag. Hvor mange vet jeg ikke, det hele går svært fort og plutselig er det noen som brøler og drar meg hardt i armen.

En brølende betjent
Til min store overraskelse ser jeg at den brølende mannen er politi, og han er ikke alene, hele fire politibetjenter iler til. Den lettere illrøde politimannen, som jeg senere finner ut er innsatslederen, brøler at jeg må slutte å provosere. Jeg innser at denne mannen har et alvorlig sinnemestringsproblem og bestemmer meg for å svare med rolig innestemme «Jeg provoserer ikke. Jeg står helt rolig.»

Med et nikk mot de marsjerende nynazistene fortsetter jeg «Det er de som provoserer». Som takk for dette utsagnet tar to av betjentene og vrenger armene mine bak på ryggen og dytter meg inn i en Narvesenkiosk rett ved. Her blir jeg, fortsatt i samme brølende tone, bedt om å roe meg ned. Jeg svarer, fortsatt med innestemme, at jeg er fullstendig rolig og at det vel er han som bør roe seg ned. Nå snerrer han til sin kollega «Vi setter på ham håndjern!» Ikke lenge etter befinner jeg meg i den lettere absurde situasjonen at jeg står med håndjern på fordi jeg ikke ville la nazistene få anledning til å føle seg mektige ved å spre frykt. Jeg fortsatte å snakke rolig med betjentene slik at de etter en stund fikk tatt seg sammen og sluppet meg løs. Betingelsen var at jeg måtte holde meg borte fra byen resten av dagen. I og med at jeg ventet gjester og egentlig ikke hadde tenkt å være i byen uansett, var dette lett å akseptere.

Jeg dro hjem og takket kjæresten for tipset og fortalte kort om hva som hadde skjedd. Jeg merket at det verket i det ene ribbeinet og fortalte at nazistene antakelig klarte å få inn en fulltreffer. Så kom besøket. Vi fyrte opp grillen og koste oss sammen med gjestene. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg skulle legge ut hendelsen på Facebook men kom fram til at gjort er gjort og at det var nok en av mange hendelser i livet.

Media eksploderer
På kvelden ringer kjærestens telefon (min lå en eller annen plass på lydløs) «Det er til deg, Fædrelandsvennen.» Dermed var sirkuset i gang. Snart lå nyheten om at nazistene fikk marsjere mens jeg ble lagt i jern hovedoppslag på nettutgaven.

Da la jeg ut denne meldingen.

«Fikk påsatt håndjern av politiet og brukket ribben av nazistene, mens varaordføreren uttrykte sin bekymring for hva dette kunne gjøre med turismen – ingenting som en helg i sørstatene.» Ole Tellefsen, Facebook 29. juli kl. 23:11. ·

Mistenkeliggjøringen
Svært mange fikk med seg nyheten og raste over politiets behandling av meg. Dermed gikk de i forsvarsmodus. Først ble politiets argument for å legge meg i jern subtile antydninger om at jeg var voldelig. Dette gikk ikke ubemerket hen. Snart flommet nettet over av hånlige og hatefulle kommentarer om den voldelige, venstreradikale, arbeidsledige yrkesdemonstranten som politiet heldigvis klarte å ta hånd om.

Dagbladet ringte for å høre min versjon. Jeg ga en skarp kommentar om politiets grunnløse påstand om at jeg på noen som helst måte skulle ha vist tegn på å være voldelig. Jeg uttrykte håp om det måtte være noen som hadde filmet det hele slik at alle kunne se at jeg hadde agert totalt ikkevoldelig. Så kom filmene (ved en skjebnens ironi filmet av Den Nordiske Motstandsbevegelsen), som viste at jeg var totalt fredelig. Da ble argumentet fra politiets side at de gjorde det for å beskytte meg mot vold. Noe som virket svært underlig sett i lys av hvordan de behandlet meg.

Da mandagen kommer, velger de en ny forklaring. Strategien blir nå å stå frem som ytringsfrihetens beskyttere. Spørsmålet ble da, hvordan kunne en fredelig, taus, stillestående mann true ytringsfriheten til en 70 manns nazimobb? Politiet fortsatte ufortrødent å avvise all kritikk.

Støtten
Det negative til tross, tilbakemeldingene var overveldende positive. Verbale klapp på skulderen ble gitt av venner og ukjente på alt fra venstre til høyresiden, til og med venner innad i politiet ga meg tommelen opp. Det var tydelig at mannen som sto opp mot nazimobben hadde rørt ved noe hos de fleste.

«Markens i Kristiansand er heretter Ole Tellefsens gate.» Svein Egil Omdal

«Kudos til Ole Tellefsen som var den eneste som sto opp mot nynazistene da de marsjerte ulovlig i Kristiansands gater. Takk til politiet som la ham i håndjern og førte han vekk slik at folk som vil drepe homoer, jøder mfl. og jage ut alle statsborgere som ikke er etniske skandinaver (hvem f… det måtte være) ut av sine respektive land kunne marsjere trygt i gatene.» Sven Henriksen

«Kanskje kunne heller tre-fire politifolk stilt seg rundt (motdemonstrantene) for å beskytte deres rett til å ytre sin mening.» Anine Kierulf, ekspert på menneskerettigheter og ytringsfrihet.

«Full kred til Ole Tellefsen som ikke visste at det er vikeplikt for nazister i markens.» Marius Christiansen

«Det er problematisk at motstemmene ikke fikk ytre seg fritt, så lenge de opptrer fredelig og ikke-voldelig. Argumentet for å la ekstreme komme til orde, er jo nettopp at de skal kunne møtes med motstemmer» Tore Bjørgo, leder for Senter for ekstremismeforskning (C-REX)

Whataboutistene våkner
På tirsdagen våkner omsider «whataboutistene». «Hva om ikke politiet hadde reddet deg? Da hadde du blitt grisebanket, kanskje du ville blitt drept!» Dette var et resonnement som kom fra flere. For et knefall for voldelige grupper er ikke det?

Flere steder kommenteres det foraktfullt at «Hva om muslimske fundamentalister demonstrerte? Da ville nok ikke Ole Tellefsen stå der!» Fra kronikk i VG til leserinnlegg i Fædrelandsvennen og kommentarer på avistråder og Facebook kom den svært forurettede klagesangen. Jeg tok meg tid til å svare på noen av trådene. Svaret var enkelt: Det var nazister som demonstrerte i gaten min. Kommer det muslimske fundamentalister og sprer hat vil jeg selvfølgelig stå der igjen. Men det er ikke dette det handler om nå, er det vel?

Mange argumenterte for at dette var noe vi måtte tåle i ytringsfrihetens navn, og at det var bedre å la dem vandre åpent i gatene så vi kunne se hvem de var, og så møte dem med motargumenter. I sarkastiske øyeblikk så jeg for meg disse fornuftige menneskene gå ved siden av de demonstrerende nazistene i tafatte forsøk på å forklare dem at «alle mennesker er like mye verd». Mitt argument i forhold til dette er, hva skal jeg si, mer kommunalt. Jeg har sammenlignet Teknisk Etat og PST. Akkurat som jeg er svært glad for at Teknisk Etat vet hvor kloakkledningene går, håper jeg at PST vet hvor de brune kreftene oppholder seg og hva de driver med. Så lenge de tar seg av dette trenger ikke jeg å ha åpen kloakk eller vandrende hatdemonstranter i gatene.

I Sverige har tilnærmingen med å gi dem plass i solen ført til at mange knapt nok letter på øyenbrynene når nazistene marsjerer i gatene – og samtidig har Sverigedemokratene blitt et av landets største partier.

Ytre høyre hovedkilden til terror i Norge
Noen var også i harnisk over at nazimarsjen i det hele tatt fikk oppmerksomhet. «Vi må tie dem ihjel!» All erfaring har vist at dette må være en strategi i toppsjiktet av håpløsheter. Den høyreekstremistiske virksomheten i Norge danner en lang og blodig linje fra sprengningen av Oktober bokhandel i Tromsø i 1977, via drapet på Beheim Karlsen i 1999 og Benjamin Hermansen i 2001, til Utøya i 2011.  Og nå, i 2017, trampet nazistene over Kristiansands sentrale gravlund. Kirkegården, der flere krigshelter og ofre for nazismen ligger begravet, ble gjenstand for vaiende faner sist brukt under andre verdenskrig av SS gruppen «30.april».

For the record. Jeg har gjentatte ganger oppfordret kritikere til å komme opp med tilsvarende lister over vold og drap utført av såkalte «venstreradikale» og muslimske fundamentalister i Norge. Til nå har det vært taust.

Ti mil fra folkeskikken
Så ble justisministeren spurt ut av pressen og Amundsen støttet reservasjonsløst politiets håndtering av demonstrasjonen, og av de såkalte «motdemonstrantene».

Jeg la ut dette på Facebook:
«Ser på Nrk.no at justisministeren, tilfeldigvis fra FrP, støtter Kristiansandpolitiets nazieskorte-tjeneste. Gudskjelov, tidligere i dag så jeg for meg et scenario der han støttet oss som nektet å la oss skremme av nazistene – verdensbildet mitt holdt på å rakne der et bittelite naivt øyeblikk.»

Lørdagens hendelse, der nazistene fikk invadere gatene, får meg til å tenke på Peer Gynt. Akkurat som Peer nektet å vedkjenne seg «løsungen» han fikk med trollkvinnen etter en fuktig fest i Dovregubbens hall, nekter partiene på ytre høyre å vedkjenne seg foreldreskapet til høyreekstremistene. De insisterer på at de er byttinger, og bagatelliserer effekten av egne handlinger og utsagn.

Kan det som hendte 29. juli allikevel være med på å heve terskelen for hvor nedverdigende vi kan behandle våre medmennesker? Jeg tenker ikke først og fremst på lover og regler, men på folkeskikk. Hvorfor diskuterte vi hva vi skulle gjøre med flykt-ningestrømmen uten å først stille spørsmål ved bruken av selve uttrykket «flyktningestrøm»? Det er jo ikke en flom av stein og trestubber det dreier seg om. FrP innførte en gang i tiden argumentet: «skal vi ha utlendinger her i landet må de følge norsk lov».

Smak litt på hva et slikt utsagn egentlig impliserer. En setning som inneholder en forbanna selvfølge blir automatisk til en subtil anklage. Så har det fulgt slag i slag med gullstoler, floskelen «vi må tørre å ta debatten», skryt av å få kastet ut flest mulig voksne og barn midt på svarte natten, skryt av å være det landet som er blant de strengeste på å avvise folk i nød, og kampanjer for «bevaring av norsk kultur».

Total mangel på kultur?
Bare det å arbeide for å bevare det typisk norske vitner om total mangel på nettopp kultur. Det å påstå at folk kommer hit på gullstol burde falle på sin egen urimelighet, men tiden for folkeskikk på statsrådsnivå er tydeligvis over. Jeg har ikke noe fasitsvar, men det føles som en kamp mot vindmøller når en må begynne med voksenoppdragelse av de fremste blant oss.

På den annen side har vi et problem med sinte menn som føler at de har gått seg vill i vårt moderne samfunn. Vi burde ta ansvar og gi dem en annen plattform enn den kyniske mennesker som Tybring Gjedde og nazistiske og rasistiske grupperinger tilbyr dem. Men poenget er ikke islam og innvandring, dette er etter mitt syn saker de redde mennene fremmer i et desperat forsøk på å bli sett – og vi bør finne ut hvordan vi kan se dem, på andre premisser.

Og igjen, det er folkeskikken jeg snakker om, ikke antallet flykt-ninger vi sender ut eller inn, ikke det at vi ikke skal snakke om islamsk ekstremisme eller kriminalitet blant innvandrere, men hvordan vi omtaler og behandler våre medmennesker. Den braut-ende, kyniske tonen flere av våre norske statsråder er representanter for, totalt uten folkeskikk (og som de andre statsrådene stumt velger å «tie ihjel»), er en viktig leverandør av bensin til det høyreekstreme hatbålet som for tiden brenner over hele Europa.

For min del hadde lørdagen vært svært annerledes om jeg i stedet for brøl og håndjern fikk en rolig beskjed om å dra hjem fordi politiet ikke var i stand til å ta vare på min egen sikkerhet. Men det ville kreve både folkeskikk og ydmykhet – og det er kanskje litt vel mye forlangt?

Uken etter; i etterkant av arrestasjonen av én stillestående, fredelig mann som nektet å la seg skremme av 70 vandrende nynazister føler, politiet seg presset til å beklage håndteringen av nazidemonstrasjonen.

«Integreringsminister» Listhaug ber samme dag nordmenn om å angi flyktninger på hjemreise. Kan du fatte og begripe hvor de brune får sin råskap fra.