Kulturbistand kan ikke undervurderes

Vreid_India_LarsOpstad_0356

Tekst: Ingrid Fadnes Foto: Lars Opstad

Drastiske kutt i kulturbistand får en rekke kulturaktører til å reagere. Ikke bare kuttes budsjettet, også det mangeårige samarbeidet mellom kulturaktører kuttes bort. Hvorfor er kulturbistand viktig?

– Regjeringen kan ikke undervurdere kulturens rolle i bistandssammenheng, sier Khalid Salimi, direktør for Mela, som organiserer den årlige Melafestivalen og til daglig driver Melahuset.

Midler til kulturbistand har blitt halvert på to år, men tendensen de siste fem-seks årene er en gradvis nedprioritering av internasjonalt kultursamarbeid. «En stille nedleggelse», sa jazzmusiker Hans Martin Austestad til Klassekampen i et oppslag 8. februar i år. «Prioriteringene i budsjettet reflekterer prioriteringene i norsk utenrikspolitikk», svarte statssekretær i Utenriksdepartementet (UD) Jens Frølich Holte på kritikken. Fra nå av skal pengene brukes der de har størst mulig effekt: i sør. Dermed er det ikke bare i penger det kuttes, de norske aktørene kuttes også vekk fra kulturbistand.

– Dette er dødsstøtet for kulturarbeidet, sier Tom Gravlie, tidligere direktør for internasjonal virksomhet i Rikskonsertene. – Arbeidet renner ut i sanden, hevder daglig leder ved Riksscenen For Folkemusikk og Folkedans Helge Skansen – Alt vi har bygd opp over så lang tid, kan rives ned på et blunk og jeg er redd Norge vil bli et mindre land, sier Ane Carmen Roggen fra JM Norway. Pianist og lærer ved musikk-instituttet Barratt Due, Grete Helle Rasmussen, kaller det en katastrofe.

«Vi bruker kunst som et pusterom i Vesten, og i konfliktområder i land i sør er dette også viktig, kanskje viktigere enn noen gang.»

Khalid Salimi understreker kulturens rolle i verdensdeler som kjemper for stabilitet og mot konflikter. I bistandspolitikken viser kultursamarbeid nye horisonter for mange land i sør, sier Salimi. – Vi bruker kunst som et pusterom i Vesten, og i konfliktområder i land i sør er dette også viktig, kanskje viktigere enn noen gang. Kultur har en evne til å skape nøytrale arenaer, mener Salimi, som ser alvorlig på kuttene i kulturbistand. Midlene var allerede et mikroskopisk felt innenfor bistanden totalt sett, men en smule kan bety mye i form av kultur, mener Salimi, som selv har mangeårig erfaring med kulturutveksling.

Samora har snakket med aktører i Norge og i samarbeidslandene, for å høre hvor og hvordan kuttene rammer, og hva de mener er utviklingseffekten av kulturbistand.

En snuoperasjon
I mars 2013 lanserte regjeringa den første stortingsmelding om internasjonal kulturinnsats. «Kulturen er en byggestein for vår identitet – den gir oss tilhørighet og stolthet. Dette er viktige verdier også i fattige land», sa daværende utviklingsminister Heikki Holmås. Et samstemt kor, basert på et tett samarbeid mellom kulturministeren og utviklingsministeren, viste at utvikling og kultur

gikk hånd i hånd. Internasjonalt samarbeid ble fram-hevet som særskilt viktig. Det koret er ikke lenger så samstemt. UD kaller Stortingsmeldingen fra 2013 «En snuopera-sjon vekk fra støtte til småprosjekter hvor ett av strategipunktene var å gi mer støtte til partnere i utviklingsland, og mindre gjennom norske kulturaktører», forteller UD på epost til Samora.

– Det som skjer nå er et brudd med det arbeidet ulike aktører i Norge har bygd gjennom flere år. Den veien har gått via Klangrikt fellesskap på 1980-tallet, hvor formålet var å påvirke holdninger hos barn og unge via musikk og kulturelle aktiviteter, til skolekonserter rundt om i hele landet i samarbeid med aktører fra blant annet Palestina, Nepal, India og Sri Lanka, forteller Tom Gravlie.

«Mye tyder på at man er i ferd med å fase ut den interna-sjonale virksomheten knyttet til bistand og utveksling.»

Gravlie var med på å starte opp det internasjonale arbeidet til Rikskonsertene, og gikk av med pen-sjon i 2016, etter 30 år med flerkulturelt arbeid. Nå har Rikskonsertene blitt til Kulturtanken, og det internasjonale arbeidet har «forsvunnet» fra deres mandat. Gravlie er alvorlig bekymret for utviklingen, og bekymringen deler han med flere. Blant andre med daglig leder for Riksscenen, Helge Skansen, som også har jobbet 12 år i Rikskonsertene.

– Mye tyder på at man er i ferd med å fase ut den internasjonale virksomheten knyttet til bistand og utveksling. Om dette er prioriteringer Kulturtanken gjør, eller om det er pålegg fra UD eller Kulturdepartementet, det vet jeg ikke, sier Skansen, og fortsetter: – Dialog gjennom kulturprosjekter skaper unike møteplasser og er brobygging som både næringsliv og politikk tjener på. Det er veldig trist om dette arbeidet, der nettverk og kompetanse er utviklet gjennom tiår, nå skal renne ut i sanden, sier han.

Det mangeårige arbeidet har skapt festivaler som Film fra Sør, Oslo World, Melafestivalen, skolekonserter i samarbeid med musikere fra sør, konsert-arenaer som Cosmopolite og utvekslingsordninger for norske musikere, som Stikk.no. Fellesnevner for dem alle er et ønske om å bygge broer mellom folk og kulturer, og å bryte ned stereotypier og murer mellom mennesker.

Anne Moberg, fagansvarlig for Kulturtankens internasjonale virksomhet, kan bekrefte utviklingen.

– Det må understrekes at vi ikke bryter noen kontrakter vi har, men det nye mandatet til Kulturtanken åpner ikke opp for å videreføre de prosjektene vi har vært engasjerte i. Dette sammenfaller med UDs prioriteringer om at bistanden skal gå direkte til partnere i sør og ikke nødvendigvis via en partner i Norge, sier Moberg. Likevel deler Moberg bekymringene, og mener samarbeid ikke må undervurderes.

Hun har selv vært med på å bygge opp det internasjonale samarbeidet og mener det er trist at man både nedprioriterer samarbeid, og kutter støtten så drastisk.

– Alle partnerne sier det er viktig å beholde samarbeidet, og vi skal ikke undervurdere betydningen for musikere fra andre steder å komme til Norge for å spille, eller hva det betyr for norske musikere å reise ut. Det å ha en norsk partner gir en merverdi, gjennom å kunne ha støtte og tilgang til kompetanse fra et fagmiljø, sier Moberg.

– Etter mange års arbeid er jeg redd vi nå stanger hodet i veggen, sier hun.   

Fra samarbeid til direkte bistand
«Samarbeid og utveksling mellom kunstnere er berikende for dem som er med i det konkrete prosjektet. Men når målet er å endre kulturlivets betingelser i utviklingsland, gir utveksling svært begrensede resultater», skrev statssekretæren i et innlegg 16. februar på regjeringen.no.

Dette er to av Rikskonsertenes mangeårige partnere uenige i. Både Bindu Subramaniam, leder for akade-miet SaPa Academy i Bangalore i India, og James French fra Samro Foundation i Johannesburg i Sør-Afrika, forteller på epost hva utveksling og samarbeid med norske aktører har tilført.

– Til statssekretæren vil jeg gjerne høflig svare: Inspirasjon på individnivå er det vi trenger for å skape systemisk (og systematisk) forandring, forteller Bindu som gjennom flere år har jobbet tett med Rikskonsertene.

Betydningen av å jobbe sammen med et dyktig fagfelt som kan dele av kunnskap og erfaring, og samtidig lære noe nytt i en ny kontekst og i en ny kultur, bringer med seg noe som ikke kan oppnås kun ved overføring av penger, understreker Bindu.

– Den kulturelle oversettelsen er langt viktigere enn bare det å motta penger for å oppnå et mål, forteller Bindu, – til syvende og sist kan bistand få i gang en start, men de virkelige endringene skjer gjennom inspirerende interaksjon.

«Ser ikke regjeringen verdien av samarbeid mellom fagmiljøer?»

James French fra Samro Foundation i Sør-Afrika ramser opp en rekke positive aspekter ved samarbeid, og oppsummerer det hele i en større refleksjon om hva kulturelt arbeid kan bety for et samfunn i endring.

– Etter apartheid og den kulturelle boikotten på 1980-tallet har det tatt Sør-Afrika flere år å komme ut av en påtvunget isolasjon. De siste tjue årene har kunstnere fra andre land tatt med seg perspektiver til landet vårt som har påvirket lokale kunstnere og deres forståelse av den globale kunstverdenen. I tillegg tok de med seg nettverk, ideer og forbindelser med samtidskunstverdenen.

Fra norsk side har vi sett et engasjement basert på deres egne erfaringer. Disse har inkludert forståelse av profesjonalitet, fagforeninger, nettverk og spille-støtte. Selv om det er vanskelig å måle den virkelige effekten av utveksling, er den langsiktige innflytelsen på kunsten i Sør-Afrika gripende, understreker French.

Både prosjektet i Sør-Afrika og i India utfases i år, og med det avsluttes store deler av Rikskonsertenes internasjonale arbeid.

– Det er en katastrofe at alt dette skjer, og at det skjer i stillhet, forteller Grete Helle Rasmussen. Hun er pianist, førsteamanuensis og seksjonsleder for instrumental- og vokallærerutdanningen på musikk-instituttet Barratt Due.

Et av prosjektene Barratt Due jobbet med, var musikkprogrammet Aprendiz for barn og unge fra favelaer i Niteroi i Brasil. Oslo Camerata har vært engasjert der siden 2008, og etterhvert kom Utenriksdepartementet inn og støttet et treårig prosjekt. Midlene stoppet i 2015.

– Samarbeidet er et vinn-vinn forhold. Hver enkelt elev og lærer som er involvert blir endret, for alltid. Jeg blir endret. Kanskje dette ikke lar seg måle? Jeg vet ikke hva de ser etter. Hva er det de måler?

Rasmussen stiller det spørsmålet alle aktørene Samora har vært i kontakt med stusser over. Ser ikke regjeringen verdien av samarbeid mellom fagmiljøer?

UD bekrefter statssekretærenes uttalelser i en epost til Samora:

– Utveksling og samarbeid har utvilsomt effekt på produksjonene eller produktene det samarbeides om, og spennende og nye kulturuttrykk kan komme ut av slike tiltak. Når målsettingen imidlertid er å bidra til varig endring i kulturlivets betingelser, anses ikke utveksling som metode som optimal, svarer UD på spørsmål fra Samora. Hva som menes med varig endring, sier UD ingenting om.

Tross ulik oppfatning om metoden for å oppnå best mulig resultater av bistandspengene, er tallene i seg selv tydelig tale. Hogget i kulturbistanden har kuttet budsjettet fra 89 millioner til 49 millioner i år.

Kutt over hele linja
Det er ikke bare Rikskonsertene, i dag Kulturtanken, som utfaser det internasjonale samarbeidet. Kuttene rammer en rekke aktører, både direkte og indirekte.

Film fra Sør fikk kutt på 850 000 kroner i år. Oslo World, musikkfestivalen som har sitt utspring i det internasjonale arbeidet Rikskonsertene var med å bygge opp, har blitt kuttet med 600 000. Støtteordningen for norske artisters samarbeid med musikere og arrangører i bistandsland, Stikk.no, forsvinner også ut av bistandsbudsjettet. Freds-korpset har halvert antallet utvekslinger som har med kultur å gjøre i løpet av de siste fem-seks årene, og ambassadene får mindre i

kulturmidler. Jan Lothe Eriksen fra SafeMUSE forteller om prosjekter som blir satt på vent på grunn av manglende støtte.

– Vi samarbeider med Ethno (et verdensomspennende Jeunesses Musicales International-prosjekt for folkemusikere red.anm.) og hadde planlagt en Ethnocamp i Zagoraprovinsen i Marokko i år.

Prosjektet er et initiativ derfra, og vi så for oss et treårig samarbeid, forteller Eriksen. Prosjektet er ikke lagt på is, men til kjøling på grunn av budsjettkuttet i UD, forteller han. De trengte 275 000 kroner for å få sette i gang.

«Vi kunne ha samlet kompetansen i et senter som kan videreføre det arbeidet vi har påbegynt. Det hadde vært noe for kulturministeren.»

JM Norway (Jeunesses Musicales Norway) var også involverte i prosjektet i Marokko og merker innstrammingene.

– Jeg tror vi er mange som er bekymret over denne utviklingen. Hvordan kan noe som koster så lite, men gir så mye, bli revet ned? spør Ane Roggen, daglig leder i JM Norway. – Vi trenger en debatt rundt dette. Er vi enige i premissene? Jeg tror det er uklokt å slå beina under gjensidige og verdifulle samarbeid mellom fagmiljøer, mener Roggen, som også har erfaring fra Rikskonsertenes internasjonale arbeid.

– Jeg klarer ikke å se for meg et musikknorge uten disse internasjonale samarbeidene. Jeg er redd vi blir et lite land, avslutter Roggen.

Ambassadesekretær i Pakistan, Jørn Winchne Pedersen, forteller på epost at ambassaden ikke har forvaltet kulturmidler siden 2015. Tidligere har de støttet Rikskonsertene via et samarbeid med den lokale organisasjonen Lok Virsa. Her var også andre aktører som Norsk Folkemuseum, Riksantikvaren og Stiftelsen Mela involverte. Et kjapt blikk på kulturmidler til norske ambassader viser den samme tendensen. Det er kutt over hele linja.

Øyner et håp
– For meg blinker blålysene for den flerkulturelle satsningen inn mot skolen i Norge, sier Gravlie. Han mener vi ikke bare må se de konkrete prosjektene som forsvinner, men også sette fokus på grunnlaget for omprioriteringer i en tid hvor vi trenger internasjonal kultur og møteplasser mer enn noen gang.

– Flere institusjoner sier det flerkulturelle arbeidet skal gjennomsyre virksomheten, men om du ikke øremerker midlene og arbeidet, er dette et dødsstøt for den kompetansen vi har bygd opp gjennom mer enn to tiår. Om du ser helheten i nedskjæringene de siste fem årene, er det dobbelt tragisk i våre dager, forteller Gravlie.

Alt håp er likevel ikke ute, mener han. Kompetansen finnes og den må både politikerne og fagmiljøet anerkjenne og ivareta.

– Vi kunne ha samlet kompetansen i et senter som kan videreføre det arbeidet vi har påbegynt. Det hadde vært noe for kulturministeren, sier Gravlie.

– Jeg vil si mange bekker små, alle som gjør noe på dette feltet, har betydning, sier Khalid Salimi i Mela.

Han legger til at det er viktig at en slagkraftig instans har ansvar for å følge opp dette feltet.

– Mela tar gjerne sin del av ansvaret. Her er det samlet flere tiår med kunnskap, faglig kompetanse, et stort nettverk, og ikke minst en arena som tilbyr pulserende opplevelsesmuligheter til både minoritetskunstnere og et mangfoldig publikum.

Samarbeid mellom Utenriksdepartementet og Kulturdepartementet vil sikre en helhetlig satsing, avslutter Khalid Salimi.

Og dermed er utfordringen gitt til kulturminister Trine Skei Grande. Et steg i riktig retning, som nevnes av samtlige Samora har snakket med, er en god dialog med fagmiljøet samlet sett. Slik kan erfaringene fra 25 år med internasjonalt arbeid bli ivaretatt og lyttet til når et nedskrapet kulturbudsjett skal fordeles.