Kulturell gjenerobring

OSHUN anser det å være involvert i spiritualitet som en politisk handling i seg selv, fordi de da gjenerobrer alt det slavehandelen tok fra dem. Blant artistene på Mela 2016 finner man OSHUN og Shadia Mansour som opptrer med M-1. Mansour bruker det arabiske språket til å kjempe mot avviklingen av sin egen identitet.

Tekst: Endre Dalen

Mange kjenner til spiritualen «Sometimes I Feel Like A Motherless Child», som illustrerer forbindelsen mellom den afrikanske og afroamerikanske kulturen. Metaforen ligger i forholdet mellom en mor og et barn brutalt skilt ved fødsel. OSHUN er i den sammenhengen nærmest å regne som en manglende forbindelse.

I afroamerikansk kultur refereres det til Afrika som «The Motherland». Det OSHUN og Shadia Mansour har til felles er deres lengsel etter et «moderland». Det være seg Palestina eller i Afrika, spirituelt såvel som politisk, bokstavelig talt eller i fantasien. I dagens sexistiske rap og r&b-landskap legger de også frem gode eksempler på at det går an å velge alternative ruter.

New York-duoen OSHUN, bestående av Thandiwe og Niambi Sala, er noe av det friskeste som har oppstått innen conscious rap og neo soul de siste årene. Når de synger vekker de to rundt tjue år gamle sangerne først og fremst minner om Erykah Badus organiske souljazz, og Shafiq Husayn og Sa-Ra Creative Partners afrofuturistiske konseptualisme. I år har Mela hentet dem til Oslo.

Organisk uttrykk, organisk livsstil
Det avslappede uttrykket som trer frem når de rapper, i motsetning til når de synger, er ikke deres sterkeste side, men har til gjengjeld den kvaliteten at det ikke uten videre kan sammenlignes med noen andre. Selv om det som oftest går i tunge, jazzinspirerte hiphopbeats av J Dilla/Madlib-skolen, er de ikke redde for å teste også andre lydbilder. På «Preech», som innleder deres album Aase Yaa, (ca. Moder jord) er det som om trap-skarptrommene slår ned som lynet på bestilling fra selveste yoruba-ånden Shango. Det er lett å bli imponert over hvordan de klarer å holde balansen med så motstridende innflytelser.

– Balansen mellom de musikalske uttrykkene er en manifestasjon av hvem vi er og hva vi er påvirket av på en vanlig dag. Vi er ikke en av disse tingene, men alt sammen. Derfor vil musikken vår alltid reflektere dette, sier OSHUN til Samora.

Spirituelle og ikke-religiøse
En sentral del av imaget til OSHUN er vestafrikansk yoruba-kultur som kler opp stilen deres og det lyriske budskapet. Navnet OSHUN er lånt fra orishaen – en slags ånd/guddom – som regjerer over elver og rent ferskvann, kjærlighet, skjønnhet, rikdom og fruktbarhet. Likeledes er duoen ikke bare opptatt av musikk i konvensjonell forstand, men også naturlyder som lyden av havets bølger og elvesus. Til tross for et stort fokus på disse temaene regner ikke OSHUN seg selv som religiøse, men anser spiritualitet som en viktig del i søken etter sannhet. På spørsmål om hvordan de kombinerer det spirituelle med det politiske, svarer duoen:

– Å være involvert i spiritualitet er en politisk handling i seg selv, fordi så mange av våre forfedre har blitt forfulgt og tvunget vekk fra sine røtter. Ved å være på bølgelengde med de kulturelle tradisjonene til våre forfedre, gjenerobrer vi det som er blitt tatt fra oss, og styrker vårt folk og våre forfedre.

Robin Hood-metode mot appropriering
Flere og flere amerikanske og europeiske artister kopierer eller tar stadig oftere i bruk afrikanske og andre historisk undertrykte folks musikalske tradisjoner. Ofte beskyldes disse nykommerne for kulturell appropriering og kommersialisering av tradisjonell, afrikansk kultur. En kritikk som også kan ramme afrikanere og deres etterkommere i diasporaen om tradisjonen ikke behandles med den nødvendige respekt. OSHUN er svært bevisst sine kulturelle røtter og mener de er i sin fulle rett når de lager egen musikk med innflytelse fra forfedrenes tradisjoner.

– Du kan ikke stjele hva som er ditt. Du kan ikke appropriere hva dine foreldre har grått for, blødd for og dødd for. Å appropriere er å hoppe på en kulturs stilistiske trend, uten noen interesse for kampen denne har kjempet. Vi er veldig engasjerte i vårt folks kamp i den afrikanske diasporaen, og har dedikert vårt liv til å ødelegge systemene som historisk har undertrykt oss.

Afrofuturisme
Den afroamerikanske tradisjonen har nå fått så mange forgreininger at det er lett å miste oversikten. Innen kunstretningen afrofuturisme henger musikkens fremtidsretning ofte tett sammen med temaet og konseptet science fiction. George Clinton og hans idé om funk som en intergalaktisk kraft er den mest utbredte og mest innflytelsesrike innen denne retningen. Mange mener likevel at afrofuturisme startet med Sun Ras abstrakte jazz og poesi. Verdenskjente sangere som Grace Jones og Janelle Monae har også i ulike perioder stått som symboler for afrofuturisme. Ikke minst står Octavia E. Butler igjen som en av de mest kjente kvinnelige science fiction-forfatterne noensinne. OSHUN opererer i forlengelsen av denne tradisjonen, og er fullt bevisst sin posisjon:

– Vi gjenskaper tidligere bidrag til afrofuturist-bevegelsen, og speiler våre forbilders innflytelse. Samtidig er vi del av en helt ny generasjon.

Politisk rap
Afrikansk-inspirert tematikk er ikke noe nytt, og musikk basert på polyrytmikk og rytmisk lyrikk ekspanderer over hele verden. Den amerikanske rapgruppa Dead Prez gjorde politisk rap kult igjen, også utover det vanlige afroamerikanske publikummet etter at Public Enemy mistet sin relevans på midten av 1990-tallet. Dead Prez gjorde stor suksess med afrosentrisk rap og gjorde den allment tilgjengelig med hits som «Hip-Hop» og «Hell Yeah».

M-1, den ene halvdelen av Dead Prez, stiller i år på Mela sammen med Shadia Mansour. Samora spør Mansour om hva hun har lært om rap-musikkens universelle kraft gjennom sine samarbeid med M-1 og chilenske Ana Tijoux.

– Både M-1 og Ana representerer marginaliserte samfunn i landene de bor i. De vet at hvit overlegenhet er historisk enestående i dens institusjonelle utnyttelse, stigmatisering og undertrykkelse av brune og svarte mennesker. Derfor, når de ber om rettferdighet så ber de om rettferdighet for alle som lider under det samme imperialistiske og fascistiske maskineriet. Illegal, militær okkupasjon og institusjonalisert rasisme tjener under det samme systemet hvor enn det er tvunget fram.

Identitetspolitikk
Shadia Mansour har foreldre med palestinsk bakgrunn og tar i bruk sitt morsmål – arabisk – for å formidle et budskap bygd på frustrasjon over israelsk okkupasjon. Som rapper har hun en bestemt flow og hennes sterkeste side for et publikum som ikke kan arabisk er fengende refrenger. Rapperen er født og oppvokst i London, og kaller seg i dag diaspora-palestiner. Hvordan vil hun beskrive sin identitet og hvordan er det relatert til språket hun rapper på?

– Det er et enkelt og vanlig spørsmål som aldri har et enkelt svar for en person som ikke ble født der hun har sin bakgrunn. Når du spør en som er i eksil hvor de kommer fra, sier de selvfølgelig at de kommer fra sitt hjemland. Dette er en del av kampen for vår identitet som ofte ikke legges merke til. Vi som diaspora-palestinere kjemper ikke bare for en politisk sak, men også en kulturell sak. Vi bruker språket til å protestere mot avviklingen av vår identitet.

Kraften i dialog
På BombMagazine.org kan du lese en interessant samtale mellom Mansour og tidligere trommeslager og vokalist i Soft Machine, Robert Wyatt. Bandet var pionerer innen progrock, og Wyatt har siden 1970-tallet utgitt et eventyrlig utvalg soloalbum som strekker seg i mange ulike retninger.

– Det var en stor ære ikke bare å jobbe med en legende som Robert Wyatt, men også å snakke med ham. Dialog er et kraftfullt kommunikasjonsverktøy for å finne frem til felles interesser gjennom å spørre hverandre ut og oppnå felles forståelse og innsikt. Når vi står sammen og er akseptert som én kraft, er vi sterkere enn når vi står hver for oss. Enkeltvis blir vi mest av alt svekket av våre egne svakheter.

I 2010, da den kontroversielle forfatteren og aktivisten Norman Finkelstein publiserte sin bok This Time We Went Too Far, hvor han nådeløst skriver om den israelske invasjonen av Gaza i 2008, inviterte han Shadia Mansour til å opptre på lanseringen. Finkelstein er selv jøde og har vært en av de mest iherdige motstanderne av Israels okkupasjonspolitikk. Foreldrene hans var fra Warszawa og var de eneste i slekta som overlevde holocaust. En av hans viktigste støttespillere er Noam Chomsky.

– Bare Edward Said har betalt en høyere pris enn Norman Finkelstein for sitt sterke forsvar for palestinsk selvråderett og frigjøring. Finkelstein er en utrolig klok mann og det var fantastisk å jobbe for ham. Særlig synes jeg det er beundringsverdig at han insisterer på å lytte til andre, spesielt de unge.

– Vi er ikke enige i alt. Man kan tross alt se at enighet kan være katastrofal, som vi så med Oslo-avtalen og Genève-konvensjonen. Jeg vet at jeg snakker på vegne av tusener av palestinere når jeg sier at Finkelstein er sjelden blant våre akademiske og kritiske tenkere. Ved konsekvent å fortelle sannheten, har han vist at man kun kan sameksistere under rettferdighet.

Selvråderett i det globale sør
I boka Seismographic Sounds beskriver danseteoretikeren og dramaturgen Johanna Hilari, Mansour og Ana Tijouxs musikkvideo «Somos Sur» som en anti-kolonialistisk uttalelse for selvråderett. Hun mener videre at videoen re-kontekstualiserer de to folkedansene dabkeh og tinku, henholdsvis fra Midtøsten og Sør-Amerika. Hva har Mansour selv å si om dette spesifikke samarbeidesprosjektet?

– Sangen og musikkvideoen får frem poenget ved den urokkelige motstanden i det globale sør. Vi ønsket å vise et ærlig bilde av samhold, solidaritet og respekt. Ikke bare mellom arabere, latinamerikanere og mapuche, men mellom alle folk som er blitt sosialt, økonomisk og politisk marginalisert.

– Det er ikke for å ekskludere andre kulturer eller religioner, men for å fortelle verden at alle er likeverdige når vi ser på hverandre fra et humant perspektiv. Slik vil vi bidra til å frigjøre alle undertrykte mennesker rundt i hele verden fra de statlige og kolonialistiske, undertrykkende systemenes lenker.