Svarthvitt om farger

Fargespill er en suksesshistorie om det flerkulturelle samfunnet. Slikt blir det kontrovers av.

Perspektiv

Tekst: Even Tømte

Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

Fargespill er et kompani i Bergen bestående av barn og ungdom med foreldre med bakgrunn fra hele verden. De bygger opp sine forestillinger med folkesanger, regler og dans som deltakerne har tatt med seg fra sine respektive land og kulturer på ferden til Norge. Disse blandes gjerne med både norsk folkemusikk og globale og/eller amerikanske populærkulturuttrykk som hiphop og beatboxing. Barna som deltar i forestillingen er ama-tører, men er omgitt av et profesjonelt støtteapparat av komponister, musikere, koreografer, instruktører og så videre.

Stor suksess
Siden debuten i 2004 har over tusen barn og unge fra 36 land, mange med bakgrunn som flyktninger og asylsøkere, holdt forestillinger for 150 000 publikummere. Det har blitt spellemannsnominasjon, eget studium i metodikken på Høyskolen i Bergen og penger over statsbudsjettet. Det måtte selvfølgelig komme kritikk også.

De siste ukene har debatten rast på musikklivets bransjenettsted Ballade: «Er Fargespills
forestillinger eksotifiserende? Blir barna som deltar i forestillingene brukt for å skape et «glansbilde av hvordan vi ønsker at norsk integrering skal se ut»? Eller er det tvert imot kritikerne selv som eksotifiserer, og insisterer på å presse inn i den funksjonen de ønsker å se?

Eksotifiserende?
«Er det ikke noe problematisk ved hvordan det eksotiske fremstilles på scenen her? Barna som danser iført bastskjørt, kledde de seg noensinne i bastskjørt i hjemlandet? Og hadde de utenlandske sangene blitt mindre interessante dersom de ble stående som de var, uten å kombineres med norske folketoner, slik det ofte gjøres i Fargespill?» spør Maja Skanding i Ballade. Hun målbærer kritikken til Thomas Solomon, professor i musikketnologi ved Universitetet i

Bergen:
«Fargespill bruker flyktningbarnas stemmer og dansende kropper til å fortelle en historie om multikulturalisme i Norge (og) denne historien bidrar til å opprettholde hierarkier der den norske (hvite) majoritetskulturen har en normativ status (…) barnas uttrykk representeres som «det andre». Det norske representerer en slags normal som det andre speiles mot – og i møtet med det norske er blir de andre kulturene gjensidig utbyttbare.»

Hva diskuteres egentlig?
Fargespills folk mener derimot at kritikerne har misforstått både intensjonen med forestillingene og metoden som brukes for å lage dem. Det er vanskelig for Samoras medarbeider å ta stilling til alt dette. Som leser av debatten synes jeg imidlertid det virker uklart hva som egentlig diskuteres: er det Fargespill som kunst, altså kvaliteten på, og budskapet i, forestillingene, som kritiseres? Eller er det Fargespill som politisk prosjekt eller som virkemiddel for integrering?

Det kan virke som om kritikerne har mest lyst til å snakke om hva de som publikummere får se, mens Fargespills forsvarere mener at man må vite hva som skjer i kulissene for å forstå hva de egentlig driver med. «Integrering dreier seg ikke om konsertforestillinger; det dreier seg om muligheter for praktisk samhandling. Derfor er Fargespill en suksess uansett hvordan forestillingene fremstår – suksessen ligger i samhandlingen som foregår mellom aktørene underveis», sier for eksempel Tellef Kvifte, professor ved Høyskolen i Sørøst-Norge.

Diskusjonen blir lett politisert
Diskusjoner som på noen som helst måte har med innvandrere og flyktninger å gjøre blir lett politiserte, enten det er intensjonen eller ei. For den som har fulgt med på hvordan den politiske debatten om integrering og flyktninger har utviklet seg de siste årene («i Norge spiser vi svin og drikker alkohol»), er det nesten forfriskende å høre det presentert som en anklage at den norske majoritetskulturen får normativ status. De som står bak Fargespill vil nok likevel være uenige i anklagen.

Det er neppe Fargespills intensjon å skape et glansbilde. De er opptatt av at barna som deltar i forestillingene selv er delaktige i å forme uttrykket, og mener at elementer som vi oppfatter som eksotifiserende i tilfelle er tatt med etter ønske fra deltakerne selv og således vil være autentisk, ikke tilgjort.

Men sett at forestillingens velykkethet i seg selv utgjør et slags glansbilde: Er det virkelig så ille? Vrenge- og skrekkbilder finnes det jo i bøtter og spann. Det er veldig lenge siden det ikke «har vært lov» å kritisere det flerkulturelle samfunnet, om det noen gang har vært sånn. Når så du egentlig sist et glansbilde av noe som har med innvandring å gjøre?