Tante Ulrikkes vei settes på kartet

Shakar-Zeshan_Foto-Julie-Pike- (1)

Tante Ulrikkes vei byr på noe som i norsk litterær sammenheng er nytt og usett. Her får vi en ærlig, usminket og intim dagbok fra to unge gutter som vokser opp i samme blokk på Stovner på 2000-tallet. To liv som beveger seg i motsatt retning, til motsatte utsiktspunkt, men er forankret i samme lokalmiljø.

Tekst: Mari K. Linløkken
Foto: Gyldendal

Siden det har kommet så mange bøker fra unge jenter med innvandrerbakgrunn de siste årene, har guttenes historier vært etterlyst. Mine Brødre av Adel Khan Farooq og Hvis jeg var hvit av Abubakar Hussain er eksempler på historier som alt foreligger. Den første norske «innvandrerromanen», Khalid Husseins Pakkis, fra 1986, var også en ung gutts historie, og dessuten har Ulrik Imtiaz Rolfsen både i sine dokumentarer og spenningsfilmer unge gutter som hovedpersoner, med blant annet sosial kontroll og dobbeltmoral i norsk-pakistanske miljøet som tema.

Med Tante Ulrikkes vei kommer Zeshan Shakar, født tiåret etter søskenbarna Rolfsen og Hussein, med en roman om hvordan både familien, nærmiljøet, vennegjengen, skolen og storsamfunnet, og ikke minst majoritetens fordommer og uvitenhet, spiller for ungdommenes oppvekst og muligheter.

Tante Ulrikkes vei, eller TUV, byr på noe som i norsk litterær sammenheng er nytt. Her får vi en ærlig, usminket og intim dagbok fra to unge gutter som vokser opp i samme blokk i på Stovner. Området de bor i er blinka ut som å ha så store sosiale problemer at det er satt i gang en redningsaksjon, Groruddalssatsingen. Begge to har innvandrede foreldre med dårlig helse og dårlig med penger, og er slik sett like, men de er totalt forskjellige når det gjelder omsorg og oppfølging. Den ene faller utenfor, og møter som konsekvens av dette hindringer som den andre slipper. Ingen av dem slipper imidlertid unna fordommer, mistro og sosial kontroll – verken i nærområdet eller i storsamfunnet. De takler de problemene de støter på hver sin måte, med det de har fått med seg av ferdigheter, mye av det selvlært.

«Her får vi en ærlig, usminket og intim dagbok fra to unge gutter som vokser opp i samme blokk i på Stovner.»

Groruddalssatsingen gir rammen for fortellingen, som starter med at et forskningsprosjekt i regi av NOVA og en forsker vil ha unge gutter til å fortelle om hverdagen sin. TUV består av en veksling mellom «dagbøker» fra to av disse informantene; Mo og Jamal. Jamal liker ikke å skrive, kan det sannsynligvis knapt, og leverer sine refleksjoner muntlig på gjennomført «kebabnorsk», et språk, eller en sosiolekt, som diskvalifiserer han utenfor ungdomsmiljøet. Den andre er Mohammed (han kaller seg Mo, fordi han misliker å gå rundt under profetens navn), som regelmessig sender inn ryddige eposter som både språklig, strukturelt og innholdsmessig står til en 6-er. Jeg lurer litt på om en forsker ville få så intime betroelser på denne måten, men det er en irrelevant innvending.

Jamal og Mo representerer stereotypier, men framstilles med dybde og nyanser, og et vell av refleksjoner som til sammen gjør at du føler du kjenner dem begge nesten bedre enn de kjenner seg selv. Du får vondt av Jamal, og du forstår hvorfor han gjør som han gjør, selv om han konsekvent tar valg som fører han lenger ned i «dritten». Du skulle ønske det fantes noen, eller noe, som hadde vært der, der han kunne ha brukt talentene sine og sett nye muligheter åpne seg. Du skulle ønske at barnevernet var et vesen han og moren hadde tillit til og ikke noe de frykter mer enn alt.

Mo innfrir på alt som anses som viktige for integrering, han er lynende intelligent og har ingen problemer med skolegangen. Sosialt faller han utenfor, han er annerledes. Han har to foreldre som vil gi han alt de har av kjærlighet og ressurser for at han skal få bruke evnene sine og komme videre. Hans mål er å studere, og Groruddalssatsingen og foreldrenes kjærlighet og oppofrelse gjør det mulig. Som student på Blindern møter han storsamfunnet i mye større grad enn Jamal, som sjelden beveger seg ut av nærmiljøet.

Forfatteren har i intervju sagt at han er litt av både Mo og Jamal, og det gjør også at fortellingen om de to typene – som lander på i hver sin ende av skalaen i nesten alt – blir troverdig. Umiddelbart har han mest til felles med Mo, han har en universitetsutdannelse og jobber i dag for Oslos byråd for utdanning, dvs. nå i høst har han pappaperm og triller barnevogn på Etterstad.

Han evner å få leseren til å identifisere seg med begge hovedpersonene, i begge leiligheten i Tante Ulrikkes vei. Gjennom hele boka veksles det mellom det «kebabnorske» med begreper som til en viss grad utfordrer en godt voksen norsk leser på ordforrådet (men det er bare å lære seg avor, tæsjer, bauersen, etc), og grammatikken, «Fortsatt, jeg er mye pissed på dem også» «Sikker hjemme på husene dems det er tre vaskemaskiner». «Når jeg sa det, du veit ikke, du bare liksom sjofa på hun, hun blidde helt seriøs og sånn..»

At Mo flytter seg ut av lokalsamfunnet og inn i studentlivet på Blindern, gjør at han også møter fordommer fra majoriteten. Foreldrene til hans norske kjæreste ser ikke forskjell på Mo og en ung mann som har drept søsteren sin, de er jo begge fra Tante Ulrikkes vei. Naboene med de «smale øynene» i villastrøket med «de smale gatene», som vender seg bort så snart han prøver å fange blikket og si hei. Vennene hennes som bare utveksler overfladiske bemerkninger uten lenke til videre samtale.

«Jamal og Mo representerer stereotypier, men framstilles med dybde og nyanser, og et vell av refleksjoner som til sammen gjør at du føler du kjenner dem begge nesten bedre enn de kjenner seg selv.»

De to guttene har gått på samme skoler, til Jamal detter ut. De har en historie sammen, som gjør at de ser hverandre, selv etter at veiene deres skilles. Jamal er klar på forskjellen: «Nå, Mo er blitt sånn skolelys …. Jeg er blitt sånn …. Du veit, andre ting.», men han beskytter samtidig Mo mot jevnaldringer i en subkultur som ikke ser med blide øyne på dem som klatrer på storsamfunnets stige. Mo’s familie er der for Jamal i vanskelige tider.

Jamal er sinna, avviser regler for oppførsel, betaler ikke skatt og røyker hasj. Det er ikke vanskelig å se at det ikke lønner seg, verken i det korte eller lange løp. Mo gjør alt for å innfri forventninger, han ønsker å være en del av samfunnet selv om han overhører stygge kommentarer og møter mange fordommer. Han gjemmer de vonde opplevelsene og stygge kommentarene inni seg og prøver å beskytte seg mot skade ved å lukke det ute. Det har også sine kostnader.

Selv om handlingen er lagt til et sted i Norge som er veldig forskjellig fra de fleste norske nabolag, og hovedpersonenes historier uløselig knytta til

innvandring og integrering, handler den samtidig, som all god litteratur, om allmenngyldige problemstillinger: Det er noe mer bak det tøffe trynet til en som sliter. Og det er noe du ikke ser bak fasaden til den som lykkes, der er det også skrammer og sår. Dermed utfordrer boken oss til å se nøyere etter, være åpne for at mennesker du møter på din vei har lag på lag av historier, og et større mangfold i personligheten enn det du klarer å fange opp med ferdiginnstilt kikkert. En god forståelse av menneskene det handler om, og hva som stenger og driver dem, er viktig i diskusjonen om integrering, men også om stedsutvikling. Hva burde vært gjort for at familiene til Stian, Thomas og André skulle blitt boende på Stovner?

Boka utfordrer oss på ansvaret for hvordan vi snakker om «de andre», de vi egentlig ikke vet så mye om; på bussen, i skolekorridorene, på krakken på kaffebaren. Mo overhører som andreklassing en samtale mellom lærere som gleder seg til å gå av med pensjon, fordi det er kommet så mange utlendinger på Rommen, så mange evneveike barn, så dårlig opp-følging fra foreldrene. Boka har mange eksempler på kommentarer, blikk og gester som signaliserer nedvurdering, fordømmelse og ignorering, dette skaper avstand, sårer og bidrar til utenforskap.

Dette er ei bok som bør bli lest over det ganske land. Unge gutter med lignende bakgrunn som Mo og Jamal har ikke flust av skjønnlitterære figurer som de kan identifisere seg med, og bør være selvsagte lesere. Så er det lærere og andre ansatte i etater som møter «innvandrerungdom» i yrket sitt. Så er det vi etnisk norske som bor i lignende nabolag, som også ofte vil ha godt av dypere forståelse. Og ikke minst er det folk som bor på andre kanten av byen, på andre kanter av landet, som kanskje til og med er politikere eller forskere, som formulerer problemstillinger og fatter beslutninger som får konsekvenser for Jamal og Mo og familiene deres. Når jeg tenker meg om, kan jeg vel ikke peke ut noen som ikke vil ha godt av å sjekke inn i Tante Ulrikkes vei.