Vil spre sannheten om vold

Den franske forfatteren Édouard Louis (24) har et kjærlighetsforhold til Toni Morrisons velkjente bøker. Særlig er han opptatt av hvordan hun beskriver vold. Hvor kommer vold opprinnelig fra, hvis det er å finne overalt rundt oss? Hvem kan ta på seg skylden for all volden i samfunnet?

Tekst: Sara Flaaen Licius

Foto: John Foley/Opale

Wergelandssalen på Litteraturhuset var fullsatt den 23. september, da Édouard Louis kom for å snakke om sitt forhold til Toni Morrisons forfatterskap. Toni Morrison debuterte som forfatter i 1971 i USA, i en alder av nesten førti år. Populariteten rundt henne vokste, også internasjonalt, i takt med hver nye utgivelse. Hun var en modig, svart kvinne som skrev sannhetssøkende historier preget av råskap og smerte. Sentralt ligger beskrivelsene av ulike typer vold i alle menneskelige relasjoner.

Kontrasten mellom Toni Morrison og Édouard Louis kan virke stor, men den er ikke så stor som en skulle tro. Louis’ selvbiografiske debutbok, Farvel til Eddy Bellegeule, handler mye om en vanskelig oppvekst på den franske landsbygda. Der ble han trakassert for sin homofile legning, både av familien og samfunnet rundt. Det som binder Édouard Louis til Toni Morrison, er deres gjensidige fascinasjon for vold. Tematikken går igjen i bøkene deres, og de har begge mottatt god kritikk for å ha skrevet om det på en direkte og ærlig måte. «Det er så mange menn og kvinner her i verden som går glipp av sjansen til å rope ut, fordi de ikke vet hvor eller til hvem de skal rope. I Tony Morrisons verk har jeg hørt mange tapte rop», sier han. I foredraget bruker Louis eksempler både fra Morrisons bøker og fra sitt eget liv, for å illustrere hvordan vold utløser vold.

Voldens gang
Edouard Louis åpner foredraget med å la spørsmålet «hvem hører følelsene våre til?» henge i lufta. Han begynner så å fortelle om en gang han kom i samtale med en eldre mann i en park. Mannen fortalte ham følgende: «Når vi har mistet alt – håpet vårt, drømmene våre, evnen vår til å være kreativ – da har vi ingenting igjen, ikke engang våre egne følelser». Ordene til mannen ble fort glemt, men mye senere, da han var på et arrangement hvor det ble snakket om vold, kom han til å tenke på mannens ord igjen. Det ble vist en film av noen som nylig var blitt arbeidsløse fordi de hadde gått i protest mot nedbemanningen. Demonstrasjonen endte med at de fikk øye på sjefen for konsernet og gikk til angrep på han. Spørsmålet som oppstod etter filmen var: er det legitimt å besvare med vold?

Édouard Louis forteller: «Dette fikk meg brått til å tenke på mannen i parken igjen. Jeg følte at vi stilte feil spørsmål, dermed ville vi også få feil svar. I denne situasjonen var det nemlig to former for vold – det er vold i handlingen til bedriften som ga over 3000 mennesker sparken, og det er vold i den fysiske handlingen de tidligere ansatte påførte sjefen. Hva er egentlig verst?» Videre kommer han med teorien om at det egentlig kun er snakk om én voldelig handling – i to deler, to faser. Menneskene som protesterte ble gjort arbeidsløse av bedriften, deres naturlige reaksjon blir en voldelig protest. Voldelige handlinger fører til flere voldelige handlinger – det er voldens gang. Dette mener Louis er grunnen til at våre egne, voldelige handlinger og reaksjoner til tider kan virke fremmede for oss selv.

Vold mot de som står oss nær
Toni Morrisons prisvinnende bok Beloved, handler om Sethe som, sammen med sine to barn, klarer å rømme fra plantasjen hun jobber på. De kommer seg til Ohio, en fristat for slaver, men etter 28 dager i frihet blir de sporet opp av eierne sine. Sethe velger da å ta livet av sin to år gamle datter for at hun skal slippe å vokse opp som slave. «På samme måte som med de arbeidsløse menneskenes protest, er dette en reaksjon på og videreføring av vold. Dette er et av mange eksempler på slaveriets vold», forklarer Louis. Sethe var en mor som hadde mistet alt – håpet, drømmene, evnen til å være kreativ. Hun hadde ingenting igjen, ikke engang egne følelser.

Édouard Louis har selv erfart vold i familien i oppveksten. Han forteller om den dramatiske dagen i 2001, da broren hans forsøkte å ta livet av faren deres. «Mamma prøvde å skyve meg vekk og ba meg om å ikke se. Men jeg ville se. Krangelen var mitt verk, min hevn», begynner Louis. En dag han kom hjem på et uventet tidspunkt, tok han moren på fersken i å gi penger til storebroren. Dette var noe faren hadde forbudt, ettersom storebroren brukte pengene på stoff og alkohol. Han lovte å ikke si noe om det, men en hendelse noen dager senere gjorde at han endret mening og gjorde at unge Édouard Louis ønsket å framprovosere en krangel mellom faren og broren, for å hevne seg på moren.

Louis forteller: «Det er tidlig på morgen, og jeg gjør meg klar til å dra på skolen. Idet jeg skal til å gå ut døren stopper mamma meg og sier: «Du er ikke akkurat det barnet jeg drømte om, Édouard. Du er ikke engang ti år og du har allerede påført oss så mye skam. Folkene i byen kaller deg homse, og vi må skamme oss på dine vegne». Jeg forlater huset uten å svare, men ordene hennes svir hele resten av dagen». Sannheten om pengene kommer for dagen over middagsbordet, og som forventet utløser dette et voldsomt sinne hos faren. «Under slåsskampen følte jeg på hevnens glede, men etterpå kom den dårlige samvittigheten og jeg innså at disse hevngjerrige følelsene ikke egentlig var mine. Men hvem tilhørte de da?»

Ansvar for å redusere vold
«Hvor kommer vold fra?», spør Louis. «Vold er overalt rundt oss. Dersom vold alltid er der, da er spørsmålet for upresist. Hvis vold alltid eksisterer rundt oss, må vi heller begynne å spørre hva vi kan gjøre for å begrense det». Vold fører til mer vold. Som den gamle mannen i parken sa: når vi har mistet alt, kan vi utføre desperate, voldelige handlinger. De ansatte som protesterte ville ikke hatt noe aggre-sjonsgrunnlag dersom det ikke hadde blitt gjort urett mot dem, og Sethe ville ikke ha drept barnet sitt dersom det ikke hadde et vanskelig og smertefullt liv i vente. Unge Édouard ville heller ikke ha framprovosert en konflikt han visste kunne gå veldig galt, dersom han hadde blitt akseptert av familien sin. Samfunnet vi lever i har stor påvirkning på volden i livene vi lever og i relasjonene vi har. Louis avslutter sterkt: «De med makten i samfunnet er alltid ansvarlige. Med makt kommer det alltid verktøy, verktøy som må brukes til å begrense vold!».

Sannheten må frem
Édouard Louis bruker mye av sin tid på å spre kunnskap om vold. I disse dager er han aktuell med sin andre bok, «Voldens historie», som nylig er oversatt til norsk. Boken skildrer en vanskelig kveld i livet hans, da han ble ranet, voldtatt og nesten drept i sitt eget hjem. Til Dagbladet sier han: «Jeg måtte skrive den. Det var nødvendig for meg å snakke om vold. Dessuten har jeg en trang til å skrive om sannheten. Vi har nok fiksjon, for mye fiksjon, jeg elsker det òg – men noen må snakke om sannhet».