Med tverrfløyte i kofferten

Tekst og foto: Ellen Stokland

Edvard Griegs symfoniske dikt Peer Gynt og en heis som sto har mye av skylda for at Barth Niava fra Elfenbenskysten forvillet seg til det kalde nord og grunnla CAK i Oslo for 40 år siden. Hurra for det!

– Jeg har en krise her. Ropet kommer fra hemsen som fungerer som kontor og laboratorium for lederen for Center for Afrikansk kulturformidling. Barth Niava titter over kanten og smiler.

– Hei! Kan du komme tilbake litt senere?

Vi kommer tilbake et par timer senere og møter en blid 70-åring i CAKs egen kafé, Afrikanden. Her er det afrikanske kulturgjenstander på veggene, fargerike stoffer på stolene og ettertraktede retter på menyen. Ute faller den første snøen. Foreløpig er det rolig i huset i Pilestredet 75C i Oslo denne fredags-ettermiddagen, men snart fylles de mange salene av dansende, spillende og fortellende mennesker. Like godt tilrettelagt var det ikke da CAK ble grunnlagt for 40 år siden, av afrikanere som vanket på Club 7 og var lei av de stereotype bildene nordmenn flest hadde av Afrika.

– Vi hadde verken lokaler, penger eller noe klart mål utover at vi ville lære nordmenn om Afrika. Ganske frekt og ambisiøst på den tiden. Folk reiste gjerne til Afrika for å dele av sin kunnskap, men at nordmenn skulle ha noe å lære av oss afrikanere… Det hadde ikke mange tenkt på, husker Niava, som hadde kommet til Norge som musikkstudent i 1969.

«Folk reiste gjerne til Afrika for å dele av sin kunnskap, men at nord-menn skulle ha noe å lære av oss afrikanere.»

Klassisk fløytist
– Jeg utdannet meg til musikklærer i Abidjan, og til avgangseksamen fikk vi europeisk nasjonalromantikk som tema. Jeg fikk i oppgave å skrive om det symfoniske diktet Peer Gynt av Edvard Grieg, så jeg var godt skolert i norsk kulturhistorie da jeg kom, forteller Barth Niava. Han hadde likevel ingen tanker om å reise til Norge, planen var å reise til Tyskland for å bli musikkutøver. Det var da han oppsøkte den tyske ambassaden at skjebnen grep inn.

– Den tyske ambassaden lå i 8. etasje i et større forretningsbygg. Da jeg hadde fått ordnet visum og andre formaliteter og skulle ned, sto heisen. Dermed tok jeg trappa. I 5. etasje lå den norske ambassaden, og med Peer Gynt og Edvard Grieg i bakhodet ble jeg umiddelbart nysgjerrig, husker Niava. Han var akkurat fylt 20 år, en alder hvor man bryter med foreldrenes autoritet og vil ut i verden. Den unge musikklæreren gikk inn på ambassaden og spurte hva de kunne tilby. Og snart satt han på flyet til Oslo hvor han skulle studere klassisk tverrfløyte ved

Musikkonservatoriet, det som i dag heter Musikk-høgskolen. Han var trolig den første afrikaneren som spilte i konservatoriets symfoniorkester. I tillegg spilte han i mange år fløyte i en fransk strykekvartett og turnerte Norge, Frankrike, Elfenbenskysten og andre land i Vest-Afrika.

Samtidig som han studerte, fikk Niava dessuten jobb som skuespiller ved hovedstadens teatre.

– De trengte en afrikaner ved Oslo Nye Teater, og det ble meg. Jeg jobbet der i tre-fire år både som statist og i roller, den første var i Sweet Bird of Youth av Tennessee Williams hvor jeg spilte mot Toralv Maurstad og Wenche Foss. Deretter kom jeg inn på Nationaltheatret hvor jeg fikk jobbe som scenearbeider under Peer Gynt. Da fikk jeg virkelig bruk for det jeg hadde studert i Elfenbenskysten, husker Niava, som fikk flere roller ved Nationaltheatret.

Afrikanske kulturdager
Parallelt med studier og teaterjobber, vanket altså den unge Barth Niava på Club 7 i Oslo, stedet som fremfor noen kom til å bli et samlingssted for den radikale motkulturen på 1960- og 1970-tallet.

– Jeg var fast inventar på Club 7, et veldig dynamisk sted og det eneste stedet som klarte å håndtere multikulturalisme på den tiden. Solidaritetsbevegelsene rettet mot frigjøringsbevegelsene i Afrika var på sitt aller høyeste, men kunnskapen om Afrika viste seg å være på et lavmål. Derfor dro vi i gang afrikanske kulturdager i 1975, ga ut dikt fra flere land og hentet Monebaballetten fra Paris. Det hele kulminerte med at vi stiftet CAK i 1977, forteller Barth Niava.

– Vi ville lære nordmenn om våre land og kultur. Det var ikke på dagsorden i norsk skole, man hørte bare om katastrofehjelp og aids. Vi startet med afrikansk dans med meg som instruktør, og det ble vanvittig populært. Jeg reiste byen rundt for å undervise i ulike gymsaler, for det gikk mange år før vi fikk egne lokaler.

I løpet av det første året hadde Niava 500 danse-elever. Han sluttet å drikke alkohol, og har ikke tatt et glass øl siden. Han mobiliserte alt han hadde av fysisk og psykisk potensial for å holde seg på topp. Det var afrikansk dans fem timer hver dag, mandag til fredag. Samtidig som han jobbet ved Nationaltheatret.

– Det gikk ikke i lengden, og jeg måtte velge: CAK eller teatret. Det var hjerteskjærende, jeg elsker å spille teater og jeg hadde begynt å få spennende roller, som i 1978 da jeg spilte mot Sverre Anker

Ousdal i «Er det ikke mitt liv, kanskje?». Men da stykket var ferdig takket jeg for meg, og da teatret ringte og tilbød en ny rolle, måtte jeg si nei. Det er det tøffeste jeg har opplevd, minnes Niava, som likevel aldri har angret på valget han tok den gangen.

«Kunnskapen om Afrika viste seg å være på et lavmål. Derfor dro vi i gang afrikanske kulturdager i 1975, ga ut dikt fra flere land og hentet Monebaballetten fra Paris.»

Forsterkninger
Interessen for CAKs aktiviteter var økende, og senteret på sin side ønsket å tilby mer. For Niava var den omfattende danseundervisningen veldig krevende, og til tross for at han er vokst opp med musikk og dans, er han ikke utdannet dansepedagog.

– En dag fikk jeg besøk av min bror som jobbet for Utenriksdepartementet i Elfenbenskysten. Han mente jeg ikke kunne fortsette alene, og sa han hadde sett en fantastisk danser han mente ville passe midt i blinken for CAK. Jeg reiste til Elfenbenskysten og intervjuet gutten og bestemte meg for å engasjere ham. Det var Raymond Sereba, som siden har gledet tusenvis av voksne og barn i Norge med sin dans og musikk, forteller Niava. Å få Sereba til Norge var en skikkelig vitamininnsprøytning, nå kunne Niava konsentrere seg om å utvide CAKs portefølje og tilby flere aktiviteter.

– 1979 var FNs offisielle barneår. Da satte jeg i gang med afrikansk lekestue på lørdager og formidlet den afrikanske tradisjonen med at de eldste forteller historier til de minste. Hver eneste lørdag siden har vi holdt på, og det er stort sett meg som forteller fremdeles, sier Barth Niava. For arbeidet med barn har Niava og CAK mottatt henholdsvis Blånisseprisen fra NRK i 2001 og Barnetimens hederspris i 2004. Men allerede i 1988 fikk Barth Niava Fritt Ords honnørpris for å øke den mellommenneskelige forståelse ved å spre kunnskap om afrikansk kultur i Norge og gjøre Norge bedre kjent i Afrika. I 1990 fikk han Oslo bys kunstnerpris.

Afrikansk babybæring, orientalsk dans og trommekurs er også kommet til på CAKs meny, ikke minst etter at stiftelsen endelig kunne flytte inn i egne lokaler på Schous bryggeri på Grünerløkka i 1984. I 1993 flyttet CAK til sine nåværende lokaler i Pilestredet 75C, et steinkast fra den fasjonable handlegaten Bogstadveien i Oslo.

Inn på statsbudsjettet
Opp gjennom årene har CAK fortsatt og stadig utvidet sitt arbeid med å formidle afrikansk kultur og kunnskap om Afrika og den afrikanske diasporaen i Norge. Senteret har arrangert seminarer, konferanser og møter, undervist studenter på Musikkhøgskolen og i lærerutdanningen, og samarbeidet med en rekke internasjonalt anerkjente kunstnere med afrikansk bakgrunn – mange på artist in residence-opphold ved senteret. CAK samarbeider også med Det franske kulturinstituttet, reiseoperatører og Frankofonifestivalen og arrangerer festivaler innen film, litteratur og dans.

– Nylig inngikk vi et viktig internasjonalt samarbeid med UNESCOs tiår for mennesker av afrikansk opprinnelse og slaverute-prosjektet, som eneste norske organisasjon. I 2018 utgir vi, i samarbeid med UNESCO, en bok om svart historie frem til i dag som blant annet tar opp Danmark-Norges innblanding i slavehandelen med skipet Fredensborg, forteller Niava.

Et viktig høydepunkt i CAK – og Niavas – historie kom i 1992, da senteret endelig ble tatt inn på statsbudsjettet, etter iherdig pådriverarbeid fra en rekke ildsjeler gjennom mange år.

– Dermed ble vårt arbeid anerkjent som et nasjonalt anliggende, etter 15 år. Frem til da var det kursene i afrikansk og orientalsk dans som hadde skapt grunnlaget for senterets drift. 150.000 kroner i støtte fra staten var viktig, men det aller viktigste løftet kom i Mangfoldsåret 2008. Da fikk vi en kraftig økning til 2 millioner kroner over statsbudsjettet, og i 2014 ble dette økt til 2,5 millioner. I tillegg har Oslo kommune støttet oss med 500.000 kroner, sier Barth Niava.

«Men til tross for nedleggelsesspøkelset har Barth Niava is i magen, og i høst feiret CAK sine første 40 år med tanke på å overleve også de neste 40.»

Utmattet
Men etter 2014 har den statlige støtten stått stille, helt til i fjor da Norsk kulturråd varslet alvorlig kutt og utfasing av støtten til CAK, med 25 prosent reduksjon i 2017 og 65 prosent i 2018. Kommunen har allerede strøket CAK fra sine budsjetter. Niava er opprørt.

– Kulturrådet klager på at vi ikke rapporterer godt nok, at økonomistyringen er for dårlig og at nett-sidene våre ikke reflekterer det vi driver med. Men det er klart rapportering og økonomistyring blir skadelidende når vi lever på et eksistensminimum. Vi søkte om støtte til en administrativ stilling som kunne ta seg av administrative oppgaver, inkludert rapporter og nettsider, men det ble avslått. Dessuten er vi ikke en programmerende institusjon, vi er et kompetansesenter som samarbeider med en rekke institusjoner og organisasjoner. Folk fra hele landet kontakter oss for å lære om afrikansk kultur. Vi driver seminarer for lærerskolestudenter over hele landet, med tanke på fremtiden. Det virker som om de tror at vi driver med noen etnosentriske greier, men vårt arbeid er allmennyttig og fremtidsrettet antirasistisk arbeid. Det koster å formidle kvalitet, og det er et nasjonalt anliggende. Men nå er vi kommet til et utmattelsesstadium, hele apparatet vårt er utmattet. De tok fra oss en halv million i år, til neste år skal de fjerne 65 prosent – det er å vise oss døra!

Kuttene i støtten til CAK har også skapt kraftige reaksjoner blant senterets støttespillere, som har satt i gang en kampanje for å redde det. I et innlegg i Dagsavisen skriver Theo Koritzinsky (tidligere SV-politiker) og Synne Skouen (komponist) at kuttene i støtten vil kvele senteret, og at videre drift er umulig uten et minimum av driftsstøtte fra kommune og stat. Bente Guro Møller (tidligere leder for Mangfoldsåret) raser mot Kulturrådet og kaller det provoserende at varsel om utfasing kommer i det året CAK markerer sitt 40-års-jubileum. Jeg blir trist og nærmest pinlig berørt over at den meget viktige kompetansen CAK og Barth Niava innehar ikke verdsettes, skriver Møller i en kommentar. Koritzinsky og Skouen mener videre at det er ulogisk å kvele CAK i en tid der stadig flere fagfolk og politikere snakker og skriver om betydningen av å forebygge etnisk og religiøs fanatisme.

Is i magen
Men til tross for nedleggelsesspøkelset har Barth Niava is i magen, og i høst feiret CAK sine første 40 år med tanke på å overleve også de neste 40. Senteret slo på stortromma og inviterte til konsert som hyllet norske og afrikanske folketoner. Og ikke lenge etter ble grunnleggeren selv overrasket med stor feiring av hans egen 70-årsdag. En lang rekke gamle elever hadde gått sammen om å lage stor fest med mange gaver. Selv synes jubilanten alder er irrelevant, og «pensjonist» er et ord han hevder ikke å vite betydningen av.

– For det første, alder finnes ikke. Ingen spør en etiopier som vinner et løp om hvor gammel han er. Jeg er født natt til tirsdag klokken tre om morgenen. Det var i Abidjan i september, jeg er jomfru. Og det snødde ikke. Det er alt, humrer Barth Niava.