Antirasismen opp fra dvalen

Rasismen tilpasser seg samfunnet rundt seg, derfor må privilegier belyses. Rasismens ofre må ta definisjonsmakten og hvite priviligerte må bevisstgjøre seg selv.

Av Khalid Salimi

De siste årene har rasismen blitt både skarpere, og mer synlig. I årene fremover har jeg håp om at antirasismen også blir skarpere og synligere – nettopp fordi kommende generasjonen aldri vil kunne finne seg i at rasediskriminering skjer. De er ulik min generasjon, som var vant til å holde kjeft da vi ble spytta på og som holdt kjeft hver gang noen ropte «svarte faen» etter oss.

Rasismen tilpasser seg enhver tid og enhver situasjon, og atskillelsen i Israel er ulik atskillelsen i Sør-Afrika. Men til tross de ulike mekanismene er det noe som er felles, og det er skillet mellom hvite og ikke-hvite, ikke mellom «te- eller kaffefarget».

Black Lives Matter-kampanjen har oppnådd å samle motstand mot rasismen. Samtidig har den bidratt til at hvite mennesker stiller spørsmål ved sine privilegier.

I en betimelig og treffende kommentar skriver Selma Moren, debattredaktør i Dagsavisen, at «En av grunnene til at hvite privileger er vanskelig å snakke om, er at de aller fleste ikke føler på at de har makt eller fordeler. Det er bare normalen.»

Til syvende og sist har det med bevissthet å gjøre. Når raseskillet har ført til at du selv er blitt dytta nederst på rangstigen, så kommer de andres privilegier tydeligere frem. Derfor er det rasismens ofre som må definere kampen og være dens talspersoner. Samtidig må det store hvite samfunnet bevisstgjøre seg selv. Uten allmenn oppvåkning kommer vi ikke langt.

Norge har kommet langt i arbeidet mot rasisme og flertallet i befolkningen og de politiske partiene er bevisst rasismen i samfunnet. Samtidig er det en mangel på både tydelig handling og en klar avstand, til Frp-rasismen.

Arbeidet mot rasisme krever en dynamisk tenkning for å få med alle gode krefter, og en organisk

tenkning for å kunne bekjempe forskjellige fronter samtidig: hverdagsrasisme, offentlig diskriminering, ekstremhøyre og mye mer. Og ikke minst være solidarisk med liknende kamper for rettferdighet. Den energiske motstanden som har preget demonstrasjonene i Norge i begynnelsen av juni må bare fortsette og utvikle seg til en varig bevegelse.

Dette innlegget stod opprinnelig på trykk i Dagsavisen 12. juni 2020.