Fire nye år med høyrepopulisme?

Attachment-1 (1) copy

Årets store snakkis i den norske andedammen var Frp-statsråd Sylvi Listhaugs retorikk. Det meste Listhaug sa eller skrev og delte i sosiale medier, spredde seg som ild i tørt gress. En politiker og statsråd fra det minste regjeringspartiet dominerte årets valg.

Tekst: Mohamed Abdi
Illustrasjon: Sureyya Aydin

Hvis man foretar et søk i Retriever vil man få det bekreftet. Listhaug som har erfaring fra kommunikasjonsbransjen har vunnet NM i grenen «evnen til å bli misforstått». Eller det er i alle fall det hun og hennes likesinnede hevder de blir. Listhaug er ikke bare en flink retoriker, hun er også en flink strateg. Det meste hun gjør handler i grunn om å bli den neste partilederen i Frp. Hvordan hun fikk makt i partiet er i seg selv interessant.

Listhaug var ikke en folkevalgt politiker da første perioden til Solberg-regjeringen startet. Før årets stortingsvalg greide hun også å kuppe førsteplassen på fylkeslista til valget, over den kandidaten fylkeslaget hadde valgt som listetopp. Listhaug er ikke bare en opportunist, men også en høyrepopulist. En høyrepopulist er ifølge den tyske statsviteren Jan-Werner Müller er en høyrepolitiker som tror han eller hun er den eneste representant og eneste riktige stemmen for «folket».

Kombinasjonen opportunisme og høyrepopulisme er den fremste forklaringen på fenomenet Listhaug. Det er ikke kynisme som driver fram Listhaug, slik noen av hennes venstreorienterte kritikere hevder. Nei, det er høyrepopulisme ispedd etnonasjonalisme. I denne artikkelen vil jeg ta opp noen få punkter om hva som kan skje nå som Erna og hennes gjeng har fått fire nye år. Fordi dette handler grunnleggende sett om mye mer enn én bestemt politiker. Det handler om hva slags politisk kultur vi kommer til å få etter 8 år med en mørkeblå regjering.

«Femonasjonalismen bruker like-stillingsidealer, som venstresiden kjempet fram, som brekkjern mot flyktninger, og særlig mot muslimske innvandrere.»

Den nye offentligheten
«Sakte, men sikkert blir grenser flyttet». Dette var noe en venn av meg sa for en stund tilbake. Grensene som blir flyttet er ikke bare den retorikken man bruker om flyktninger, muslimer eller etniske minoriteter. Det gjelder også den politikken som man fører, eller ønsker å føre. Den blåblå-regjeringen har de siste fire årene gang på gang bevist at det er en regjering som først og fremst ønsker å skape enda mer polarisering i det norske samfunnet. Det er en regjering som har latt noen av de mest høyrepopulistiske politikere i vårt land komme i regjeringsposisjoner.

En regjering som har gitt frie tøyler til et regjerings-parti som i nærmere 30 år har spredd konspiratorisk muslimhat og fremmedfiendtlighet. Fra det falske og konspiratoriske Mustafa-brevet i 1987, til snikislamisering-ordet i 2009, til dagens rauling om svenske tilstander. Den naive holdningen en del høyreliberale har hatt i sin tilnærming til Frp siste årene er problematisk. Man har innbilt seg at det å sette slike krefter i regjeringsposisjon og gi dem makt vil være modererende. Men dette har gang på gang blitt motbevist av de samme personene de ga plass i regjeringen, mens andre har båret FrP inn i regjeringslokalene på gullstol. Resultatet er det Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre kaller for et «kaldere samfunn». Spørsmålet er hvorvidt samfunnet vårt kommer til å bli enda kaldere i år 2021?

Kulturkrigere – ikke feminister
I september fikk jeg med meg deler av en konferanse om rasisme og høyrepopulisme på Litteraturhuset. Konferansen var arrangert av Radikal Portal og

filosofen Lene Auestad. Ett av foredragene ble holdt av skribent Sofia Rana. Det interessante med foredraget var hvordan Rana tok tak i hykleriet til vår tids høyrepopulister og ga det merkelappen «femonasjo-nalisme». Dette er ikke feminisme, men nasjonalistisk politikk som bremser likestillingen i samfunnet.

Femonasjonalisme bruker likestillingsidealer, som venstresiden kjempet fram, som brekkjern mot flyktninger, og særlig mot muslimske innvandrere. Når høyrepopulister som Frp skal forsvare «norske verdier», liker de å vise tilbake til moderne norske likestillingsidealer. Men når de først sitter med  regjeringsmakt, gjør de enten lite for å forbedre likestillingen, eller så gjør de det stikk motsatte: de utfordrer de samme likestillingsidealene.

Rana påpeker dette ved å referere til en skyggerapport til FN, skrevet av et 20-talls norske organisa-sjoner, deriblant mange kvinnesaksorganisasjoner. Den såkalte borgerlige regjeringen har blant annet gått inn, for å sitere Rana, «for sammenslåing av likestillings- og diskriminerings-loven, bruk av midlertidige arbeidskontrakter som tiltak for å få minoritetskvinner inn i arbeidslivet og reduksjonen av fedres og medmødres foreldre-permisjon.»

Ikke bare retorikk, men også politikk
Men denne høyrepopulismen, som skaper den nye normalen i vår offentlighet når det gjelder viktige debatter om innvandring, asyl, integrering og islam, kan ikke begrenses til retorikk. Sebastian Stein, som jobber i Leger uten Grenser, beskrev i september hvordan regjeringen, og særlig visse statsråder, – som Sylvi Listhaug – har gått inn for ytterligere innstramninger, sett i forhold til stortingsforliket om asyl- og flyktningpolitikken. Dette sier oss en del. Fordi, samtidig som den mørkeblå regjeringen forsvarer sine asyl-innstramninger med at det er et politisk flertall, altså et stortingsforlik bak politikken, så tøyer de i grunn «strikken» og setter en ny standard. Det vil si både retorisk og politisk. Samtidig som man gir statsstøtte til organisasjoner som åpenbart ikke driver med integreringsfremmende arbeid, men ekskluderingsfremmende og stigmatiseringsfremmende arbeid.

Det viktigste arbeidet vi som regner oss som antirasister kan gjøre, er å konfrontere slik retorikk i offentligheten og melde oss inn i partier som kan motarbeide politikken. De fire nye årene med den mørkeblå regjeringen vil føre til enda mer populisme og etnonasjonalisme i Norge. Da er det viktig at man er mer årvåken, mer aktiv og mer høylytt!