Et annerledes fortellerperspektiv

– Jeg vil skildre hvordan ungdom tenker når de føler sin verden truet, sier Jon Haukeland til Samora.

Tekst Marina Salimi

Foto: Fra Barneraneren

Jon Haukeland, filmregissør og dramaturg, har blant annet regissert Mannen som elsket Haugesund og Før bombene falt og Reunion – ti år etter krigen. Han er nå aktuell på kino med dokumentaren Barneraneren. Filmen følger Noah på 15 år, mens han blir siktet for medvirkning til ran og blir nødt til å flytte fra vennene sine i Groruddalen. Filmen stakk nylig av med prisen for Årets beste norske dokumentarfilm på Bergen Internasjonale Filmfestival.

Du begynte å filme ungdommene før rettsaken i det hele tatt begynte, hva var det som interesserte deg med saken, og hvorfor begynte du så tidlig?

– Jeg traff Noah, som er hovedkarakteren i filmen, på en ungdomsklubb på Grorud i oktober 2013. Han fortalte meg om livet sitt og sin situasjon. Vi ble enige om at det kunne bli en viktig film. Men det var to ting som gjorde at jeg var usikker på om jeg kunne lage den. Det ene var at jeg ikke ville la han bli ansiktet utad for en så stigmatisert gruppe. Det andre var den indre justisen i miljøet hans, som mistenkeliggjorde all kontakt med utenforstående. Vi valgte å ta tiden til hjelp og isteden intervjuet jeg han hjemme hos meg frem til sommeren 2014. På bakgrunn av intervjuene skrev jeg et manus.

Hva prøver du å fortelle om ungdoms virkelighet?

– Jeg vil skildre hvordan ungdom tenker når de føler sin verden truet. Definisjonen av skam for unge menn er brudd med de forventningene som ligger i miljøet eller fra eldre rollemodeller. Der Noah bor, ligger det en forventning om at han skal være på kant med loven, derfor er det så vanskelig for han å bryte med denne forventningen, fordi det betyr samtidig å bryte med hvem han er og den verdenen han kjenner.

Er denne dokumentaren viktig for samfunnet i Oslo, i så fall, hvorfor?

– Jeg tror det foregår en mental kamp blant mange ungdommer i Oslo akkurat nå. For å si det enkelt, handler det mye om å velge mellom enten å isolere seg i egne miljøer, eller å tørre å tro at man tilhører noe større og at man fortjener en plass også i det etablerte. For meg er det viktig å vise hvorfor noen unge menn velger å leve i sin egen verden. Det starter som et forsøk på å finne trygghet og beskyttelse enten mot vold eller mot skuffelser i livet. I dette finnes det mye bra vennskap, men det finnes også en fare for at man underordner seg negative regler og lover.

– I dekning av saken fra sommeren 2013 til 2014 fikk saken en enorm medieomtale. I en masteroppgave ved universitetet ble fem avisers dekning av barneranersaken gjennomgått. Oppgaven viser hvordan samtlige aviser omtrent utelukkende forholdt seg til informasjon fra politikere, politi og eksperter. Det var disse gruppene, med hver sin agenda, som fikk definere hvem disse ungdommene var, og hva livssituasjonen og motivene deres var.

Hvordan ville du beskrevet filmen for dem som ikke har sett den?

– At det er en oppvekstfilm, med en kriminalsak i bunnen, der hovedkarakteren prøver å sette sammen et bilde av hvorfor livet hans ble som det ble, og hvordan han kan komme seg videre.

Aftenpostens anmelder kritiserer deg for å fremstille barneranene på en ensidig måte. Har anmelderen misforstått?

Filmen er tydelig i sitt fortellerperspektiv, den forteller Noahs historie og den gjør det subjektivt. Det er meningen at man skal se verden gjennom hans øyne, og gjennom det se andre sammenhenger enn det man vanligvis ser.  Aftenpostens anmelder, May Synnøve Rogne, prøver å redusere Noahs og min troverdighet på flere måter, og det er svært problematisk fordi det sammenfaller med hvordan Aftenposten dekket barneranersaken.  Hun gjentar påstanden om at alle de tiltalte ranet barn som var yngre enn dem, samtidig som det kommer klart frem i filmen at de tre hovedkarakterene blir dømt for ran av jevnaldrende. Hun anklager meg for å ikke la ofrenes røster bli hørt i filmen, på tross av at offeret selv er med å rekonstruerer det ranet han ble utsatt for. Hun skriver også at «Det er sjokkerende å observere hvor lite anger ungdommene føler, og hvor liten forståelse de viser ovenfor sine ofre.»

Hun har all rett til å føle det hun føler og tolke filmen på sin måte, men jeg synes det er påfallende at hun ikke anerkjenner hovedkarakterens forsøk på å finne en forklaring for seg selv og andre for hvorfor han gjorde som han gjorde, og hvorfor ting ble som det ble.  Eller mener Rogne at guttene i filmen skal vise anger for saker som de ikke sto tiltalt for?

Det som bekymrer meg, er at anmeldelsen blir en forlengelse av de type holdninger som har vært gjennomgående i Aftenpostens dekning av barneranersaken fra begynnelsen av. De så aldri enkeltindividene bak tiltalene, og benyttet seg ensidig av kilder i det etablerte Norge for å beskrive hvem de var. I sin anmeldelse gjør Rogne seg selv til et bilde på en journalist som er så vant til å hente informasjon fra det bestående systemet, at hun tyr til det i refleks, som om det ikke fantes noen annen verden enn hennes egen.

 Hvor utfordrende var det å blande dokumentar og fiksjon?

– Etter at jeg skrev manuset så begynte vi å spille inn scenene. Noah, Tim og Hachim spiller seg selv i filmen, og de var veldig flinke til å improvisere frem replikker. Det var situasjoner som krevde at vi brukte skuespillere, og da castet jeg ungdom fra andre bydeler som hadde tilsvarende opplevelser. Det mest avgjørende for min del, var at offeret i den saken Noah var tiltalt i var villig til å være med. Det var en viktig dag da Walid og Noah, offer og overgriper, sammen rekonstruerte det ranet som står så sentralt i filmens dramaturgi, og det var også viktig for Noah og Walids bearbeiding av fortiden.