Kultur, kultur, mangfold og etnisitet
Hvis tagging ikke er en del av norsk kultur, mens langeleik er det, hvordan kan det ha seg at det er hundre ganger flere nordmenn som har et forhold til tagging enn til langeleik?
Tekst: Anders Heger
Illustrasjon: Sureyya Aydin
All diskusjon om kulturelt mangfold blir både beriket og komplisert av ordenes flertydighet. På norsk, som på de fleste andre europeiske språk, har ordet «kultur» to distinkt forskjellige betydninger. Dels betyr det (som i «den norske kulturen») stort sett det meste av det som skjer, og ganske særlig det som har skjedd i et bestemt område eller en bestemt «kulturkrets». Alt som kan sies å være typisk eller karakteristisk for denne «kretsen»
– i tillegg til alt som ikke er typisk, men som man gjerne ønsker å smykke seg med – og det meste av tradisjon, vane, historie, utvikling, matvaner, strukturer, næringsveier og tenkesett, skal liksom til sammen danne et noe, som i sin tur generer en gruppe, et «oss», bundet tett og trygt sammen i dette vi kaller felles «kultur», uten helt å vite hva det innebærer.
Parallelt har ordet en noe mer håndgripelig anvendelse. Da betyr det et bevisst bearbeidet uttrykk, i form av kunst, litteratur, musikk, akademisk virksomhet og lignende (om sport skal inkluderes her eller ikke, er som kjent et debattspørsmål). Altså det man tenker på når man sier norsk kulturliv. Omtrent det som kan legges under Norsk kulturråd.
Det er i og for seg ikke spesielt, og burde ikke være problematisk, at ett ord dekker to betydninger. Grunnen til at det blir viktig å minne om forskjellen, er at de to betydningene brukes om hverandre, ofte på en måte som tildekker og forvirrer, ganske særlig i spørsmål som dreier seg om mangfold, toleranse og åpenhet.
For å gjøre det tydelig: Matpakke trekkes ofte fram som en typisk markør av «norsk kultur». Slik hamburger er en del av «USAs kultur». Matpakken eller Big Mac er likevel ikke en del av norsk eller amerikansk kulturliv. På den annen side vil få kalle for eksempel teknopop eller tolvtonemusikk typisk norsk kultur. Men begge deler er tvilløst deler av norsk kulturliv. Begrepene er altså delvis overlappende (visesang og rosemaling hører hjemme begge steder), men ingen av dem omslutter hele betydningen av den andre. Det finnes ting (helgefyll og påskeskitur) som er norsk kultur uten å være norsk kulturliv. Og det finnes andre ting (strupesang og rollespill) som er deler av norsk kulturliv, uten egentlig å tilhøre norsk kultur.
Mangfoldet i kulturen (og kulturen)
Den norske kulturen (i betydningen «det norske») har, i motsetning til hva som ofte hevdes, alltid vært mangfoldig. Det er i og for seg lite å skryte av, knapt nok noe å lære av; det er en ren funksjon av geografisk avstand, klasseforskjeller og ulike behov. I en befolkning av noe størrelse skal det rett og slett noe til å unngå mangfold. Av forenklingshensyn, og fordi historien ofte er beretninger om de få heller enn de mange, får man lett en forestilling om fortiden som én fortelling. Til forskjell fra samtiden, som er mange fortellinger på en gang. Tenker man seg bare litt om, ser man at det er feil. Forskjellen mellom Kristiania-borgerskapet og for eksempel et fiskarbondesamfunn på Helgelandskysten, en lavreligiøs bygd på Sørvestlandet eller et samekollektiv i Finmark i for eksempel 1880, var så stor – i referansebakgrunn, verdisyn, behov, kunnskap, og også med hensyn til etikk, moral og religiøs anskuelse – at det blir meningsløst å snakke om én, konsistent kultur. Det samme vil man finne nær sagt uansett på hvilket tidspunkt man velger å foreta et lengdesnitt gjennom et hvilket som helst samfunn. (For eksempel er forskjellene på en advokat fra Lahore og en bonde fra landsbygda i Rajahstan så dramatisk forskjellig når det kommer til levestandard, verdisyn og sosiale normer, at de knapt kan sies å være deler av samme kultur.) Selve forestillingen om et «oss» og et «dem» tuftet på kulturelle størrelser, blir altså meningsløs; forskjellene internt i hver gruppe vil nesten alltid være større enn forskjellen gruppene imellom.
Ikke bare er monokulturen vanskelig å forestille seg, den er heller ikke noe ideal. I vår del av verden kjenner vi ett seriøst forsøk på å etablere én-kulturssamfunn, i Øst-Europa i perioden 1945–89 (Sovjetunionen var aldri et monokulturelt samfunn – ikke engang som ideal.) Kulturelt frembrakte dette systemet bjørnen Colargol. Forøvrig falt det, som vi vet, ikke spesielt heldig ut. Blant annet fordi samfunnet – idet det stanset å streve etter å være mangfoldig – ikke bare ble enfoldig, men også stillestående. Gårsdagens sannhet var like gyldig som morgendagens, følgelig var de begge likegyldige.
Mangfold er altså ikke bare et ideal, det er et naturlig ideal, og et nødvendig ideal. Hele vår historie og all vår sosialisering de siste par tusen år forutsetter et samfunn som innbefatter ganske dramatiske forskjeller. Vi er rett og slett tilpasset mangfold, i tillegg til at vi er avhengige av det, om ikke annet så for å komme videre.
Så langt, så bra. Men mangfoldsordet har etter hvert fått en lignende skjebne som kulturordet. Fra en ganske raus og på godt og vondt unøyaktig (man kunne være fristet til å si «mangfoldig») betydning, noe i retning av «variert», eller «flertydig», er begrepet, i alle fall i politisk og journalistisk dagligtale, blitt ensbetydende med fler-etnisk. Står det i avisa at «barnehagen Bamsebo har stort mangfold blant barn og foreldre», er det ingen som tror at her er både montesorridisipler og medlemmer av mållaget til stede. Det er rett og slett en annen måte å snakke om hudfarge og etnisitet på.
«Kulturelt mangfold», et utttrykk som i utgangspunktet var både tautologisk og selvinnlysende, er altså blitt et kodet uttrykk for noe helt annet: Det betyr kulturelle og kunstneriske ytringer, som avspeiler en størst mulig etnisk bredde og bakgrunn hos aktører og kulturkonsumenter. Det er Mela-festivalen og world music man tenker på når noen nevner kulturelt mangfold. Ikke Titanofestivalen eller kulturdagene i Fana og Ytrebygda.
Det er en grunn til at det er nødvendig å gå såpass grundig inn på distinksjonene mellom ordenes betydning og deres bruk i dette feltet: Graden av mangfold (i ordets smale betydning, som i «etnisk mangfold») er ganske dramatisk forskjellig i de to ulike måtene å forstå ordet kultur på. Sagt på en annen måte: Norsk kultur er mangfoldig. Norsk kulturliv er det ikke.
Hvorfor er norsk kulturliv et haleheng til norsk kultur?
Det er vanlig å gå ut fra at det norske samfunnet har vært fler-etnisk i en drøy generasjon. (Da ser man riktignok bort fra samer, kvener, rom, tatere, jøder og en del andre etnisiteter som har vært en del av den norske multikulturelle historien siden nasjonens fødsel.)
Uansett hvorledes man betrakter norsk innvan-dringspraksis og integreringspolitikk, er det åpenbart at de samfunnmessige endringene er altomfattende, tydelige og – øh – mangfoldige. Det som ville vært sensasjonelt for bare tjue år siden, er blitt normalt, det som var skremmende, er blitt trygt, det som var underlig, er blitt alminnelig. Man tilkaller en IT-ingeniør – hans foreldre er født i Asmara, javel? Man går på en øyeklinikk, overlegen bærer turban – og så? Det er ikke eksotisk, det er prosaisk. «Det flerkulturelle» er overalt, og hele tiden, så totalt tilstedeværende at det ikke lenger gir mening i å snakke om flere kulturer, men én, felles «flerkultur». Det handler ikke om et «vi» og stadig flere varianter av «de», men om ett «vi» som vokser i mangfold og variasjonsbredde for hver ny innsikt vi vinner.
Mangfoldet – også i den snevre betydning multietnisitet – har altså forlengst inntatt samfunnet. Vi har vent oss til det, og ujevnhetene i måten mangfoldet synliggjøres på betraktes langt på vei som et klassespørsmål. Løfter man seg ett hakk over de dagsaktuelle rivninger og debatter og betrakter utviklingen i et generasjonsperspektiv, er faktisk hovedinntrykket rask og relativ problemfri integrering heller enn etniske konflikter. Når det mangfoldige – det vil si multietniske – ikke speiles i Storting, regjering og finansliv, blir det sett på som et demokratiproblem heller enn et utslag av fordommer og rasisme. Og ingen – ikke engang i innen de mest innvandringsskeptiske sirkler – er i tvil om at det er riktig og nødvendig at også den politiske pyramidens topp avspeiler hva som har skjedd, at det bare er et tidsspørsmål før mangfoldet avtegner seg i alle lag av samfunnet. Det er bare noen sektorer som sakker bakut, inntil videre.
Forestillingen om kulturlivet som historiens fortropp er en grunnfestet del av norsk selvforståelse. Det var dikterne som var herolder og pådrivere da vi skapte den moderne nasjonen på 1800-tallet. Det var hos kunstens og kulturens kvinner og menn de store samfunnsreformer og viktige endringer i tankesett først manifesterte seg. Kvinnefrigjøringen. Den seksuelle revolusjon. Antifascismen. Miljøbevisstheten. Det begynner i kulturlivet – så følger resten av samfunnet langsomt og nølende etter. Slik tenker vi oss det. Men ser man nøyere etter, er det langt fra sikkert at dette er riktig. (Man skal for eksempel tøye strikken langt for å få kunstnere til å være ledende i den bevegelsen som mer enn noen andre har formet det moderne Norge: sosialdemokratiet.) Det viktige i vår sammenheng er likevel ikke de historiske realiteter, men det selvbildet kulturlivets representanter har, deres forestilling om seg selv som en gruppe alltid et hestehode foran resten av landet, fra Wergelands og Veslebrunens tid og til i dag.
Det er med denne forestillingen i bakhodet, og i bevisstheten om at resten av samfunnet faktisk har kommet langt, på kort tid, i sin transformasjon fra mono- til multikulturell tilværelse, det blir interessant å betrakte mangfoldet i de institusjonaliserte delene av norsk kulturliv i 2009:
• Antall forlagsansatte i sentrale stillinger med muslimsk eller annen ikke-tradisjonell norsk bakgrunn, kan telles på én hånds fingre – uten å ta hånden opp av lommen.
• Antall personer i ledende posisjoner ved institusjons-teatrene i tilsvarende stillinger: det dobbelte.
• Antall ledere av større gallerier, kulturfond, museer eller sentrale kulturbyråkratiske institusjoner: det tredobbelte.
Altså 0.
Det ville vært til å leve med om mangfoldet manglet på toppen, mens det ynglet og sydet lenger ned i systemet. I så fall ville kulturlivet bare ligget noen få skritt bak næringsliv og forvaltning, der det også hører til sjeldenhetene å se annet enn rotnorske navn på dørskiltene til de innerste direktørkontorer. (Selv om man ofte ikke trenger å gå lenger enn til mellomledernivå før den første Ali eller Fatima dukker opp.) Men saken er at kulturlivet – eller rettere: de institusjonaliserte, formaliserte delene av det – kan vise til et etnisk mangfold som ligger på samme nivå i dag som på 1980-tallet. Samfunnet står midt i en sosial revolusjon. Kulturlivets folk har ikke registrert det – eller verre: Det betraktes ikke som noe som angår dem.
Det er per i dag flere med utenlandsk bakgrunn i Fremskrittspartiets bystyregruppe i Oslo enn det er i styret til Nationaltheatret, Gyldendal, Den Norske Opera, Astrup Fearnley-museet og Aftenposten – til sammen.
Det er verd å merke seg at situasjonen er en ganske annen når det for eksempel gjelder Munchmuseet. Av den enkle grunn at styret i Oslo kommunes kunstsamlinger er lik byens kulturutvalg. Og bystyret speiler byens mangfold. Slik demonstreres det altså i hvilken grad det er kulturlivet selv som bremser – først når det blir politisk overstyrt, aksepteres det motvillig at noe har skjedd. Ganske omvendt av hva man vanligvis forestiller seg, ligger det politiske Norge og kulturbyråkratiet milevidt foran den kulturelle «elite».
Men la gå med kulturadministrasjonen. Det er jo produktene som betyr noe. Ibsens forlegger eller Munchs gallerist er som kjent av marginal historisk betydning i forhold til de utøvende kunstnere. Går vi til kulturproduksjonen (og holder oss innenfor institusjonene), ser vi at det fremdeles – på et tids-punkt da hver tiende nordmann er innvandrer eller født av innvandrerforeldre – er mulig å lese praktisk talt hele den norske skjønnlitterære bokhøsten fra de store forlagene (muligens på et par-tre titler nær) uten å merke spor av innvandring. Man kan se så godt som alle oppsetninger på alle institusjonsteatre uten å bli utsatt for sterkere pigmentering enn det en vanlig påskeferie gir skuespillerne. Man kan gå i måned etter måned og følge ivrig med på opera, ballett og maleriutstillinger – og det etniske mangfold vil begrense seg til en og annen innfløyet stjerne fra Brooklyn. Uten å overdrive kan man fastslå at det er mulig å være høyt oppdatert på norsk litteratur, billedkunst, film og musikkliv i 2009 – uten i det hele tatt å ha fått med seg at befolkningen har gjennomgått store endringer.
Dette er så meget desto mer påfallende ettersom kultur-utøvere i Norge antakeligvis vil påberope seg ikke bare en dypere forståelse av innvandringen enn hos gjennomsnittet, men også en større toleranse overfor den. Spør en vanlig kulturkonsument eller utøver hvor han eller hun tror åpenheten for nye tanker, ny utvikling eller nye samfunnsmessige realiteter er størst: i byråkratiet, næringslivet eller kulturlivet. De fleste vil uten å reflektere svare det siste. Og det enda virkeligheten entydig peker en annen vei. Det kan – om man skal være pessimist – virke som om det offisielle Kultur-Norge ikke bare er i dårlig stand til å omsette en ny virkelighet til praksis, det er også lite villig til å ta utgangspunkt i den faktisk eksisterende virkeligheten. Tvilløst ser de kulturelle fortropper på seg selv som mer liberale, åpne og innvandringstolerante enn resten av befolkningen. Realiteten er at Mangfolds-Norge har bedre vekstvilkår i politiet, bankvesenet eller forsvaret enn i kulturlivet.
Er kulturen monokulturell?
Betyr dette at norsk kultur anno 2009 er en mono-kultur, bestående av utelukkende etniske nordmenn? Det vil si: Er det kun mennesker med lange aner innenfor kongerikets grenser som bedriver kultur her i landet?
Selvfølgelig ikke. Uansett kulturdefinisjon, også i den snevreste tolkning (som i «kunst og kultur») er det vanskelig å forestille seg at hele befolkningsgrupper ikke skulle ha tvingende behov for å skape kulturelle ytringer – mer eller mindre hele tiden. Faktisk er det sannsynligvis bare én gruppe av noen størrelse som kan tillate seg kun å være kulturkonsumenter og ikke selv produsere. Det er representantene for den rådende mainstreamkulturen. Det vil si etnisk norsk middelklasse.
For eksempel kan man gå ut fra at det knapt er noen områder i det norske samfunn der den språklige nyskapningen er så stor og så intens som i skjæringspunktet mellom forskjellige språklige kulturer, det vil si i ungdomsmiljøer preget av stor grad av etnisk blanding. Det er en sannhet så gammel og velprøvet at den nærmest er for en klisjé å regne (men ikke mindre sann for det, hvilket blant annet norsk kulturhistorie er full av eksempler på): Ikke bare kunstneriske nyvinninger, men kulturelt liv i det hele tatt, stimuleres av forskjeller, ikke likheter.
De multikulturelle elementene i samtidskulturen er mange og sterke. Det går ikke én uke, knapt en dag, uten at det et sted i Norge avholdes konserter helt eller delvis bygget på instrumenter og musikktradisjoner utenfor den europeisk/amerikanske aksen. Det produseres poesiopplesninger, danseoppsetninger, teaterstykker, billedkunst, filmer og alle former for genreoverskridende kunstperformances, det skrives dikt og komponeres sanger – det er en kulturproduksjon i befolkningslagene med migrasjonserfaring som i snitt, antakeligvis, langt overgår hva majoritetsbefolkningen produserer.
En ting er hva den enkelte språk- og befolkningsgruppe produserer internt, for seg og sine og for å levendeholde en etnisk tradisjon i et nytt land. Viktigere – og mer spennende – (i alle fall fra et «mangfolds»-perspektiv) er hva som oppstår i møtepunktene mellom tradisjon og samtid, mellom grupper og individer med forskjellig bakgrunn, og idet internasjonale uttrykksformer finner ny jord å spire i.
Mange eksempler kunne vært trukket fram for å synliggjøre mangfoldigheten, omfanget, vitaliteten og bredden i kunst som gror i snittflatene mellom forskjellige tradisjoner og uttrykksformer. Men det er en lite kontroversiell påstand å fremheve hip-hopkulturen som en av vår tids rikeste, mest mangfoldige, mest overraskende, og med størst potensial. I tillegg, selvfølgelig, til at den er grenseoverskridende i enhver forstand: Den blander genrer, den mixer høyt og lavt, den kan gjøre gaten til sin scene (eller sitt galleri), så vel som konserthusene eller museene, den kan være kostbar eller gratis, søkkrik eller lutfattig – og den tilbyr (som rock’n’roll i sin tid) en totalkultur: klær, musikk, estetiske uttrykk, filosofi og livsholdning.
Det er liten grunn til å betvile at det er innen rap det produseres mest poesi i dagens Norge, eller at gatekunst (graffiti) er den visuelle uttrykksform som både engasjerer flest utøvere og utløser sterkest reaksjoner på mottakersiden.
Mye kan utvilsomt både sies og menes om disse kunstneriske uttrykksformene. (Og forfatteren av denne artikkelen er svært langt fra å besitte nevne-
verdig kunnskap om feltet.) I denne forbindelse er det likevel tilstrekkelig å fastslå noen åpenbare og udiskutable fakta, nemlig at vi har å gjøre med en retning som (i likhet med for eksempel reggae) i begrenset grad er oppfanget av de tradisjonelle norske kulturinstitusjonene, samtidig som den utvilsomt er blant de retninger som kan fremvise størst mangfold i uttrykksformer og blant utøvere.
Det er altså ikke på noen måte vanskelig å finne eksempler på at etnisk mangfold lever og blomstrer i norsk kultur og norske kulturuttrykk. Det er bare så lite av den som manifesterer seg i den institusjonaliserte kulturen.
Hvi skrider kulturlivet så langsomt frem?
Eksemplene viser at kulturelt mangfold ikke handler om å dyrke fram eller styrke de forskjellige kulturer som til enhver tid finnes i landet. Et slikt system, som nok har hatt sine tilhengere, hviler på en forestilling om «rene» kulturer som skaffer seg selvtillit ved å dyrke sitt særpreg. I så fall handler mangfoldet om å ha et bredest mulig utvalg av forskjellige kulturer å velge i, som merkevarer i en motebutikk.
Snarere er mangfoldssamfunnet et spørsmål om å akseptere at den – ene – kulturen vi lever i, er mangfoldig i sitt vesen. Etnisk, og på annet vis. Som det er sagt av den nordmann som har nedlagt det største praktiske og teoretiske arbeid for å virkeliggjøre visjonene om et mangfoldig kulturliv de siste tredve år, Khalid Salimi: Dette handler ikke om å bygge broer. Vi lever på samme fordømte øya, alle sammen.
Mangfoldskulturen lever i beste velgående. Men bare i liten grad i den synlige og formelle norske kulturverdenen. Bare sjelden i avisenes kulturdekning, i institusjonenes budsjetter eller i statlige støtteordninger. Om det er riktig at det offisielle, institusjonaliserte kulturlivet nok er positivt til visjonen om mangfoldets kultur, men likevel ikke klarer å realisere det, er det helt nødvendig å søke etter årsakene. Man kan starte hvor som helst, og det faller naturlig å begynne i det nærmeste. Antakeligvis er det ingen felt innen kulturområdet der avstanden mellom ambisjon, godvilje og resultater er så stor som på det området undertegnede kjenner best: litteraturen. Det finnes ikke et norsk forlag verd navnet som ikke leter etter og drømmer om å utgi en roman, en diktsamling eller en barnebok som «speiler det flerkulturelle Norge», «levendegjør de nye erfaringer som er brakt til landet», eller hva nå forlagets reklameavdelinger kan komme opp med av veltalende fraser. Det er slett ikke slik at terskelen er høyere eller nåløyet trangere for mennesker med en annen bakgrunn enn gjennomsnitts-nordmannen. Tvert imot, om man skal være ærlig må det innrømmes at det litterært og språklig ville blitt krevet mindre av Ali enn av Ola ved vurderingen av et manuskript. Erfaringsbakgrunn knyttet til migrasjon – enten egen eller i foreldregenerasjonen – vil i seg selv telle godt i vektskålen for en utgivelse. Både fordi forlag, anmeldere og bokfolk generelt er velvillig innstilt i utgangspunktet, fordi det legger en viss «knapphullsblomstverdi» i et eksotisk navn på boklistene, og ut fra en diffus formening om at man synliggjør en viktig innsikt, nær sagt uansett, når nye stemmer kommer til orde. Parnasset står med andre ord vidåpent. Likevel klarer samlet en norsk forslagsbransje knapt nok å publisere én tittel av dette slaget hvert annet år.
Formodentlig hersker samme hjelpeløse velvillighet i andre deler av kulturlivet. Hvilket tyder på at det er noe galt i selve tenkemåten. For ordens skyld: Dette handler ikke om å ta det som er, erklære det for godt nok, og gjøre det til institusjonskultur. Det handler om å forholde seg til denne type kulturuttrykk på nøyaktig samme måte som man i generasjoner har gjort slik man gjør med kultur, uansett avsender og genre: Man kultiverer.
Man dyrker. Man stimulerer og hjelper, dytter og heier – og best som det er, har man fremodlet noe stort. Det er ikke noe man gjør av hensyn til avsenderen, men av hensyn til mottakeren.
Det kan finnes mange og komplekse årsaker til at kulturlivet er dårligere til å forholde seg til – og synliggjøre – mangfold enn det resten av samfunnet er. En av de viktigste er utvilsomt at det norske kulturlivet selv vil benekte at så er tilfelle, og følgelig ikke ser noen grunn til å ta i med problemet. Selv om fondsmeglermiljøet og indremisjonen oppviser større kulturell diversitet enn Litteratur- og Kunst-Norge, vil de siste tviholde på sitt selvbilde som mer tolerant, rett og slett ut fra en tilvant forestilling om å ligge i forkant.
En annen viktig årsak ligger sannsynligvis også i at det kulturbyråkratiske støtteapparatet er bygget opp etter modeller der det er en viktig målsetning å bevare det bestående, ofte også restaurere det forgangne, heller enn å stimulere det nye. Språkpolitikken er et skrikende tydelig eksempel. Antakeligvis er det få steder der man kan slippe unna med, ja, der det rent ut sagt oppfattes som litt progressivt og fint, å si at det er viktig å bekjempe utenlandsk påvirkning. Forsøk å bruke denne frasen på samfunnsforhold utenfor kultursektoren. Man kan kanskje regne med en viss støtte (dessverre). Men fra sjikt som er lite politisk salongfähig (gudskjelov). Det eksotiske og fremmedartede er gjerne – i alle fall retorisk – brukt som positive størrelser. Handler det om norske språkvaner, er det helt ok å betrakte det utlandske – sånn generelt – med skepsis.
Eksempelet er selvfølgelig spesielt. Men det er en gjenomgående – og lett forklarlig – grunnholdning i retorikken rundt store deler av det som finnes av støtteordninger rundt norsk kulturliv: At det handler om å styrke og støtte sårbare uttrykksformer som er under permanent trussel om angrep fra utsiden. Tanken på det omvendte, at det er det på utsiden som trenger støtte, noen ganger mot dominansen i institusjonskulturene, er ikke uhyrlig, den er langt på vei utenkt.
Dette – at sårbar kultur a priori er beskyttelsesverdig – er på mange måter en fordel for et rikt kulturliv. Men det
multikulturelle, «kreolske» og kulturoverskridende finner vanskelig sin plass innenfor et slikt tankesett. Det ligger i selve begrepet «mangfoldskultur» at det strider mot et kulturens renhetsideal som har stått sterkt i norsk tradisjon siden midten av 1800-tallet. I våre dager er det helt klart en viktig og nødvendig kulturoppgave å blande genrer, språknivåer, uttrykksformer og arenaer. Det handler om å bryte tradisjoner, ikke styrke dem. Det er den urene, ikke den rene kultur, som best kan vise mangfoldet i det nye Norge, og som også kan gi muligheten for å speile den virkeligheten vi faktisk lever i. Å beskytte norsk kultur mot (for eksempel) utenlandsk påvirkning er ikke en hjelp, det er et hinder for en levedyktig kultur – i alle fall om man mener seriøst at kulturen skal speile mangfoldet.
Bildet er selvfølgelig ikke entydig. Men det er ingen overdrivelse å si at norsk kulturbyråkrati og støtteordninger for kunstformer ikke er tilpasset en multikulturell virkelighet. Snarere tvert imot, de er innrettet for å beskytte heller enn å åpne.
Uansett er det et faktum at vi fremdeles – trettifem år etter den første store asiatiske innvandingsbølgen – venter på den store innvandrerromanen, det grensedragende teaterstykket eller den skjellsettende kunstutstillingen fra vårt multikulturelle fedreland. (Man kan stille spørsmål om hvorfor situasjonen er en litt annen innen film og musikk – begge deler mer globaliserte kunstformer.) Mens ingeniør- og medisinstudiene domineres av studenter med erfaring fra flere kulturtradisjoner, er humanistiske fag og kunstfag nærmest blottet for det samme. Forklaringene har vært søkt i innvandrermiljøene; den type fag forutsetter en stor grad av kontroll og innsikt i den tradisjonelle nasjonalkulturen, noe det tar flere generasjoner å opparbeide. Blir det hevdet. I tillegg har det liten prestisje (i visse miljøer) og gir dårlig avkastning – å male et bilde eller skrive en bok gir en viss kulturell kapital, men sørgelig lite reell. Alt sammen kan ha noe for seg, men det er i så fall bare delforklaringer. Og uansett er det mulig å gjøre noe med.
Hvem trenger kulturen?
For hvem er de kunstneriske og kulturelle støtteordninger? Dette grunnleggende spørsmålet stilles sjelden og besvares enda sjeldnere.
Offisielle tiltak for å påvirke kulturen – kulturelle støtteordninger, økonomisk stimulanse og særtiltak rettet mot deler av kulturlivet – virker. Det kan synes paradoksalt at kulturen, som i utgangspunktet er en arena for fri og upåvirket tenkning, er et av de områder der overstyring faktisk har effekt, raskt og med enkle midler. Ikke på innholdet i kulturytringen, heller ikke på dens form, men på hvilke deler av det totale kulturbildet som skal realiseres og synliggjøres.
Da den norske stat for en tid tilbake ønsket seg en bredere nasjonallitteratur, iverksatte den støttetiltak for skjønnlitteraturen i form av innkjøpsordningene. Kort tid etter økte den norske litterære produksjonen eksplosivt. Ikke bare kvantitativt, også kvalitetsmessig, tok «støttelitteraturen» enorme skritt framover. Noen år senere fant man ut at vi hadde behov for mer barnelitteratur, og denne delen av ordningen ble økt. Med pavlovsk forutsigbarhet reagerte det litterære Norge, og ikke bare de foretningsmessige ledd i kjeden, men selve den kunstneriske produksjonen økte som en direkte konsekvens av økonomisk overrisling.
Litteraturområdet er spesielt vellykket når det kommer til statlig støtte. Eksempelet lar seg likevel overføre til andre deler av kulturfeltet. Særtiltak for å stimulere deler av kunsten er ikke unntaket, men regelen. Myten om at kunsten er en vill plante som ikke tåler å gjødsles og stimuleres for å drive fram spesielle frukter, motbevises av så å si hver eneste internasjonale pris Norge vinner på ulike kunstarenaer.
Man kan spørre seg om det er et poeng å trekke all kultur inn i det «offisielle» nettverk av mer og mindre institusjonaliserte kulturytringer. Om mangfolds-kulturen lever og trives uten å synes gjennom de tradisjonelle kanalene, er det vel ikke noe problem? Spørsmålet er hvem som går glipp av noe.
Kulturelle støtteordninger gis ikke fordi kunstnere har «rett» til å drive med sin kunst. Ei heller er det sosial eller faglig støtte til enkeltgrupper med særinteresser. Om dette var hensikten, ville kulturstøtten uvegerlig ført til at kunsten fjernet seg fra samfunnet, ikke ble en del av det. Kultur skapes ikke i reservater. (Dessverre føres ofte diskusjoner rundt kulturelle støtteordninger langs akser som om det dreide seg om faglige rettigheter. Det er et feilspor, i lengden et ødeleggende feilspor, fordi samfunnet etter hvert ikke vil forstå hvorfor det skal bry seg om kunstmiljøer som mottar penger kun for sin egen del.)
Når resten av samfunnet bruker store midler på å holde kultursektoren i live, er det selvfølgelig i egeninteresse. Det er mottakerne som trenger kunststøtte, ikke avsenderne. Denne tenkningen ligger helt naturlig for oss – ingen tror at milliardene vi bruker på et operahus, er av hensynet til landets hundre operasangere, eller at det er for de små laugene av laftere og treskjærere det avsettes store midler til å bevare gammel tømmerhåndverkskunnskap.
Ikke desto mindre kan man noen ganger oppleve at når det snakkes om mangfoldskulturen, omtales det som en slags sosialstøtte, som en støtte fra et uspesifisert «oss» (det vil si det tradisjonelle, skattebetalende, etnisk hvite Norge), til et like uspesifisert «dem» (det vil si et nytt, eksotisk, stipendmottakende sjikt av innvandret kunst). En ting er at dette er klientifisering. En annen ting at man på den måten går glipp av hele poenget med kulturstøtte.
Det er ikke kunstens mangfoldige ytterkanter som trenger storsamfunnets støtte. Det er alle vi andre som trenger en mangfoldig kunst. Samfunnet bør stimulere mangfoldet i kulturen, av samme grunn som det stimulerer kunst og kultur generelt: av egeninteresse.
Ett sted i kulturens – eller i alle fall de tett tilknyttede – områder har vi sett hvorledes dette virker: i journalistikken. Da norske aviser og mediehus ble klar over at de manglet kompetanse på områder som vedrørte det multikulturelle Norge, tok de det enklest tenkelige grep: De kvoterte. Laget øremerkede stillinger. Særstøtteordninger. Selvfølgelig ikke av hensyn til journaliststudenter med annen bakgrunn enn flertallet, men av pur, kommersiell egeninteresse.
Det tok noen måneder, så begynnte tiltakene å virke. Først fikk de journalister, så fikk de gode journalister, etter en tid enestående gode journalister. Nøyaktig som på alle andre områder. Ikke noe hokuspokus.
Det er klart at samme resept kan brukes på andre deler av det kulturelle liv. Om det er slik at norske teatre har skuespillere som råder over 138 forskjellige dialekter, men ingen som kan punjabi, er det på tide å stille spørsmålet: Trenger samfunnet skuespillere med annen hudfarge og kunnskap enn dem det har? Samfunnet kan skaffe seg dem. Det er bare å blinke ut plasser på teaterskolen (på nøyaktig samme måte som man sørger for kjønnsbalanse). Trenger samfunnet litteratur som forteller om den nye storbyvirkeligheten? Den kan skaffes, med samme metode som man skaffet seg litteraturen om den gamle: øremerkede midler.
Alt dette forutsetter en viss kunnskap om kultur- og kunstformer som nok mangler hos de bevilgende myndigheter. Kulturen støttes og stimuleres av hensyn til kulturkonsumentene, ikke av hensyn til produsentene. Men det betyr ikke at det er konsumentsiden som kan skille godt fra dårlig, løfte det lovende frem og sile ut det forlorne. I dagens Norge finnes det en arabisk, en somalisk, en vietnamesisk en thailandsk, en kinesisk kulturkunnskap. Blant annet. Den er der, men den realiseres ikke gjennom kunstinstitusjonene. Ikke kan vi forvente at institu-sjonene skal gjøre det heller, de aner nemlig ikke noe om denne kunnskapen. Om den skal gis som gave til den norske befolkningen, må vi ha hjelpere – inne i kulturinstitusjonene – som kan vise oss den. Det vil med andre ord kreve tilførsel av kompetanse, i tillegg til kapital. Men en uoverkommelig oppgave er det ikke. Knapt nok en stor.
Den begynner uansett med at vi må innse at vi trenger det.
Teksten er en del av Anders Hegers bok Hva jeg lærte i epletønna: Tekster fra et forleggerliv, (2016 Cappelen Damm) og ble førstpublisert i Mangfold eller enfold, 21 stemmer om kultur i vår tid (Red. Trond Giske), 2009
