#EndagvinnerjegOscar
Amanda-nominerte Olivier Mukuta drømmer høyt. Og etter å ha sjarmert det norske folk som asylsøkeren Abedi i Welcome to Norway, har skuespillerkarrieren begynt å skyte fart også internasjonalt. Eks-flyktningen fra Kongo spiller for tiden inn spillefilm i Østerrike.
Tekst og foto: Ellen Stokland
– Jeg satser på Oscar! erklærer Olivier Mukuta, og gliser skøyeraktig.
– Men jeg får kanskje begynne med en Amanda her hjemme.
29-åringen har grunn til å smile. Etter hovedrolle-debuten i Welcome to Norway ringer filmskaperne ham – og ikke omvendt – og nylig kom han hjem fra filminnspilling i Østerrike. Regissøren David Schalko håndplukket norsk-kongoleseren til en sentral rolle i spenningsfilmen Höhenstrasse. Olivier kan ikke et ord tysk, men snakker heller ikke så mye i filmen. Filmen har premiere i Wien i desember. Da blir Olivier internasjonal filmstjerne.
Barndom i Malawi
Olivier Mukutas forhistorie er imidlertid ikke spesielt glamorøs, og oddsene for at han skulle bli filmskuespiller kan knapt ha vært lavere. Men helt siden han var bitte liten har han kastet seg ut i det ukjente, og kjempet utålmodig for å oppnå sine drømmer. Til Norge kom han som kvoteflyktning for 12 år siden. Da hadde han bodd i en flyktningleir i Malawi siden han var seks. Familien – to voksne og fem barn – måtte flykte fra krigen i Kongo etter at faren ble truet. Olivier husker ikke så mye av flukten, men han har gode minner fra oppveksten i Malawi.
– Malawi er et av verdens fattigste land, men for oss betydde det trygghet. Livet vi levde der var skikkelig hardcore, forteller Olivier. Mer enn 30.000 mennesker fra mange land bodde i FN-leiren, som lå midt i en skog. Mange farlige dyr kom på besøk, og folk ble stadig bitt av giftige slanger. Hele familien Mukuta bodde i et telt med bare ett rom hvor de måtte gjøre alt. Men det var lite konflikter, folk drev med sitt.
– Folk var kreative og lagde sin egen jobb. Man ønsker jo å leve normale, selvstendige liv. Vi hadde ikke lov til å forlate leiren, så da fikk vi gjøre det beste ut av det. Det er her vi lever, så la oss leve, husker Olivier. Det var ingen skole i leiren, men Olivier og noen kompiser kom seg på skole likevel.
– Vi snek oss ut og begynte på den lokale skolen. Senere bygde FN en skole i flyktningleiren, men det var altfor mange barn. Lese og skrive lærte jeg av en kompis. Han hadde lært det av faren sin. Det ble min billett ut av situasjonen.
Ungdom i Mjøndalen
Da Olivier var 17, ble familien valgt ut av FN, og det ble bestemt at de skulle få komme til Norge som kvoteflyktninger.
– Vi var blitt anbefalt til Norge og kunne ikke velge selv hvor vi skulle flytte. Men det var fint. Det eneste jeg visste om Norge, var at her var det mye fisk. Jeg gledet meg til å få fisk til middag hver dag. I Malawi var det vanskelig å få tak i fisk.
Til Norge og Mjøndalen utenfor Drammen kom familien en sommerdag i 2005. Olivier hadde akkurat fylt 18 og begynte på videregående skole og norskkurs.
– Norsken kom veldig fort, fordi jeg også begynte å spille fotball. Når du spiller med folk som bare snakker norsk, har du ikke noe valg. Det hjalp selvsagt også at jeg er veldig nysgjerrig, ler Olivier, det er ikke mange tegn til utenlandsk aksent når han snakker norsk i dag, knappe 12 år senere. Snart fikk han også sin første jobb, i kassa på Kiwi, og lærte en drøss med nye ord. Veldig morsomt, syntes Olivier.
Men kassa på Kiwi var ikke unge Mukutas drøm for fremtiden. Etter knappe fire måneder i Norge leste han om den norske skuespilleren Rune Temte på Internett, og fikk lyst til å bli skuespiller selv. Så sendte han epost til Temte og spurte hvordan man blir skuespiller i Norge.
– Han svarte og anbefalte at jeg meldte meg på auditions og tok skuespillerkurs. Så da gjorde jeg det. Mens jeg gikk på videregående skole var jeg statist for Hotel Cæsar. Jeg var der nesten hver dag i et helt år, og tenkte «oj, dette klarer jeg!». Etter hvert fikk jeg større statistroller med replikker, og jeg var med i TV-serier som Dag og Lilyhammer.
Til tross for drømmen om å bli skuespiller har ikke Olivier søkt seg til Teaterhøgskolen. Han synes yrket er altfor usikkert for en med hans bakgrunn.
– Jeg var ny i Norge og trengte sikker inntekt, derfor valgte jeg å ta ingeniørstudier. Ikke gikk det så bra med skuespillerkarrieren heller. Jeg var i ferd med å gi opp da drømmesjansen plutselig dukket opp.
Drømmesjansen
Olivier hadde akkurat begynt å jobbe som medisinsk teknisk ingeniør ved Akershus sykehus høsten 2014. Helt uventet ble han invitert til å komme på audition for en ny, norsk spillefilm. Ei venninne hadde tipset produksjonsselskapet Motlys som skulle lage komedie på asylmottak – og resten er historie.
– Regissør Rune Langlo valgte meg til hovedrollen som Abedi i komedien Welcome to Norway, og han ville at jeg skulle spille meg selv. En positiv person som prøver å mekle i krangler, og tulle og tøyse for å løse konflikter. Slik er jeg, og slik er Abedi. Abedi ønsker å hjelpe til, og finner på løsninger som ingen har tenkt på før. I tillegg snakker han mange språk og forstår det norske systemet. Dermed blir han en slags assistent for den usympatiske mottakslederen. Men etter hvert blir jo også han litt mer menneskelig. Tenker at det er litt sånn virkeligheten er. I starten er man skeptisk til nye folk, men etter hvert som man blir kjent, endrer du litt mening om hva du synes om disse folka.
Med sin egen bakgrunn som flyktning, hadde spillefilmdebuten også et tema som lå Olivier Mukutas hjerte nær. Men mens Abedi i filmen viser seg å ha fått avslag på asylsøknaden og flykter videre, ble Olivier selv «båret på gullstol» inn i Norge. 29-åringen ler høyt.
– Det er selvsagt en helt annen opplevelse når du kommer til et nytt land og alt er gjort klart. De som tar seg til Norge på egen hånd må bli godkjent først, det er mye usikkerhet og tar lang tid. Min familie hadde jo bare ventet i uvisse i 12 år i Malawi. Vi ante ikke hva livet skulle føre til, men håpet i det lengste. Og plutselig dukket navnene våre opp på en liste.
#engangvarjegflyktning
Olivier har også engasjert seg for flyktningene som nå kommer til Europa. I august i fjor startet kampanjen #engangvarjegflyktning på facebook, og Olivier delte bilde av seg selv og skrev at han nå var skuespiller, ingeniør og jobbet for Fotballforbundet. Da tok kampanjen av. Den gikk fra 200 liker til 1000 på én time. Dagen etter hadde over 3000 gitt sin tilslutning. Og etter hvert som bildet av Olivier spredte seg i flere medier, var det enda flere som likte det de så.
– Jeg tror folk satte pris på å se en tidligere flyktning som hadde gjort så mye. Jeg ble trukket frem som et godt eksempel, sier Olivier. Han synes det er mye negativt fokus på flyktninger, og at folk sier mye rart om dagens situasjon.
– Jeg har respekt for at de er bekymret for fremtiden, men de kan ikke bare tenke på seg selv. Om folk bare kunne slappe av litt og prøve å forstå hvorfor folk flytter på seg. Og hva de gjør når de kommer hit. Det er jo ikke sånn at flyktninger bare sitter her og ikke gjør noe. De er akkurat som alle andre mennesker.
Selv fortsetter Olivier Mukuta å forfølge drømmen om å kunne leve av å være skuespiller. Men fortsatt er det et stykke igjen dit. Han vil ikke si opp fulltidsjobben som ingeniør og bruker ferier og fritid til skuespillerkarrieren. Årets sommerferie er allerede brukt opp på filminnspilling i Østerrike. Heldigvis har han en grei sjef.
– Fremover håper jeg å få flere, store roller som på sikt kan gi meg muligheten til å satse for fullt. Eller i hvert fall gå ned i halv stilling og dele meg 50-50 mellom skuespiller- og ingeniørjobben. Kanskje sparer jeg litt, sånn at jeg kan ta et friår for å ta utdanning eller satse for fullt, sier Olivier. Og så smiler han bredt og proklamerer: – En dag vinner jeg Oscar!
Idet Samora går i trykken, er nyheten om at Olivier faktisk er nominert til Amanda for beste mannlige birolle for rollen som Abedi i Welcome to Norway kjent. Vi gratulerer, krysser fingrene og ser frem til også Oscar-nominasjon og -fest en gang i ikke altfor fjern fremtid.
