Flukten fra fordommene

I NRK-serien «Flukt», går Leo Ajkic i flyktningenes fotspor. Han fokuserer på både de gode og de vonde historiene – og også på hvordan velkomsten på endestasjonen utspiller seg. Hvordan kan vi bidra til å skape en positiv forandring i andres liv? Ajkic er nylig tildelt Fritt Ords honnørpris.

Tekst: Sara Flaaen Licius

Foto: Pandora/NRK

Har du en familie? Har du noen som betyr så mye for deg, at du ville risikert livet ditt for at vedkommende skulle få det bedre? Ja, selvfølgelig, tenker du kanskje. Men hvor nøye har du egentlig tenkt over at denne problemstillingen faktisk er en stor del av hverdagen til mange millioner mennesker på flukt rundt om i verden?

På tross av at «Flukt» er en kort dokumentarserie på bare fem episoder, er innholdet svært givende, viktig og aktuelt. Programleder Leo Ajkic flyktet selv fra hjemlandet sitt, Bosnia-Hercegovina, da han var syv år. Med dette setter han et personlig preg på episodene, og jeg som seer føler meg nærmere konflikten. Dette er en vellaget, informativ dokumentar som gjør et svært godt forsøk på å skape åpenhet og utrydde fordommer.

Fokus på individet
Programleder Leo tar seg god tid til å snakke med menneskene han møter på reisen. Hvem er de, hvorfor flykter de, hva har de opplevd? Åpne spørsmål fører til gode samtaler, og følelsen av likhet er hva jeg sitter igjen med. Vi ser mennesker i hverdagslige situasjoner, og det blir åpenbart hvor like vi er – på tross av avstander og kulturforskjeller. Fordommer jeg ikke engang var klar over at jeg hadde, blir oppløst.

Det er lett for oss her i Norge å se på våre «nye landsmenn» som en masse, en strøm. Kanskje føles det litt invaderende, skummelt eller feil at det kommer så mange nye. Vi har en tendens til å være skeptiske mot alt som er fremmed, men dersom man gir det en sjanse, oppdager man gjerne at det ikke var helt som man trodde. Dette er intet unntak.

Alle historiene vi får innblikk i er ulike, men likevel preget av tragedie og lidelse. I mine øyne er dette individrettede fokuset en av de viktigste kvalitetene ved dokumentaren. Det bringer oss nærmere. Det handler ikke om de store tallene vi hører om i media, det handler om hvert enkelt liv. Mennesker som tilbringer angstfulle timer i overfylte båter, mennesker som blir adskilt fra sine kjære, mennesker som er evig takknemlige for å ha fått sjansen til et bedre liv.

Minsker gapet
Serien bidrar i stor grad til å minne oss om at gapet mellom oss og dem ikke er så stort som vi noen ganger skal ha det til. Vi har alle barn som liker å tegne, som leker med klinkekuler og som lager klappeleker. Vi har alle Facebook og smartphone. Vi har alle drømmer. Vi vil være trygge. Både unge og gamle har greie engelskkunnskaper. De fleste av oss har god utdanning og vil ha en jobb å gå til hver dag. «Flukt» forsøker å kaste lys på det faktum at barrieren som våre overfladiske fordommer utgjør, faktisk bremser fellesskapets fremgang.

Fordommer oppstår av skepsis som følge av mangel på kunnskap. De aller fleste av oss kan umulig sette oss inn i hvordan veien hit har vært, det er helt naturlig. Det gjør det derimot så lett å glemme at disse menneskene; de nye naboene, kassadamen med gebrokken norsk – faktisk har levd i livsfare. «Flukt» tilbyr en kunnskap jeg tror vil bidra til at vi tør innta en mer åpen tankegang og utfordre våre egne holdninger.

Selv om det er mye fokus på det vanskelige, er Ajkic tydelig i sin oppfordring: «Jeg vil ikke at vi bare skal se på dem som mennesker i nød, traumatiserte og frustrerte. Vi må også tenke at dette er 34 000 muligheter, hver dag». Det flyktningene har opplevd på veien hit, vil de alltid bære med seg. Likevel gjenstår det ikke særlig mye mer enn å se fremover. Integreringen er den siste, gjenstående biten av reisen – og den må vi gå sammen med dem.

Hverdagshelter
Seriens siste episode handler om det Ajkic omtaler som «det vanskeligste til slutt». Hvordan ønsker vi dem velkommen hit? I lys av sin egen, turbulente første-tid i Norge, ber han ikke om noe mer enn åpenhet, nysgjerrighet og tålmodighet. I tiden etter at han kom hit, kjente han på en rastløshet som etter hvert fikk han inn i diverse vanskeligheter. Heldigvis hadde han gode mennesker rundt seg som tok an-svar for integrering og styrte ham i en annen retning. «Folkene man treffer på veien kan endre alt», sier Ajkic. Så enkelt kan det være.

Det føles kanskje mest komfortabelt å sitte i sofaen foran TV-en og riste på hodet over alle flyktningene som kommer, og alle utfordringene det skaper. Men serien viser hvordan integrering er noe vi alle har ansvaret for. Du trenger ikke jobbe i UDI, du trenger ikke melde deg som frivillig – det kan være nok å være en god venn, lærer eller nabo.

Personlig perspektiv
«Jeg husker angst, frykt, redsel… alle følelser som et barn kanskje ikke burde kjenne på så tidlig», forteller Ajkic om den usikre tiden før han kom til Norge. Både Ajkics personlige flukthistorier og følelsesuttrykk som følge av det han får oppleve på reisen, bidrar til å gi serien et ekstra preg av virkelighet.

Måten hans personlige historie er flettet inn i dokumentaren på, er gjort på en virkningsfull måte, som en rød tråd igjennom episodene. At det er nettopp Leo Ajkic som er programleder, er akkurat det som gir serien det lille ekstra. Han overlevde flukten og ble integrert i Norge. Han er et levende bevis på hvor bra det kan gå, på hvordan mange av disse tunge historiene kan få en god slutt.

Gylden middelvei
I dokumentaren får vi også se flyktningkrisen fra den andre siden. Ajkic møter dem som tar imot flyktningene som kommer til Europa – først redningsmannskapet langs kysten, så myndighetene. Det er selvsagt at man ikke kan hjelpe alle. Alle kan ikke få bli, mange av de strenge reglene rundt oppholdstillatelse er nødvendige. «Om du er for eller imot UDIs regler er opp til deg. Du er ikke rasist selv om du er for strenge regler», presiserer Ajkic. Han mener fokus på åpen debatt er viktig – at alle meninger skal slippe til, også de mer radikale og politisk ukorrekte.

Det faktum at Ajkic aktivt oppsøker og forsøker å fremme ulike sider av saken, gjør dette til en dokumentar som kan treffe de aller fleste. For å utrydde fordommer, gir den oss informasjon og en bredere forståelse av hvordan det er å være flyktning. Likevel oppfordrer den oss til å ha egne meninger og selv avgjøre vårt eventuelle politiske ståsted.