– Litteraturverdenen trenger oss
Tekst og foto: Selma Benmalek:
«Ingen er stemmeløse», sier den nykårede vinneren av Natt&Dags «Årets stemme». Sumaya Jirde Alis stemme har runget mellom fjellene det siste året. Hvordan har en tjueåring fra Bodø greid å opparbeide seg en så sterk og klar stemme i samfunnet?
Samora møter Sumaya Jirde Ali på Kulturhuset i Oslo en søndag formiddag. Hun kommer bærende på en veske overfylt med bøker og med et stort smil om munnen.
Veien fra leser til skribent, poet og forfatter
«Jeg elsker å lese, og man blir så glad i språk når man leser», forteller den unge debutanten. Hennes første diktsamling Kvinner som hater menn kom ut i fjor. «Jeg fikk interesse for dikt på skolen. Spesielt for dikt fra mellomkrigstiden, som Arnulf Øverlands ‘Du må ikke sove’. Der kjente jeg meg veldig igjen.»
Som tilfellet er med mange norske ungdommer med flerkulturell bakgrunn, var det vanskelig for Sumaya å sette fingeren nøyaktig på hvor skoen trykket. «Jeg hadde så mye selvforakt. I begynnelsen forsøkte jeg å ta mindre plass for å slippe å være et problem,» forteller Sumaya.
Så, på en reise til London i 2016, fikk Sumaya se hvordan flerkulturelle ble representert på store «billboards» og ellers i media. Hun innså da hvor lite hun følte seg representert i det offentlige rom. Da hun kom hjem til Bodø, begynte tankene å svirre: «Jeg undret meg over hvorfor samfunnet ikke anerkjente meg? Det stakk!»
Refleksjonene ble til et innlegg i Aftenposten, og resten er historie. Sumaya har deltatt aktivt i samfunnsdebatten, skrevet artikler og ikke minst vært med på mange TV-debatter.
Ytringsfrihet på godt og ondt
Sumaya får mye ros og støtte, men hennes frittalenhet har også ført til at hun må gå med voldsalarm. Det som gjør mest inntrykk på henne, er først og fremst tilbakemeldingene fra unge kvinner med samme bakgrunn som henne selv. Også det at jentene er blitt motivert til å skrive, gjør inntrykk. «Jeg setter pris på ros, både for diktningen og for måten jeg skriver på.»
Det er mange som pålegger henne større ansvar og flere plikter enn hva man kan forvente av et enkelt-individ. «På den ene siden er det de som hater deg, og på den andre siden de som vil at du skal ta ansvar og delta på både det ene og det andre fordi jeg er en offentlig person», forteller hun. «Jeg kan ikke representere andre enn meg selv, Sumaya Jirde Ali, en kvinne som tar sitt eget samfunnsansvar på alvor.»
«Det er viktig å være til stede på sosiale medier, i kulturlivet og i samfunnsdebattene. Det er også viktig å være til stede blant mennesker for å kunne videreformidle de ulike perspektivene, for eksempel ved å bidra i et tidsskrift eller i en organisasjon. ‘You have to leave a legacy behind’, vi mennesker er her bare en liten stund.»
«Det er utrolig viktig at man fra starten av slipper å bli stuet bort. Jeg følte meg som alle andre. Jeg var annerledes, men ikke på en måte som gjorde at jeg følte at jeg var et problem.»
«Årets Bodø-væring»
I fjor ble Sumaya kåret til «Årets Bodøværing». «Jeg ble veldig godt tatt imot i Bodø i 2005. Det er ikke bare det å kunne gå på skole og ha en jobb som er viktig for trivselen, men også måten man blir behandlet på. Jeg kunne ikke hatt en mykere overgang enn det jeg fikk i Bodø.
Det er utrolig viktig at man fra starten av slipper å bli stuet bort. Jeg følte meg som alle andre. Jeg var annerledes, men ikke på en måte som gjorde at jeg følte at jeg var et problem.»
Selv om Bodøværingen har opplevd rasisme på grunn av av hudfargen i hjembyen, husker hun mest solskinnsdagene. «Jeg kunne kombinere det norske og det somaliske og slapp å måtte velge side. Bodø var min trygge havn.»
Prisen som «Årets Bodøværing» betyr utrolig mye for Sumaya. «Når man blir representert i media, i reklamer, i kulturlivet og i næringslivet, er dette en tilbakemelding fra samfunnet om at jeg er en del av helheten. Jeg anerkjennes og min eksistens blir satt pris på.»
Da hun fikk prisen, følte hun at hun ble anerkjent. «Jeg ble sett på som et eksempel på en god Bodø-væring. Byen som jeg er så glad i, er glad i meg også.» Sumaya har i tillegg blitt tildelt Emile
Zola-prisen for sivilt mot. Hun understreker at Bodø-prisen ligger hennes hjerte nærmest fordi hun fikk den fra hjembyen.
Feminismen ligger i røttene
Men hvor henter Sumaya styrken og motet? «Foreldrene mine, og moren min spesielt,» svarer Sumaya. «Min feminisme kommer fra sterke somaliske kvinner som har banet vei.» Engasjementet og aktivitetsnivået har hun med seg hjemmefra. Det å engasjere seg både lokalt og nasjonalt, er viktig for Sumaya.
I tillegg til å være poet, spaltist, debattant og forfatter, er Sumaya aktiv i organisasjonslivet. Hun er styremedlem av Kvinnenettverket Noor i Nordland. Hun er en av flere initiativtakere til organisasjonen Interfem, en partipolitisk nøytral tankesmie og et ressurssenter for individer som utsettes/har potensiale til å bli utsatt for rasisme og sexisme. Tanke-smiens ideologi finner man allerede i navnet: Interfem – interseksjonell feminisme. I Bodø Røde Kors er hun tillitsvalgt, hvor hun blant annet har startet opp en jentegruppe for minoritets- og majoritetsjenter som hun er leder for.
Poet og inspirator
Det Sumaya føler hun ikke kan skrive innlegg om, blir til dikt. «Jeg kan være vag og kryptisk, eller direkte og høylytt. Jeg behøver ikke å følge regler eller konvensjoner. Det enkle er som oftest det vakreste, og i kunsten kan man si mye ved å si lite.»
Sumaya har en travel tid foran seg og er involvert i mange spennende prosjekter. Detaljene kan hun ikke komme med, forteller hun Samora med et smil. Hun er opptatt med å reise rundt i landet og snakke om blant annet diktsamlingen sin.
Sumaya rekker ikke over alt hun får forespørsel om, men da henviser hun alltid både forlag og andre videre slik at flere unge stemmer kommer til orde i samfunnet. «Jeg er sterkt imot hylling og dyrking av enkeltindivider. Det bør være rom for flere. Jeg blir derfor veldig glad når jeg ser andre unge med minoritetsbakgrunn skrive dikt, bøker osv. Litteraturverdenen trenger oss.»
