Parallelle konsepter: 200 album, 2 perspektiver
Både i Oslo og São Paulo sitter journalister og bloggere og publiserer bøker med identiske konsepter, om ulike typer musikk på egne forlag. I teori og praksis: Kunne det like gjerne vært omvendt, at en i Brasil skriver om Bollywood-musikk, og en i Norge skriver om om brasiliansk psykedelia?
Tekst: Endre Dalen
Foto: Anita Renée Seifert/Privat
Det finnes etter hvert en del rikt illustrerte bøker som tar for seg popmusikk og er rettet mot platesamlere. Samtidig er det fortsatt mange musikksjangre i både fjerne og nærliggende områder som ikke har fått sin egen bok. Hva med en guide til psykedelia fra Tyrkia, eller molam og lukh tung fra Thailand, og hvorfor ikke afrofunk fra Vest-Afrika? Inspirert av bøker som 1001 Albums You Must Hear Before You Die og tematiserte plateguider fra blant annet Soul Jazz, har Bento Araujo fra São Paulo og PC Hille fra Oslo helt tilfeldig skrevet hver sin bok om henholdsvis brasilliansk psykedelia og Bollywood-soundtracks.
Blogger med kritisk innstilling
PC Hille har siden 2006, med sin kritiske innstilling, allerede skrevet om mer enn 350 album med filmmusikk, på bloggen Music From The Third Floor. Forsterket av kommentarer og tilbakemeldinger fra leserne har det blitt et viktig forum for Bollywoodinteresserte. Konseptet er enkelt; her kan man finne informasjon om og lytte til filmmusikk fra Bollywood. Slik sett ligner det måten man finner afrikansk musikk på bloggen Awesome Tapes From Africa.
PC’s bok, 100 Bollywood Soundtracks Every Music Lover Ought To Hear, ble publisert på et forlag som ble opprettet for anledningen. Bøker som lister opp musikk er naturligvis alltid kontroversielle, og fansens skuffelse blir ofte stor når de oppdager at deres favoritt ikke er med. PC er rask med å påpeke i innledningen at det er umulig for ham, som en outsider, å vurdere musikken på dens egne premisser.
100 Bollywood Soundtracks er en bok som mange flere enn de som er interessert i Bollywood og sørasiatisk musikk kan ha glede av. I boka refererer PC for eksempel til det eksperimentelle rockebandet Sun City Girls’ cover av R.D. Burman, og Asha Bhosles «Duniya Men». Også hiphop-produsenten Dan The Automator, som lagde remix-albumet Bombay The Hard Way, basert på musikk av den briljante komponistduoen Kalyanji-Anandji, nevnes i forbindelse med soundtracket Don. Bollywood-musikken PC skriver om var et slags musikalsk fristed, der indisk musikk fusjonerte med hva det måtte være av musikkformer, som rock, disco, jazz, funk og r&b.
Inspirert av Cornershop
Det er ikke lenger uvanlig for vestlige å høre på Bollywood-musikk. Men hvordan blir en nordmann så oppslukt av kulørte og dramatiske Bollywood at han tar sparepengene og publiserer en bok om fenomenet på egenhånd, spør Samora:
– Det var en rekke tilfeldige hendelser som gjorde meg interessert. Blant annet låta «Brimful Of Asha» av Cornershop, hvor de ramser opp en del navn som for eksempel Asha Bhosle, som tittelen henviser til. Det jeg fram til da hadde forbundet med Bollywood, var damer med skingrende stemmer og ikke så veldig interessante sanger. Men her var det plutselig Bollywood-musikk som inneholdt mange elementer fra vestlig musikk som jeg kjente igjen, og det fascinerte veldig. Favorittmusikken min blander gjerne elementer som man vanligvis ikke setter i sammenheng med hverandre. Med en slik tilnærming blir man mer åpen for å sjekke ut nye ting. Den virkelige aha-opplevelsen tror jeg var på Blå, der det ble spilt en Bollywood-låt, hvor jeg bare måtte spørre DJ-en; hva i all verden er dette?
Hva skal til for at et album kommer på bloggen, og hvem skriver du egentlig for?
– Det eneste som skal til for at en anmeldelse skal komme på bloggen, er at jeg har albumet selv. Siden jeg etterhvert hadde mistet oversikt over Bollywood-skivene mine, bestemte jeg meg for å spille gjennom alle systematisk, og da kunne jeg jo like gjerne blogge om det. I bloggen skriver jeg egentlig mest for meg selv. Det som overrasket meg til å begynne med, var alle kommentarene fra folk fra hele verden. Både fra vestlige, men også fra indiske miljøer i diasporaen som sier at dette minner dem om indisk kultur, og fra folk i India som sier at dette minner dem om barndommen.
Ærlig og oppriktig
Boka bærer preg av oppriktighet allerede fra forordet, der PC innrømmer at han egentlig ikke er så stor fan av filmene, selv om han elsker musikken. Det siste soundtracket som er inkludert i boka er fra 1988, så det forblir noe nostalgisk ved prosjektet.
– Jeg kan ikke språket, jeg kan veldig lite om den indiske musikkhistorien, jeg har ikke en gang vært i India. Referansegrunnlaget mitt er dermed veldig lite. Jeg har et snev av dårlig samvittighet fordi jeg på en måte tilegner meg noen andres kultur. Noe jeg absolutt ikke vil. Derfor synes jeg det er viktig å poengtere at jeg er en vestlig fyr som er vokst opp med vestlig musikk, men som hører noe i Bollywood som virker veldig appellerende. Jeg benytter meg veldig mye av kunnskapen fra de mer kompetente blant dem som kommenterer. Mye av faktaopplysningene i boka er basert på tilbakemeldingene på bloggen.
Hvordan kan man skrive om Bollywood som outsider, uten å bli eksotifiserende på en uheldig måte?
– Dette er musikk som jeg har veldig stor respekt for, det er ikke noe jeg bare vurderer som fremmed, morsomt og kitsch. Jeg tar musikken seriøst og tror og håper jeg behand-ler den med ærbødighet. Uten at det ligger så mye bevisst tenkning bak, så handler det om å finne en balanse mellom å yte respekt og samtidig akseptere at man hører dette med fremmede ører. Men definitivt med ørene til en fan!
Pop is our passport
På den andre siden av Atlanterhavet, i São Paulo i Brasil, så journalist, resarcher og platesamler Bento Araujo et behov for boka 100 Psychedelic Records from Brazil. Konseptet er helt likt PC Hilles i boka om Bollywood, men tar for seg fremveksten av psykedelia i Brasil mellom 1968 og 1975. Den vesentlige forskjellen ligger i deres forhold til musikken. Der PC er en outsider i forhold til den indiske kulturen, er Bento født og oppvokst i Brasil, og dermed en insider med innblikk i kultur og politikk. Da jeg snakket med PC om Bento fant jeg fort ut at PC hadde hjulpet til med å crowdfunde 100 Psychedelic Records from Brazil. På tross av den kontinentale avstanden er det med andre ord mer som kobler de to forfatterne sammen enn som skiller dem.
Erfaren journalist
Bento er virkelig blant tungvekterne når det kommer til kunnskap om brasiliansk psykedelia. Platesamlere, fra Los Angeles til Tokyo, ville trolig solgt sjela si for musikkbiblioteket til Bento. I 2003 stiftet han fanzinen poeira Zine, dedikert til musikk fra store deler av verden som ikke når frem i mainstream media. I tillegg har han skrevet for de to største brasilianske avisene O Estado de São Paulo og Folha de São Paulo, samt brasilianske Rolling Stone og en rekke andre magasiner. Samora har snakket med Bento om fenomenet brasiliansk psykedelia, som boka lister opp, plate for plate, i kronologisk rekkefølge fra 1968 til 1975. Vi spør forfatteren om hvilket album som fikk ham interessert?
– Det selvtitulerte Ronnie Von-albumet fra 1968 fikk meg interessert. Det bare ringte en bjelle i hodet mitt og jeg innså at Brasil også hadde en psykedelisk musikkscene på 1960-70-tallet. Jeg ble hypnotisert av albumets dristige psykedeliske følelse.
Bento forteller oss at i Brasil betydde psykedelia artister som utvidet sin bevissthet i kunstens navn i en æra hvor blodig militær undertrykking og ekstreme sosiale fordommer var normen. Bevegelsen tropicalia, som vokste fram i 1968, omfattet mye mer enn musikk. En av de virkelig store tenkerne bak tropicalia, Rogério Duarte, var både grafisk designer, poet og mye annet. Vi spør Bento hvor viktig image var for brasiliansk psykedelia?
– Image er virkelig viktig, helt utenfor målestokk. Rogério Duarte var virkelig en maverick, en outsider av natur, som følte den blodige undertrykkingen på kroppen. Han og mange andre kunstnere, som Helio Oiticica, Antonio Peticov, Juarez var nærmest avgjørende for psykedelia i Brasil.
I dag blir tropicalia likt av så å si alle og enhver i Brasil
På 1960-tallet møtte tropicalia en voldsom motstand, både fra den politiske venstresiden, som ikke likte den utenlandske innflytelsen, og fra høyresiden, som satt ved makta og var redde for opprør. Bento forteller imidlertid at musikken i dag blir likt så å si av alle og enhver i Brasil. Tropicalistaene hadde forøvrig også sin inspirasjonskilde: Modernistene i Brasil på 1920-tallet, inkludert Oswald de Andrade, som skrev Manifesto Antropófago (Kannibal-manifestet).
– Renoveringen av vårt kunstneriske språk begynte på the Modern Art Week, en kunstfestival holdt på Muncipal-teateret i São Paulo i februar 1922, hvor en talentfull gruppering radikale og kontroversielle kunstnere omfavnet modernisme og frigjørende idéer. Resultatet var et begjær etter nasjonal identitet og et fritt uttrykk.
Opprinnelig promoterte den antropofagiske (kannibalistiske) bevegelsen, ledet av Oswald de Andrade, oppslukingen av utenlandsk kultur. Oswald gjorde narr av «den brasilianske elitens tilbedelse av de utviklede landene, gjennom å kulturelt fortære teknikkene fra de utviklede landene og å omarbeide dem til eksport-produkter». Disse holdningene reflekterte tropicalista-ene som tok den brasilianske scenen med storm i 1968.
I hvilken grad tror du den psykedeliske revolusjonen i Brasil kunne hatt en større påvirkning internasjonalt, hvis det ikke var for fordommer mot land utenfor den vestlige engelskspråklige verden?
– Godt spørsmål! Ja, ordet er fordommer. Ikke bare fra den engelsk-språklige verden, men også på innsiden av Brasil og Sør-Amerika. Den psykedeliske revolusjonen fikk ikke oppmerksomhet med den tidens undertrykking, og mange folk trodde at brasiliansk rock var en slags spøk, eller parodi på internasjonal rock. Senere forandret alt seg for godt, og kulten begynte. Kanskje en større påvirkning kunne skjedd, hvis noen artister hadde gjort akkurat det folk som David Byrne, Kurt Cobain, Sean Lennon og Björk gjorde senere: Spre ordet om Os Mutantes, Tom Zé og alle de andre.
