Leder av redaktør Jeaninne Masika Lukusa:

Jeg er ikke sint. Bare veldig, veldig skuffet

Den eneste gjenværende supermakten, USA, mestret for litt over ett år siden å stemme frem en president som tror at miljøproblemer er en myte. Etter at Trump tok over, har vondt gått over til mye, mye verre. Han finner stadig nye metoder å provosere på, senest ved å erklære Jerusalem som Israels hovedstad.

Atomkrig virker enda nærmere nå som mannen har 140 tegn til rådighet for å tvitre fram nasjonalistisk propaganda og hets.

«Risikoen (for en atomkrig) er nesten like høy som under den kalde krigen på 1950-tallet» ytrer blant annet 15 vinnere av Nobels fredspris. De stiller dermed dommedagsklokka så nærme midnatt at Askepott nesten ikke rekker å ta med seg noen av skoene.

Og mens moder jords hetetokter fornektes, og elefanten i rommet nesten blir kvalt av atomvåpensproduksjonsutslipp, (et ord, like langt som dette året har virket) har vi fått kjennskap til det negative utfallet av den arabiske vår. En vår som blant annet førte til at Gaddafi, Libyas president, ble drept. Noe som først fikk demokratiets forkjempere til å danse i gatene.

I høst har det derimot vist seg at når katten er borte, danser musene på bordet bare en kort stund, før mennene selges som slaver på markedet. I bokstavelig, og dessverre ikke metaforisk, forstand. For etter at nasjonen ble forlatt uten leder, blir mennesker i dag auksjonert bort som gammelt arvegods. De grusomme bildene av den umenneskelige behandlingen av afrikanske menn blir knipset og delt på splitter nye iPhone 8 som koster mer enn noens mann. Noens far. Noens bror. Noens sønn.

Kommer noen til å gjøre noe? Annet enn å dele innlegget med de grusomme bildene? Det lurer jeg på, mens jeg ironisk nok trykker «liker» hver gang jeg scroller forbi andre som også delte innlegget med de grusomme bildene.

Misforstå meg rett. Jeg sier ikke at hele verden er dømt over og ut.

Det er jo noen lysglimt innimellom. Lysglimt som Zeshan Shakar’s roman, den 23 årige entreprenør Jankeh Njie Jamanca’s inspirerende historie og Barth Niava’s standhaftighet med fremming av kunst og kultur fra Afrika.

Faktisk er det at du holder årets siste utgave av Samora, prydet med Ainehi Edoro, også et lysglimt, dog med en bismak.

For tenk det, at vi nå, på tampen av 2017, 38 år etter at det første nummeret av Samora kom ut, fortsatt må kjempe SAmmen MOt RAsisme.

Så det er kanskje ikke så rart at jeg da, trass i at jeg ikke er typen som bare ser hullene i gulosten, ikke blir sint, bare veldig, veldig skuffet. For nå har det jaggu meg vært mer hull enn gulost!