Den ærlige diplomaten

_U5A0252-kopi

Etter 25 år som Cosmopolite-sjef er ikke Miloud Guiderk særlig interessert i å diskutere verken egen suksess eller det omdiskuterte begrepet «verdensmusikk». Han vil heller skape flere musikalske prosjekter som hele verden kan ha glede av.

Tekst: Embret T. Rognerød
Foto: Urzula Tarasiewicz

I høst vant Miloud Guiderk Kulturrådets ærespris for sitt bidrag til å utvide det norske musikkfeltet. Dette skjedde parallelt med at Grenseløse opplevelser, boken om Cosmopolites historie, ført i pennen av Anne Ellingsen kom ut.

«Miloud Guiderk har med hard jobbing klart å bringe verden til Norge,» skrev Audun Vinger i Dagens Næringsliv – som en av de mange som har hyllet innsatsen hans de siste ukene.

Likevel går ikke Guiderk med på at dette er noe høydepunkt for Cosmopolite.

– Det har skjedd ting hele veien. Men det går opp og ned. Hvor bra det går med Cosmopolite, avhenger hele tiden av det økonomiske, sier Miloud Guiderk, til Samora.

«Når han får oppmerksomhet, skifter han tema, snakker om andre, om klubben eller om sine barn, eller vender lyskasteren en annen vei. Han liker seg best bak scenen, i periferien, der han kan nyte gleden av å glede andre,» skriver musiker og tidligere Cosmopolite-styremedlem Carl Størmer treffende i Grenseløse opplevelser.

«Du kan uansett ikke sette merkelapper på musikk i dag. Som alt annet i samfunnet er det globalt.»

Et omdiskutert sjangerbegrep
Når Cosmopolite feirer 25, kan en vanskelig komme utenom at scenen lenge er blitt ansett som den kanskje viktigste i Norge for det mange fortsatt velger å kalle «verdensmusikk». Kritikken av begrepet, som en musikalsk sekkebetegnelse på alt som er eksotisk og ikke-vestlig, har imidlertid tiltatt i styrke de senere årene.

Tidligere i år tok institusjonen som frem til nå var kjent som Oslo World Music Festival stilling, ved å kutte ut «Music» fra festivalnavnet. Nå heter det altså bare Oslo World.

Interessant nok går også begrepsforvirringen igjen når man ser nærmere på offentlighetens hyllest av Cosmopolite opp gjennom årene: Da Miloud Guiderk ytterst fortjent ble overrakt Ella-prisen i 2001, var det «for sin idealistiske formidling av verdensmusikk i sin alminnelighet og jazzmusikk i særdeleshet, til oppdragelse og glede for hovedstadens kulturpublikum». «Etnisk musikk» lyder merkelig nok karakteristikken til en av bidragsyterne i boka om Cosmopolite.

«Det er impulsene fra skoleveien i byen han vokste opp i som skapte Cosmopolite», blir det hevdet i boka. Guiderk vokste opp i den marokkanske storbyen Casablanca på Afrikas nordkyst, da annen verdenskrig nettopp var slutt og Marokko fremdeles var en fransk koloni.

Men Guiderk selv synes ikke nødvendigvis det er noe galt med begrepet verdensmusikk i seg selv.

– Det er musikk fra hele verden, som er skapt før og nå. Og det omfatter alt det andre enn den normale, vestlige populærmusikken, sier Guiderk. – Du kan uansett ikke sette merkelapper på musikk i dag. Som alt annet i samfunnet er det globalt. Nå er det også blitt det samme publikummet som kommer for å høre jazz, som kommer for å høre verdensmusikk.

Diplomatiske forbindelser
Guiderk forteller om timannsensemblet Abraham Inc., som han mener er et godt eksempel på at høstens 25-årsjubilum representerer bredden i Cosmopolites profil. Bandet har med seg David Krakauer, Fred Wesley og Socalled til Norge, og kombinerer klezmer, funk og hip hop.

Mens han snakker engasjert om de enkelte musikernes egenskaper, ringer den franske ambassaden. Miloud slår om til fransk og det slår meg at Cosmopolite også kan sees på som en slags ambassade for byen og for musikken.

Selv om diplomati er et borgerlig og byråkratisk ord, holder kanskje sammenligningen vann, i alle fall et stykke på vei: Guiderk, som flyttet til Norge i 1970, er for lengst kjent som den vennligstilte verdensborgeren som setter folk i kontakt med hverandre. Men Cosmopolite handler selvsagt ikke først og fremst om økonomiske interesser eller realpolitikk.

– Cosmopolite er født i Oslo. Det er ikke noen kopi av noe annet sted i verden, sier han, etter å ha avsluttet den korte telefonsamtalen.

«Cosmopolite er født i Oslo. Det er ikke noen kopi av noe annet sted i verden.»

Ønsker seg en ny bok
Guiderk er tilfreds med at historien om Cosmopolite har kommet ut i bokform, men når vi kommer inn på temaet sier han at han også har ytterligere dokumentasjon av stedets mangslungne historie.

– Det er masse fine detaljer og historier som ikke er med i boka. Jeg håper det kommer mer senere.

I forordet peker forfatteren Anne Ellingsen på at mye av Cosmopolites historie ikke er blitt arkivert, men boken mangler vitterlig ikke detaljorientering: Den er blitt en slags krysning av hyllestskrift, minnealbum og anekdotisk fundert musikkhistorie, der Milouds innsats krones av så vel kolleger og musikere som politikertopper som Jens Stoltenberg og Trine Skei Grande. Boka prøver å yte både stedet, musikken og hovedpersonen bak rettferdighet – gjennom et utall bilder og kilder – men peker i litt mange retninger på en gang. Plutselig nevnes det for eksempel i forbifarten at Miloud har en datter som han fortsatt har gleden av å treffe jevnlig – en detalj som rett og slett virker for privat i sammenhengen.

Men Cosmopolite hylles også på en måte som gjenspeiler virksomheten, drevet av engasjement mer enn av strømlinjeformet profesjonalitet. Boken er ærlig og legger ikke skjul på «konkursspøkelser på loftet og fut på nakken», som en av bidragsyterne formulerer det.

Heldigvis virker hyllester ofte sannere når også skyggesidene er tatt med. Opphavsmannen fra Casablanca fremstilles som «en godlynt undergraver av det norske,» som jazzkritiker-veteranen Terje Mosnes treffende formulerer det, og Anne Ellingsen nøster opp forhistorien som har gjort Guiderk til den enestående impresarioen han i dag feires som.

Det er på mange måter både en logisk og en usannsynlig historie: Som ung studerte Miloud Guiderk på konservatoriet for musikk og kunst i Casablanca og drev herberge.

Og da Guiderk – etter å ha flyttet til Norge – begynte å jobbe på Emma Hjorts Hjem for psykisk utviklings-hemmede i Bærum, tok det ikke lang tid før han forsto at det var muligheter for å gi beboerne kulturelle opplevelser de ellers aldri ville fått.

«Jeg booker ut fra kvalitet, kvalitet, kvalitet. Du skal føle at musikken gir deg noe. Det er som med mat eller bøker. Du må finne noe du vet at du får mye ut av.»

Ingen strømlinjeformet organisasjon
Erfaringene fra Emma Hjort skulle altså vise seg å bane vei for Cosmopolite. Som boka viser er Miloud Guiderks konsertdrift neppe egnet som utgangspunkt for noen praktisk-økonomisk arrangørskole: Å ta ut full lønn ble først en realitet på 2000-tallet, slås det fast. I en faksimile fra 2001 forteller Guiderk en Aftenposten-journalist at han går av, på grunn av inndratt skjenkebevilgning.

Til gjengjeld har Miloud Guiderk et engasjement og en idealisme som mange utvilsomt kan lære av. Han sitter fortsatt i salen og hører konsertene og booker artister han selv har lyst til å høre.

– Jeg booker ut fra kvalitet, kvalitet, kvalitet. Du skal føle at musikken gir deg noe. Det er som med mat eller bøker. Du må finne noe du vet at du får mye ut av. Og du må høre på musikk for å få kunnskap. Du kan ikke basere deg på hypen.

En imponerende liste av artister har besøkt Cosmo-polite på de tre konsertscenene stedet har eksistert. Selv fremhever Guiderk blant andre Nusrat Fateh Ali Khan, Gerry Mulligan, Tito Puente, Angelique Kidjo og Diana Krall som høydepunkter. Mange av dem har også valgt å vende tilbake til Cosmopolite ved flere anledninger.

– Jeg blir aldri ferdig med å drømme om å booke nye artister, fordi jeg hele tiden lytter til nye. Det er mitt motto. Og det holder ikke å tjene penger. Jeg blir lei meg når jeg har fullt hus og konserten er dårlig, sier han. – Jeg vet at det finnes noen arrangører som bare går innom kassa for å sjekke. Det er ikke noe for oss.

Han snakker også mer enn gjerne om hvor viktig det er å ta imot artistene på riktig måte.

– Du må skape en god kontakt mellom dem og publikum. Sørge for at musikken blir respektert. Det er ikke bare å gjøre scenen klar og så gå hjem. Musikkens budskap skal komme frem.

Vil skape mer ny musikk
For dem som har lest intervjuer med Guiderk er det heller ingen hemmelighet at han ser på bestillingsverket Siwan, fra Cosmopolites 15-årsjubileum, som et stort høydepunkt. Siwan ble gitt ut som album på ECM, og Jon Balke og Amina Aloui har senere fremført verket på en rekke festivaler verden over.

Miloud Guiderk drømmer fortsatt om å skape flere produksjoner som kan leve videre også etter konsertkveldene, å bidra til ny musikk som kan presenteres utenfor Soria Moria og Oslo. Problemet er at lengre prosjekter krever andre typer investeringer enn drift, mener han.

– Det er både mer krevende og mer interessant å produsere egne ting. Men når man får det til, kommer ikke bare resultatet Oslo og Norge til del, men verden for øvrig. Det eneste som stopper meg er penger, sier han, uten at han vil kritisere noen for manglende investeringsvilje.

I motsetning til mange av byens etablerte kulturinstitusjoner har Cosmopolite et sammensatt publikum: Her ferdes tenåringer og pensjonister og folk med bakgrunn fra ulike verdenshjørner. Guiderk sier at det er publikumet han er mest stolt av.

– Det er det jeg virkelig kan skryte av. At vi klarte å bygge opp et eget publikum.

På et tidspunkt er det nesten som om Guiderk går god for hyllestene som er blitt ham til del. Han må bare omskrive dem litt først.

– Jeg begynte i det små. Jeg måtte bli kjent med en verden og en kultur. Jeg måtte starte med å bruke meg selv, å bli bra på det jeg gjorde. Så kom det andre etterpå. Vi har et utrolig nettverk internasjonalt. Men dette er ikke egentlig suksess, men anerkjennelse. Og det skjer på grunn av folkene jeg har rundt meg.