Ildsjel og forbilde: Marco holder ord

– Aldri igjen skal jeg skuffe en ungdom og bryte løfter jeg har gitt, sier Marco Elsafadi. Fire år etter at politikerne i Bergen slo spikeren i kista for New Page, lover den kjente basketballspilleren at han vil fortsette sitt arbeid for ungdom.

– Men aldri mer avhengig av penger fra andre.

Tekst og foto: Ellen Stokland

I høst kom boka om Marco Elsafadis liv, Marco, ildsjel og forbilde. Den handler om en mann med et eksepsjonelt stort hjerte og et enestående pågangsmot, og som har fått hundrevis av ungdommer over på en fremtidsrettet livsvei. Men den er også en personlig fortelling om konsekvensene av krig, Midtøsten-konflikten og hvordan enkeltmennesker kan få en avgjørende betydning for unge menneskers liv – Marcos eget liv inkludert.

I fjor vinter vant Marco Mestrenes mester og ble riks-kjendis. Men i de flerkulturelle miljøene er han først og fremst kjent som landslagspilleren i basket som i en årrekke har brukt idretten som en innfallsvinkel for å nå fram til de ungdommene alle andre har gitt opp. Han har fått en rekke priser, men den gjeveste var prisen for Årets forbilde som han fikk under Idrettsgallaen i 2006. Prosjektet New Page begynte i det små i Bergen i 1999, i 2010 hadde Marco omlag 60 ansatte og samarbeidet med barnevernet i flere norske byer. Men så måtte Bergen kommune spare 40 millioner kroner. Det ble kroken på døra, over natta, også for New Page.

Bamseklem og hilseplikt
– Hei, lenge siden! Klokken er 8.30 en kald novembermorgen, årets første snø har falt i løpet av natta. Marco Elsafadi kommer inn i lobbyen på et hotell i Oslo og smiler over hele fjeset. Han gir Samoras utskremte en lang bamseklem, et av hans varemerker, henter en eske med bøker og setter seg bak rattet i leiebilen. Marco skal til Horten for å holde foredrag for 1. klassingene på den videregående skolen, og Samora får være med. Det er ellers vanskelig å finne en ledig stund til portrettintervju i den populære foredragsholderens agenda. Vi får god tid til å prate i bilen, for etter Horten skal Marco videre til Strømstad hvor NAV Østfold har seminar for egne ansatte.

I Horten arrangerer elevene psykisk helse-dag og Marco vil gi dem noen tanker som kan gi dem et godt fundament for voksenlivet.

– Dere legger nå grunnlaget for hva slags mennesker dere skal være i mange år fremover. Da er relasjoner til andre viktig. Er du positiv og god på samarbeid kan du bli hva som helst, sier han. 400 16-åringer sitter musestille og lytter, knapt en mobiltelefon er å se – og de responderer med ivrige hender og applaus når Marco stiller dem spørsmål.

Ifølge elevundersøkelsen er Horten videregående skole best på trivsel og har minst mobbing i Vestfold. Marco er imponert, men oppfordrer dem til å bli best i landet. Han liker hårete mål. Han forteller om en skole i Moss hvor elevene har innført hilseplikt på skolens fellesområder, det har ført til økt trivsel.

– Hvor mange her synes at det kunne være ok med hilseplikt? spør Marco. Mange hender spretter i været. – Det var flertallet. Da er det innført, demokratisk valgt! roper Marco, og opp-fordrer mindretallet til å respektere det flertallet har bestemt, i hvert fall bør de hilse tilbake om noen hilser på dem. Elevene klapper.

Etter foredraget kommer flere elever bort og vil snakke med Marco. Han tar seg god tid, sammen med ungdommer er 39-åringen i sitt ess. Han deler ut klemmer og lytter entusiastisk til det ungdommene forteller. Elevrådsleder Sebastian Wessman på 17 år er i fyr og flamme. Marcos hilsepliktinnføring er helt i tråd med elevrådets trivsels-filosofi.

Nordmann fra Palestina
Mange av Samoras lesere er trolig godt kjent med Marcos historie, født i 1976 i en flyktningleir i Libanon av palestinske foreldre og med slektninger i Syria. Minstemann i en søskenflokk på fire, delvis vokst opp i Vest-Berlin og Kragerø, han snakker fortsatt tysk med storebror Francois. De eldre søsknene var viktige forbilder, det var de som dro ham med på basket. En idrett han slettes ikke likte, men samholdet i laget fikk ham til å holde ut på benken i år etter år. Det var da han forsto relasjonens kraft.

Marco har spilt basket på toppnivå i Norge i 18 år, mange av dem for landslaget. Men han valgte å si nei til en internasjonal basketkarriere for å vie seg til arbeid med ungdom i drift tidlig på 2000-tallet. I 2009 fikk han en sjelden nervesykdom som gjorde ham lam fra halsen og ned, halvannet år senere løp han maraton i Berlin. De siste 17 år har han bodd i Bergen.

– Hvor kommer du egentlig fra?

– Jeg er palestiner, selv om jeg er norsk.

Til tross for at han aldri har bodd i hjemlandet og kun har besøkt det i én uke, mener han det er fundamentalt viktig å holde på sin palestinske identitet.

– Hvis palestinerne slutter å kalle seg palestinere, er det ikke mye igjen, sier Marco, som ikke tror det ville vært så viktig for ham å holde på den utenlandske identiteten om han hadde vært født i en fredeligere del av verden. Han føler seg overhodet ikke tysk, til tross for at han hadde hele barndommen der. «Hjemme» ble til Kragerø da hele familien ble samlet der, og nærmiljøet tok godt imot dem.

Dugnad og godt naboskap
– Om alle flyktninger hadde blitt tatt imot like godt som oss, så hadde integrering ikke vært noe tema i Norge. Det er ikke myndighetene, men naboene, nærmiljøet, dugnaden som avgjør hvor godt de som nå kommer til Norge vil klare å finne seg til rette. Ring på, inviter dem med, eller inviter deg selv inn. Avskaff dugnadsavgiften slik at ingen kan kjøpe seg fri fra nabofellesskapet, og dra de nyankomne med. Ingen har vel noen gang angret på at de deltok på dugnad, når de etterpå spiser kake, drikker kaffe og blir litt bedre kjent med naboen, sier han, og minnes vendepunktet da hans egen far ble dratt med på dugnad i Kragerø. Det var da han endelig følte at han var velkommen, etter flere tiår i landflyktighet på grunn av sin kamp på palestinernes side. Det gjorde sterkt inntrykk på Marco.

Denne historien og mange andre er behørig gjenfortalt i biografien Marco, ildsjel og forbilde skrevet av journalist Erik Fossen. Marco er kjempefornøyd med boka, og mener Fossen har klart å fortelle historien om hans liv bedre enn han selv kunne ha klart. Boka er en samling historier fra Marcos og familien Elsafadis liv, som på hver sin måte viser Marcos enestående engasjement, pågangsmot og høye integritet – men også hvilken dramatisk bakgrunn han og familien har. Første opplag er allerede utsolgt, men Marco blir ikke rik av den grunn – han gir mer enn sin del av overskuddet til et fond familien har opprettet for syriske flyktninger i Libanon. Hans egne familiemedlemmer fra Syria er blant dem som nå lever i en av de overfylte flyktningleirene utenfor Beirut.

Oppdragervold og kjærlighet
– Hvor kommer det enorme samfunnsansvaret ditt fra?

– Foreldrene mine, sier Marco, uten dem kunne en gutt med hans energi lett ha havnet på skråplanet, tror han. Faren var streng, moren mer ettergivende. Faren slo, men ble irettesatt av naboer som brydde seg. Mest av alt beskriver Marco en oppvekst fylt av kjærlighet fra foreldrene. Han forsvarer ikke farens vold, men er overlykkelig over at barnevernet ikke dukket opp. Han etterlyser en klokere og mer nyansert håndtering av såkalt oppdragervold i minoritetsfamilier. De viderefører kun det de selv har lært, det kan de avlæres.

– Det ville vært en katastrofe om familien vår skulle blitt splittet av barnevernet på grunn av en far som ikke visste bedre. Jeg har ikke tatt skade av ørefikene jeg fikk, fordi de var forutsigbare og jeg ellers var overøst av kjærlighet. Dessuten sluttet han å slå da han fikk alternativer.

Marco mener det norske barnevernet må lære seg å skille på ulike former for vold, og at vi må våge å diskutere det. Han mener altfor mange familier og barn blir ødelagt fordi barnevernet omplasserer barna, i stedet for å gi familien veiledning og alternative oppdragermetoder.

– Selvsagt skal barn beskyttes mot vold, men mange ganger er det mye mer traumatisk for barna å bli skilt fra foreldre og søsken, bli plassert hos fremmede familier og tvunget til å bytte skole. Deres sorgreaksjon blir ofte tolket som reaksjon på foreldrenes omsorgssvikt, og vurderes ikke som tegn på at de savner familien sin.

Marco har vært involvert i flere rettssaker om omsorgsovertakelse, men husker særlig en som skremte ham.

– Barnevernet tapte, og barna fikk komme hjem etter ni måneder i beredskapshjem. Men til tross for at barnevernet hadde hevdet at foreldrene ikke var egnet til å ha barn, overlot de dem nå helt til seg selv. Den traumatiserte familien fikk ingen hjelp til å bearbeide det de hadde opplevd, råd om hvordan leve med stigmaet de var påført eller veiledning om barneoppdragelse. Barna måtte selv forklare medelever og venner hvorfor de hadde vært borte i månedsvis. Det skremte meg at det sannsynligvis hadde gått prestisje i saken, og at barnas beste ikke lenger var det viktigste.

Marco etterspør også at barnevernet ettergås når de har fattet en feil beslutning.

– Feil får ingen som helst konsekvenser for barne-vernet, men har dramatiske følger for familiene som da stiller mye dårligere enn før barnevernet kom på banen.

Sviket mot ungdommene
Marco har selv samarbeidet svært godt med barne-vernet i mange år, og mener det nedlegges mye godt og viktig barnevernsarbeid. New Pages virksomhet var basert på at barnevernet kjøpte deres tjenester slik at de kunne jobbe langsiktig med ungdom med alvorlige problemer.

– Vi brukte lang tid på å bygge opp tillit ved å invitere ungdommene med på hyggelige aktiviteter med personer de så på som forbilder. Det var kult å gå på kino, kjøre gokart, lage mat sammen og spille fotball eller drive med annen idrett. På disse uformelle arenaene hadde vi samtaler med ungdommene, det var vår metode. Når relasjonen til ungdommen tålte det, begynte vi å stille krav, vise dem at de trengte å legge om livsstilen og holdningene sine. Det virket.

Etter 11 år med gode resultater, valgte likevel Bergen kommune å pålegge barnevernet å si opp alle kontrakter, og det uten forvarsel. Et stort millionunderskudd måtte inndekkes, alt annet var sekundært. Samtidig ble det stilt strengere formelle krav til dem som skulle jobbe med ungdom og tjenestene ble lagt ut på anbud. New Page hadde ikke sjans, flere nye aktører uten noen erfaring eller resultater å vise til ble foretrukket. Marco er fremdeles rasende.

– Vi måtte legge ned på dagen og skuffe alle ungdommene som stolte på New Page. Det var forferdelig å avslutte noe som ungdommene trengte, og som både de, barnevernet, foreldre og vi var fornøyde med. Alt skrinlagt på grunn av økonomi. Er det egentlig lov? Er det barnets beste? spør Marco.

– Jeg får meg alltids ny jobb, medarbeiderne mine også – selv om det er uakseptabelt å gamble slik med jobbene til folk – men å svikte ungdommene var det aller verste. Det kan jeg ikke tilgi kommunen for.

Med optimisthatt på hodet
Etter Horten går ferden til Strømstad, der venter NAV-ansatte på å bli inspirert. Etter en liten fotosesjon ute i novemberkulda, setter Marco seg og signerer bøker. Han håper de NAV-ansatte har lyst til å støtte syriske flyktninger ved å gi bort en bok i julepresang eller kjøpe til seg selv. Arrangøren kommer ham i møte, det deles ut bamseklemmer og smil og det kjøpes bøker. Marcos positivitet er smittende.

I foredraget snakker Marco om selvfølelse, optimisme og kraften i relasjoner. Han utfordrer de NAV-ansatte og spør hva som skjer om han inviterer dem til å spille basket. Samtlige signaliserer at selvtilliten faller som en stein. Han er jo proff.

– Hvorfor det? Kunne det ikke være at dere kunne lære noe, og ha det gøy? Dere risikoanalyserer og blir pessimister, slår han fast og ber alle lage seg en imaginær optimisthatt med hendene. Marco viser, og 200 NAV-ansatte setter hatten på hodet.

– Hva tenker dere nå da?

De ansatte svarer i munnen på hverandre. Basket er moro, det kunne skape samhold og samarbeid, gode relasjoner, de hadde da ingenting å tape på å prøve. Marco er fornøyd og ber dem bruke optimist-hatten litt hver eneste dag.

Å være noe for andre
Det er blitt mørkt når vi setter kursen hjemover, det tar en drøy time, så er vi i Oslo. Her skilles våre veier, Marco kjører til Gardermoen og skal hjem til familien i Bergen i helgen. Men engasjementet hviler aldri. Hjemme skal han ta imot frivillige som skal til Lesbos for å jobbe med flyktninger. Tidligere i høst ble han selv spurt om han kunne reise, det ville være så fint med noen som kunne arabisk når flyktningene kommer. Men Marco hadde ikke sjans til å komme fra, boklansering og foredrag fylte avtaleboka.

– Da sier pappa, som har overhørt telefonsamtalen, at han vil dra. Og så blander mamma seg inn, hun vil dra. Han er 72, hun 65. Det ender med at begge to reiser, de er jo pensjonister og har så god tid. De var der i en uke og venter nå bare på å dra ned igjen.

Marco gråter av stolthet. Det er dette han kommer fra, er laget av – viljen og ønsket om å være noe for andre. Det er drivkraften i alt han gjør.

Marcos plan
Siden New Page ble nedlagt, har Marco dels levd av å være programleder på TV2 og dels som foredragsholder for skoler, næringsliv og offentlige etater. Men han har ikke gitt slipp på ungdommene. Riktignok har han rykket tilbake til start, men fortsetter sitt idealistiske arbeid. På sikt ønsker han å starte et nytt prosjekt, og han setter hele tiden av penger og investerer så han kan skape et nytt, bærekraftig New Page.

– Men når jeg starter igjen, skal jeg ha egne penger. Det har jeg lært the hard way, at jeg aldri skal tillate meg å bli avhengig av finansiering fra andre. Aldri mer skal jeg skuffe en ungdom og si at «sorry, dette har politikerne bestemt, jeg kan ikke hjelpe deg mer.» Jeg stoler ikke på politikernes prioriteringer når det gjelder barn og barns beste, fordi økonomien blir så tungtveiende for beslutningene. Men ungdommene skal kunne stole på meg. 110 prosent.