En minoritet blant minoriteter?
I skrivende stund hører jeg på nyhetene at den lille bygden Bolkesjø, med sine førti innbyggere, kan få over 400 nye flyktninger. Bygdas innbyggere er rause og åpne, og har strukket ut sin hånd for å hjelpe. De har allerede tatt imot 150 personer. Nå kommer det kanskje 400 til.
Tekst: Loveleen Rihel Brenna
Illustrasjon: Sureyya Aydin
Det betyr at befolkningen skal ta imot 550 mennesker som har krigens spor på sin sjel. De aller fleste vil før eller siden klare å finne veien til et normalt liv, men det er også mange som er traumatiserte. Noen har mistet ett eller flere barn i krigen eller på veien til Norge, andre en ektefelle, en av foreldrene, eller andre man har kjær. Det kan være mennesker som opplever at dødsangsten og sorgen danser i deres indre, mens tryggheten og tilliten har funnet ly i en mørk krok. Alle disse trenger varmen, kjærligheten og åpenheten innbyggere på Bolkesjø viser. De trenger innbyggernes raushet og medmenneskelighet.
Mennesker i en «transitt-fase»
På midten av 80-tallet jobbet jeg med asylsøkere som bodde på hoteller, og senere begynte jeg å jobbe på asylmottaket i Kristiansand. Livet på et hotell eller asylmottak er ikke et «normalt» liv. Det er et liv «på vent». Et liv sammen med hundrevis av andre som befinner seg i en «transitt-fase». De venter på et brev fra myndighetene som kan fortelle dem hvilken vending livet deres vil ta. Denne ventetiden gjør det umulig for beboere å planlegge sin fremtid. Asylmottaket er et sted med barn som blir vitne til mange voksne uten fremtidsbilder. De lever i en uforutsigbar situasjon, uten trygghet. Dette kan igjen skape enda større frustrasjon og avmakt.
Beboerne på asylmottaket trenger mye mer enn et sted å bo, mat og klær. De trenger kompetente mennesker som er i stand til å forstå deres livssituasjon. De trenger aktiviteter som kan hjelpe dem med å «flykte» fra uforutsigbarheten i noen øyeblikk.
Lokalbefolkningen trenger forståelse
Det er ikke bare asylsøkere som trenger hjelp, det gjør også innbyggerne på Bolkesjø. Det aller viktigste er at de trenger forståelse for sin bekymring. De trenger svar på sine spørsmål rundt hvordan de skal organisere hverdagen for seg selv og dem som bor på asylmottakene. De trenger et apparat som kan ivareta asylsøkerne. De trenger imidlertid også aksept for at de føler seg som en minoritet i sin egen bygd.
Ja, fordi Bolkesjø-befolkningen kan fra nå av bestå av 8% etnisk norske og 92% etnisk ikke-norske. Denne endringen over natten påvirker dem, deres identitet og trygghet. Fra et generelt minoritets- og majoritets-perspektiv er det majoriteten som har definisjonsmakten. Majoriteten forfordeler rettigheter, det er majoritetens lovverk, systemer, skoler, organisasjoner og statsmakten er majoritetens. På en måte er de førti innbyggerne på Bolkesjø fortsatt i majoritetssituasjon. Men i sin egen bygd er de blitt en liten minoritet.
Hva betyr dette i praksis?
Når innvandrere får tildelt merkelapper som «flyktning», «etniske minoriteter», «språklige minoriteter», «asylsøkere» eller «kulturelle minoriteter» for å nevne noen, har majoriteten mange tanker og meninger knyttet til disse kategoriene. Meninger som mange ganger plasserer mennesker i et negativt lys. Mange har også satt en «prislapp» på individene i de ulike kategoriene, og dermed redusert deres menneskeverd og brutt ned deres identitet.
Hvilke prosesser må Bolkesjøs innbyggere gå igjennom? Norsk innvandringspolitikk og -retorikk er ikke bare raus og rettferdig, den har en tilnærming som reduserer menneskers identitet og verdi. Den kan også ramme identiteten til Bolkesjøs innbyggere. Jeg håper politikere i Norge tar bekymringen til innbyggerne på Bolkesjø på alvor. De er blitt en minoritet blant minoriteter.
Hvis ikke, kan vi få en bygd med nesten 600 innbyggere på jakt etter trygghet. Jeg er usikker på om dette er et klokt valg.
