Make Norway Great Again

Make Norway Great Again-kopi

En kulturell norsktopp ender uvegerlig i selvtilfredse glansbilder og nasjonalisme. Forbildet, den danske demokratikanon og de samtidige Muhammed-tegninger, supplerte Fogh-regjeringens innvandringsfiendtlige politikk med dype kulturelle skillelinjer. Behøver Norge virkelig mer identitetspolitikk nå?

Tekst: Stein Lillevolden

Foto: Sureyya Aydin

Norges hang til kanonisering av nasjonal og nasjonalistisk kultur er landets lengstvarende tradisjon. Naturlig nok med størst oppsving i forbindelse med løsrivelse fra Danmark og deretter Sverige, og den påfølgende nasjonsbygging i årene etter 1905. I denne kampen ble det ikke tatt smålige hensyn, som når Norge frekt og freidig stjal Islands sagadiktning og konstruerte en heroisk norsk vikingehistorie. Deretter satte nasjonsbyggerne parantes rundt fire århundrers utviklingshistorie ved å avskrive den som 400-års natten under Danmark. Dette selv om natt-begrepet ble oppfunnet av Ibsen for å latterliggjøre nasjonalistiske nordmenn, så ble det hurtig anektert av et selvforelsket land som et historisk fakta.

De nasjonale kanon-operatørene var heller ikke så nøyeregnende da de gjorde den frie og staute norske bonde til nasjonsbærer, uaktet at landets landbruk i hovedsak var drevet av fattige husmenn under slavelignende vilkår. Den nasjonale norske kultur er gjennomgående nostalgisk til en tid og forhold som aldri fantes, noe som fortsatt preger den norske selvforståelsen. Man velger den historie- og kulturfortelling som passer samtiden best, og i dagens kanon vil denne helt åpenbart rettes som angrep mot flyktninger og immigranter, siden dette er tidens mest ufravikelige tankemønster.

Norge er en ganske simpel kulturell kopi, slik man så det med nasjonaliseringen av Snorre Sturlasons Saga Fiction. Når man hele tiden plukker de mest heroiske forhold, kan en selvfølgelig komponere en ganske imponerende forestilling. For eksempel gjør man to historiske personer som utvetydig idenfiserte seg som danske til stolte nordmenn, nemlig den sagnomsuste krigsforbryteren Tordenskiold og den mer avslappede Molière-plagiatoren Holberg. Når man kommer fram til mer ubehagelige ting, som  slavehandelen og slavetransporten, så legger man beleilig alt ansvar over på danskene. Det samme gjelder kolonialiseringen av de vestindiske øyer Sankt Thomas, Sankt Croix og Sankt Jan, som var beryktet for den verste slaveutnyttelsen i hele Karibien. Da er fremstillingen at Norge selv var en stakkars utplyndret koloni under Danmark, og derfor bare adlød ordre. Har man ikke hørt den frasen fra andre ved historiens håndvask?

Norsk og unorsk
Kopikultur kan likevel være bra. Det ville neppe vært så sunt for verden omkring, eller oss selv, hvis norskinger var noe helt for seg selv. Den slags ekskluderende kulturtiltak har vært prøvd av andre folk med de forferdeligste konsekvenser. Men når regjeringen nå har funnet ut at de igjen skal kopiere danskene, denne gang deres kulturkanonen fra 2005 og Danmarkskanonen av 2016, vil det bare bety et mer splittet samfunn, og ikke den styrkelse av bindingskraft og felleskap som de påstår. Regjeringen Fogh avgjorde hva som var dansk og udansk, og dette falt mildt sagt ikke ut til minoritetenes fordel, slik heller ikke norske kulturkanoner har gjort gjennom tidene.

I all sin banalitet kunne regjeringens nye liste over norsk kulturs høydepunkter med fordel vært utlisitert til Natt & Dag, VG-lista, StarTour, eller kanskje helst krisehåndteringsavdelingen til et PR-byrå, i forlengelsen av regjeringens privatiseringskultur. Men den norske kanon menes å være så essensiell at det  skal opprettes et nasjonalt kanon-utvalg, intet mindre. En regjering som med alle midler motarbeider alt som minner om minoriteters identitetsmarkører, mener  nå det er viktig å lage en identitetspolitikk  for majoritetsbefolkningen. Med like perspektivløs maktfullkommenhet som Donald Trump, skal det bygges murer om landets rikdom – men kall det for all del kulturell rikdom – så det ikke høres ut som en gnien onkel Skrue på toppen av oljepengebingen. I egenreklamen påstår så den mest splittende regjeringen siden mellomkrigstiden at en kulturkanon vil styrke samfunnets bindingskraft og selvforståelse. Ja, særlig!

Selvskryt kommer fra hjertet
Den gamle Høyre-høvdingen C. J. Hambro sa en gang at «selvskryt skal en lytte til, for det kommer fra hjertet». Men hans etterkommere i Høyre kan desverre ikke være tilsvarende spiddende ironiske når de i allianse med Fremskrittspartiet i dagens blåsorte regjering foreslår å kanonisere norsk kultur. Her  er det ikke lenger noe hjerte selvskrytet kan komme fra! Forestillingen om nasjonal enhet og kultur har vært dyrket i særlig stor grad i Norge hver gang landet har vært i økonomisk krise, men denne gangen skjer det i en tid hvor den høyest prioriterte oppgave ikke er krisen i oljeindustrien, men hvordan man skal stenge flest mulig ute fra landet.

Kulturkanonen blir en kølle man skal kunne slå de uønskede i hodet med. Og særlig de som av religiøse grunner for eksempel dekker til håret, eller ikke vil håndhilse på det annet kjønn. Tidligere ble det faktisk vært sett som en norsk dyd ikke å håndhilse på andre folk. I en av de første norsknasjonalistiske sangene fra 1790 het det: «Ja og hånd at give, (…) var ei nordmands vis». Claus Frimanns kraftpatriotiske vers i Birkebeinersangen formante å legge avstand til de forferdelig bløte og forfinede danskene med deres silke og pudderparykker, med myke hender uten træler, som tillot seg å bruke dunfylte puter i stedet for å hvile hodet på en sten, men den slags nasjonal reservasjon overfor håndhilsning kommer neppe med i dagens norske kanon for nordmenns vis. Heller vil man fortsette den skade Johan Nordahl Brun påførte landets selvoppfatning med sangen «Norge, kjæmpers fødeland» – den tids Make Norway Great Again. Et ørlite formildende trekk er det at landet heller innførte en skala-øvelse med haltende verselinjer om tvilsomme historiske fakta som nasjonalsang, men selv den er folk stolte av.

De arme små
Den første norske litterære kanon kom allerede i 1821, i heftet Norrøna med 40 nasjonalpatriotiske dikt neppe noen utenom document.no-redaksjonen har lyst til å synge i dag. Her lå kimen til nasjonale myter som fortsatt popper opp når noen trenger å skille mellom oss og dem, norsk og unorsk. Men først med lesebøkene for grunnskolen kom det riktig sving i den norske kanon. Læreplanene for norsk skole har, helt siden det offentlige skolevesen ble opprettet, vært arena for nasjonalistisk påvirkning. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen føyer seg derfor inn i en lang skoletradisjon med å prioritere den påståtte norske kulturarven fremfor virkeligheten. Nordahl Rolfsens Læsebog for Folkeskolen fra 1892 ble gjennom tidene trykket i mer enn åtte millioner eksemplarer og var den mest utbredte bok i Norge etter Bibelen, noe den nye kulturkanon neppe oppnår. Her var alt fra Rolfsens bonderomatiske «Fola, fola Blakken» til Bjørnsons søtsuppe om Øyvind som gråt da han ble født, og en rekke andre raske gutters liv og kjønnsroller som ble innpodet i de arme små under streng disiplin. Norge er et av de få land hvor feiring av nasjonaldagen ligger integrert i skolens pensum og læreplan, men det ville være et altfor billig retorisk poeng å nevne hvilke andre regimer som har, eller har hatt, den slags nasjonale kanoner. Hovedpoenget er at det ikke akkurat er mangel på nasjonal påvirkning og feiring i Norge, så Røe Isaksen må være tidenes mest overflødige mann som vil vedta noe som allerede er der til overmål.

Besatt av islam
I en utdypende kommentar til NRK sa kunnskapsminister Røe Isaksen: «Vi har blitt veldig kortsiktige og glemmer lett viktige kulturuttrykk. Dette er en måte å synliggjøre kulturen vår ikke bare for fremtidige generasjoner, men også for våre nye landsmenn». Det høres fint og demokratisk ut. Problemet er at Norge i dag er besatt av islam og muslimer – ikke fysisk, men mentalt. Når utgangs-punktet er at den andre trenger å få ting lært og synliggjort, blir resultatet tilsvarende skjevt. Vi rystes av at Donald Trump lukker grensene for muslimer. Men for en tid siden sendte den danske regjering ut følere til andre europeiske land om mulighetene til felles utspill overfor FN for å endre konvensjonen om statsborgerrettigheter for statsløse, så det blir lettere å utvise statsløse flyktninger med lovbrudd. Den eneste regjering som svarte positivt på dette forslaget var den regjeringen kanonbyggeren Røe Isaksen sitter i!

Danmark ser en slik lovendring som første trinn i å fjerne bindingen til en rekke internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Støttepartiet Dansk Folkeparti tar til orde for å tre ut av inter-nasjonale menneskerettighetskonvensjoner, slik at man særlig skal kunne hindre muslimske innvandrere og asylsøkere å komme til landet. Ved å tilslutte seg Danmarks syn på statsløsekonven-sjonen, har Norge tatt et langt skritt på trumpismens vei til å undergrave flyktningers rettigheter og religionsfriheten. Glemselen rundt kjerneverdier innen Røe Isaksens egen regjering er et langt større problem enn den nasjonalkulturen han bekymrer seg for. Er det mer nasjonal stolthet og selvdyrkelse Norge behøver nå?