En stum musikal
Sjelden har en film tatt for seg problemer om identitet på en så personlig, delikat og hjerteknusende måte som Barry Jenkins’ Moonlight. Hva betyr det å være litt annerledes i det afroamerikanske samfunnet?
Tekst: Gabriel Correa
Foto: Selmer media
Moonlight er nærmest musikalsk i måten den presenterer karakterene på, noe som gjør det så vakkert å se på. Det er en av de sjeldne filmene som fokuserer kun på karakterene, samtidig som det handler om vanskelige temaer som identitet, seksualitet, familie, og viktigst av alt, maskulinitet. Likevel beveger det seg ikke mot moralprekener av noe slag. Det er en film som reflekterer problemstillingene gjennom karakterene sine. Jenkins er dønn sikker når det gjelder hver eneste scene og dialog. Hver opptreden, hver scene, hvert musikkstykke, hver situasjon er perfekt i filmen. Den har rett og slett ingen dårlige ingredienser og klimakset består ikke av spesialeffekter eller en vri, men av dialog – den beste scenen jeg har sett på flere år.
Hovedpersonen representerer konflikten og maskuliniteten i unge afroamerikanske menn i USA. Filmen er delt opp i tre deler – «Little», «Chiron» og «Black» – tre navn som brukes på samme person, som følges fra barndom, gjennom tenårene og til voksenlivet. Han går fra å være en gutt til å bli en mann som har problemer med å finne plassen sin i verden, og karakteren blir spilt av tre separate, og alle fantastiske, skuespillere.
En film av de sjeldne
Filmen begynner med Chiron som gutt, kjent som «Little» av de som mobber han. Vi blir introdusert for gutten mens han løper og prøver å gjemme seg fra noen barn som vil banke ham opp, i en forlatt leilighet. Little blir funnet av Juan, som spilles av Mahershala Ali, i sitt livs rolle som en lokal dopselger. Juan tar gutten med ut for å spise, men ender opp med å ta han tilbake der han bor, hvor de møter kjæresten hans Teresa. Little kunne trengt en sånn familie. Faren hans er borte og moren hans Paula, er en av Juan’s beste kunder. Juan blir en slags farsfigur, men det får historien til å føles mer klisjéaktig enn den egentlig er. Juan ser noe godt i Chiron og vil hjelpe denne stille gutten, selv om han forsyner narkotikaen som ødelegger familien hans.
Filmen hopper til Chiron som tenåring, i en situa-sjon der han blir utsatt for intens mobbing og må forholde seg til spørsmål om seksualitet. Dette er årene der alle sier at de ligger rundt og en ung mann som Chiron har vanskeligheter med å finne seg selv, og hvert snev av et normalt hjem er borte. Han har ingenting og trenger barmhjertighet fra vennen Kevin, for å få trøst.
Endelig møter vi Chiron som en ung voksen, spilt med bemerkelsesverdig diskresjon av Trevante Rhodes. Kevin kontakter en veldig annerledes Chiron, og filmens temaer blir oppsummert på en overraskende emosjonell måte, uten monolog eller tungt melodrama.
Moonlight er på en måte en film om oppveksten til en gutt som ofte blir oversett av samfunnet i hovedrollen: Den lille gutten som ikke er kul nok til å henge med de eldre og uten den støtten en familie tilbyr en for å slippe å forsvinne i natten.
Oscar-verdige fremførelser
Skuespillerne som fremstiller Chiron er perfekt plassert og sammensatt av Jenkins, som regisserer dem til å ikke føles som imitasjoner av hverandre, men å uttrykke vekst. Vi ser de triste øynene til Chiron som gutt reflektert i Chiron som mann. Moonlight kunne lett ha føltes episodisk, spesielt med tre skuespillere som spiller den samme karakteren.
Jenkins’ arbeid med disse karakterene skaper kontinuitet fra kapittel til kapittel, selv om rollebesetningen spiller en like stor rolle. Jenkins får ut det beste av Naomie Harris (som moren) og Mahershala Ali (som crack-langeren), de to som utgjør de mest innflytelsesrike menneskene i livet til Chiron. Jenkins og teamet hans fremstiller Miami på en måte vi sjeldent ser. Han bruker settingen briljant, spesielt hvordan vannet og stranden føles som en pause fra det hektiske livet som omringes av den virkelige verden.
Men Moonlight er en film om ansikter, øynene til Chiron sier så utrolig mye om hva denne mannen ikke har blitt lært opp til å uttrykke. Han er ung, svart, homofil, fattig og stort sett uten venner. Den typen person som føler at han bokstavelig talt har vært ikke-eksisterende, usett i verden. I løpet av en av de mange minneverdige øyeblikkene av dialog i filmen, snakker Chiron om å gråte så ofte at han føler han kunne bli gjort om til væske og rulle ned i sjøen.
Det usagte sier alt
Mens det finnes minneverdig dialog i Moonlight, så er det det som forblir usagt som resonnerer mest. Det er blikket til en kompleks farsfigur når gutten spør han hvorfor andre barn kaller han et stygt ord. Det er et nervøst blikk mellom to unge menn som vet noe om at forholdet deres er litt annerledes, mens samfunnet ikke har gitt dem ord å uttrykke dette med. Og det er i de siste scenene av filmen – der Jenkins vet at han har gjort grunnarbeidet, stoler på skuespillerne sine og tillater følelsene av det som er til å gi det dramatiske fremstøtet – at Moonlight gjør størst inntrykk. Jenkins forstår på et dypt nivå den menneskelige forbindelsen som former oss, forandrer banen vår og gjør oss til den vi er.
Filmen vant Oscar for beste film, beste adapterte manus og beste mannlige birolle. Under Oscar-utdelingen skjedde imidlertid noe som aldri har skjedd før: La La Land ble annonsert som vinner av beste film ved en feil. Den egentlige vinneren var Moonlight.