Fiksjonens vilkår i Afrika og diasporaen

 Tekst og foto: Bård Kjøge Rønning

Hvordan leser vi romaner fra Afrika? Ser vi på all tekst fra menneskehetens krybbe gjennom et hemmende filter av postkolonialisme og utilitarisme? Ainehi Edoro, litteraturprofessor ved Marquetta-univeristetet i Milwaukee og grunnlegger av bloggen Brittle Paper, mener vi må utvikle en ny måte å lese afrikansk fiksjon på.

Things fall apart
Fra barndommens Nigeria husker Ainehi Edoro at de få bøkene som fantes i huset gjerne lå henslengt i et større tinnspann sammen med andre «ubrukelige» objekter: en sokk uten partner, en sprukken sleiv. Boka, som gjenstand i husholdet, hadde liten nytteverdi.

Dog var det ett unntak: Romanen Things fall apart hadde nærmest mytisk eller hellig status. Den er skrevet av Chinua Achebe, forfatteren som for alvor satte Afrika på det litterære kartet, og startet en bølge av skrive- og leseglede sør for Middelhavet. Ainehi Edoro, nå assisterende professor i afrikansk litteratur ved Marquetta-universitet i Milwaukee, husker sitt første møte med den legendariske romanen:

– Jeg var syv år, hadde nettopp lært å lese, og husker hvordan det var som å holde noe fremmed og magisk mellom hendene. Møtet med denne opphøyde boken, som gjenstand, et moderne afrikansk klenodium, ble så sterkt at jeg faktisk ikke leste den før jeg holdt på med mastergraden min noen tiår senere, i USA.

The novelist as teacher
Ainehi er kommet til Oslo og Kunstnernes Hus i regi av organisasjonen TrAP (Transnational Arts Production) for å snakke om den afrikanske romanens historie og vilkår. Kledd i en sølvgrå kjole, som glitrer i amorf kontakt med spotlampene, inntar hun podiet og fyrer løs:

– Chinua Achebe definerte dualiteten i den afrikanske romanens vilkår da han skrev essayet The novelist as a teacher i 1965. For her gir han romanen, og kunsten, en helt klar oppgave: Å undervise og belære de uvitende. Dette dogmet har preget afrikansk fiksjon helt fram til i dag; ikke bare hvordan bøker skrives og hva de handler om, men også på hvilken måte de mottas og forstås lokalt for afrikanske lesere, og ikke minst i de større kommersielle bokmarkedene i Vesten. For det er faktisk det litterære establishmentet, de store, kommersielle forlagshusene i London, New York og Paris, som dikterer hvordan vi leser afrikansk litteratur.

– Så er det opp til leseren å spørre seg: Er ikke klasserommet, altså der læreren opererer, et miljø som binder fiksjonen opp til plikt og belæring, det vil si klinisk fritt for glede? Og hva er fiksjon, om ikke fantasiens lekeplass; det metaforiske rommet hvor ting er friskt og nytt, der alfabet og språk får lov til å utvikle seg fritt, i eget tempo! Denne tvangstrøya har vært, og er fortsatt, den afrikanske fiksjonens skjebne.

«Vi må (…) kaste av oss den overbærende, antropologiske og etnografiske hammen og lese roman for roman slik de fortjener å bli lest: med undrende øyne, med følsomhet for de kunstneriske kvalitetene per se.»

Utilitaristisk lesning
– Når vi åpner en afrikansk roman, hva forventer vi? Og hvilke kriterier dømmer vi romanen etter? Når forlaget skriver en blurb på coveret, hva er det de søker å formidle? De vil selge boka, så klart, men til hvilken pris, og på hvilke premisser? Er Alain Mabanckous The lights of Pointe-Noire for eksempel «en sterk personlig postkolonialistisk eksilhistorie» eller bare «en lysende, poetisk memoar»?

Poenget er: All afrikansk litteratur politiseres og pådyttes regressive merkelapper som brukes i en utilitaristisk kontekst. Alle afrikanske bøker skal liksom på død og liv ha en nytteverdi, lære leseren noe om Afrika, de kan aldri leses som selvstendige kunstverk alene.

– Vi må bort fra denne utilitaristiske lesemåten. Vi må utvikle et nytt blikk for den afrikanske romanen, kaste av oss den overbærende, antropologiske og etnografiske hammen og lese roman for roman slik de fortjener å bli lest: med undrende øyne, med følsomhet for de kunstneriske kvalitetene per se. Så er spørsmålet: Hvordan gjør vi det? Hvordan kan vi forløse en slik forandring?

– Jo, vi må ut av klasserommet! Ut av det antropologiske, etnografiske «her er den nye Afrika-romanen»-skapet. Vi må slutte med å søke desperat etter budskap, og heller gå inn i romanens estetiske konstitusjon, inn i romanens selvstendige kropp, gå klinisk og kjærlig til verks, og dyrke de gode kvalitetene! En god bok er ikke en bruksanvisning.

Mørkets hjerte
– Romanen er på mange måter en britisk og fransk oppfinnelse. De første afrikanske romanene, tidlig i forrige århundre, ble ikke tatt seriøst – som litteratur – av noen. Alle så på Afrika, det mørke kontinentet, som en primitiv maurtue av buskmenn og hottentotter. Referansene var fra antropologiens rasistiske skrønemakere. Menneskene der nede var skumle og lunefulle, de tilhørte ikke den såkalte sivilisasjonen.

– Ta bare Mørkets hjerte av Joseph Conrad, kron-eksempelet på en litterær, totalt ovenfra-og-ned framstilling av Afrika og det afrikanske, så dystopisk antropologisk som det kan bli. Elven, en saftig metafor for reise, tid og forskjell, presenteres som en nær sagt konstant sivilisatorisk avstand mellom den hvite europeer og den svarte afrikaner. Og dette var lenge europeernes store Afrika-roman! Stadig kåres den til en av verdenshistoriens beste bøker! Hva kan vi stille opp med mot noe sånt? Når vi selv, som afrikanere, begynte å skrive romaner; hva var vårt utgangspunkt? En enorm forsvarsposisjon, ikke sant; hele tiden i forsvar: Nei, Afrika er ikke sånn! se her: Afrika er sånn! Heldigvis modnes vilkårene med tiden, og den afrikanske fiksjonens rom er nå i 2017 rausere og større.

Ainehi poengterer sine argumenter med skarpe fingerbevegelser, hun gestikulerer med en dirigents utsøkte følsomhet for semantisk takt og tone. Hennes karriere er bygd på pennens kamp mot pennen, eller kanskje pennens kamp mot sverdet. Hun er en ung afrikansk kvinne med en lysende akademisk karriere i USA, et genuint forbilde for mange afrikanske og afroamerikanske jenter. Stemmen hennes er sindig og klar, og hun har ingen forhold til laurbær; konstant jobber hun for den afrikanske fiksjonen; hun ser seg selv som formidler, budbringer.

Brittle Paper
Da Ainehi holdt på med mastergraden sin i engelsk litteratur, følte hun at energien eskalerte såpass at hun måtte finne en ventil hvor hun kunne kanalisere det gjærende formidlingsbehovet:

– Jeg leste alle disse fantastiske bøkene, skrevet av afrikanske forfattere, og jeg tenkte, og kjente, at her må jeg bare gjøre et eller annet. Jeg kunne ikke sitte med det alene. Den afrikanske litteraturen jeg leste hver dag var bare så utrolig underkommunisert. Slik gikk det til at jeg en dag startet bloggen «Brittle Paper» («Krøllpapir»), og det var frøet som har grodd og grodd og blitt til et stort tre.

«Brittle Paper» er en hybrid av en blogg og et onlinemagasin der fokuset er utelukkende på afrikansk litteratur. Den er et oversiktlig villnis av essays, artikler, anmeldelser og skjønnlitterære bidrag, som i sin helhet er opptatt under avisen The Guardians mediale paraply. Tusenvis på tusenvis av nysgjerrige lesere besøker nettstedet hver dag for å oppdatere seg på det nyeste innen afrikansk skjønnlitteratur. Den er resultatet av en masterstudents brennende ønske om å formidle, om å bidra til å styre en unik kulturell skute ut av harde vinder og trygt ut på speilblank sjø.

«Vi må slutte med å søke desperat etter budskap, og heller gå inn i romanens estetiske konstitusjon, inn i romanens selvstendige kropp, gå klinisk og kjærlig til verks, og dyrke de gode kvalitetene!»

Sosiale medier
Det er lite stykke fra Twitter til en 400 siders roman. Det er ulike sjangre, mildt sagt. Men… Ainehi planter pupillene i oss og understreker:

– Twitter, Instagram, Facebook, you name it… Hva har disse sosiale mediene med litteratur å gjøre? Jo, jeg tenker på leserne. Det er jo leserne som er grunnen til at noen skriver bøker i utgangspunktet. Gjennom knappe, personlige og poengterte meldinger kommuniserer de seg imellom om litteraturen. De sosiale mediene er de nye fora som leserne kan bruke, totalt horisontalt og demokratisk, for å erstatte de vertikale og elitistiske kanalene som fantes før, mellom forfatter, kritiker og leser. De sosiale mediene bidrar til en litterær revolusjon: den gjenetablerer en navlestreng mellom forfatter og leser, og kanskje enda viktigere: fra leser til leser!

– Se på Alain Mabanckou, se på Chimamanda Ngozi Adichie, se på andre: De er ikke bare forfattere langt der borte på abstrakte, uvirkelige troner. De er mennesker som oss, som skriver, som formidler vår virkelighet, og de er der, i vår nye digitale, sosiale verden, med en ny frisyre på Instagram, med en kort, vittig Tweet, med en kameratslig oppdatering på Facebook.

– Og mange spør meg: Ainehi, har du én afrikansk roman å anbefale? Vet du hva jeg svarer da? Nei, det har jeg ikke, svarer jeg, det er for mange. Så kan de lete selv. Fiksjonen må tas ut av klasserommet. Vi er voksne nå.