Vitner om en mann som vitner

Raoul Peck’s I Am Not Your Negro har et sterkt politisk budskap og byr på en reise gjennom hjernen til James Baldwin, en av de største samfunnsanalytikerne i det 20. århundre. Den er også uvanlig fordi den viser USA gjennom øynene til en afroamerikaner, der håp er revet i stykker av skrekk og tragedie.

Tekst: Gabriel Correa

Filmen bygger på materialet fra Baldwin’s siste, uferdige essay, og bæres av Samuel L. Jacksons fortellerstemme. Peck viser mye footage; nyhetsklipp, bilder, nyhetsartikler og tekst. Vi blir ikke vist et spesifikt bilde av Baldwin. Dette kan virke litt rart til å begynne med, spesielt fordi han var en av de få intellektuelle afroamerikanerne som var på fjernsyn nærmest på daglig basis på 60-tallet. Det lille vi ser av intervju-høydepunktene fra «The Dick Cavett Show», gjør det klart at Peck også kunne lagd en tilfredsstillende film om Baldwin selv, nemlig fordi han var så suveren.

Verden med Baldwins øyne
Men det blir gjort klart for seeren, idet filmen åpner seg, at I Am Not Your Negro ikke prøver å presentere det fulle livet til Baldwin. Den handler kun om å presentere hvordan han så på, og skrev om verden. Måten filmen presenteres på er sensitiv og full av kjærlighet til den svarte kampen mot undertrykking, drevet av sorg.

Bitene av Baldwin’s essay fokuserer på 1960-tallet, og sirkler om livene til Medgar Evers, Malcolm X, og Martin Luther King Jr., alle svarte menneskerettighetsforkjempere som ble myrdet på grunn av sitt engasjement og sin posisjon, og de har etterlatt seg et tragisk inntrykk på det afroamerikanske folket. Drapet på John F. Kennedy er også i fokus. Gjennom disse personene og hendelsene, viser Peck med observasjoner, anekdoter og vise ord koblinger til hva USA angivelig står for og hva USA gjør ute i verden.

Vi hører gjennom Baldwin’s ord at dette er noe som sterkt plager han, spesielt diskusjonene innen og om borgerrettsbevegelsen, og debatten om voldelig motstand og ikke-voldelig motstand. Han forklarer dette gjennom flere personlige opplevelser. For eksempel subjektet i Baldwin’s essay som forteller om hvordan han og hans hvite kjæreste pleide gå hjemmefra på forskjellig tidspunkt, og gå ulike veier til møtepunktet, for så seinere å forlate møtepunktet på samme måte, flere minutter fra hverandre og at selv om de tok samme tog, pleide å sitte langt fra hverandre.

Hvordan ser amerikanere seg selv og andre?
Baldwin forteller oss om publikums bilder av idoler, både svarte og hvite; Doris Day, John Wayne, Gary Cooper, Ray Charles, Sidney Poitier og Harry

Belafonte. Men også hvordan hvite amerikanere ser på seg selv, og på andre. Vi får høre tankene hans rundt hvordan kapitalismen fører til at vi setter tall over alt annet; at penger er «drugs», og muligheten til å forene svarte og hvite, som han forholder seg skeptisk til, med mindre hvite erkjenner den fulle byrden av slaveri, og Jim Crow, rasesegregerings-lovene.

Filmen viser til tider svært personlig filmkritikk, der Baldwin påpeker og diskuterer interessante poenger i og reaksjoner på amerikanske filmer. Høydepunktet kommer der Baldwin beskriver svarte vs hvite tilskuer-es reaksjon på en scene i Stanley Kramer’s kompisfilm The Defiant Ones der to fengselsrømlinger klarer å hoppe på et tog, men Tony Curtis’s karakter faller av toget og karakteren til Poitier selv hopper av for å hjelpe han: Det svarte publikum skriker mot Poitier, «Hva er det du gjør?», mens det hvite publikummet ser scenen som forsonende og positiv.

Peck bommer litt når han prøver å koble Baldwins observasjoner av hendelser i egen levetid med hendelser som har skjedd etter Baldwin’s død, helt fram til nåtida. Peck blander historiske opptak og scener fra gamle filmer med biter fra moderne talk-shows og reality-tv, der alt leder opp til finanskrisen i 2008, Ferguson-opptøyene, Barack Obama og presidentkampanjen i 2016. Dette skader ikke filmen så mye. Men den bryter med utgangspunktet til Peck, som er Baldwins manuskript. Og det er tider der nåtid-delene forminsker Baldwin’s observasjoner, ved å koble dem for vagt til det amerikanske livet i tiden etter hans død. Baldwin’s ord vil alltid være relevant, mens koblingen utdaterer seg selv.

Baldwin i Jacksons stemme
Men disse detaljene er ikke viktige. Baldwin’s stemme som manusforfatter er like mektig uansett. Det var smart å la Samuel Jackson lese Baldwin med sin egen stemme, istedenfor å prøve seg på en etterligning. Jackson lyssetter verket til Baldwin, og lar fokuset være der det burde være.

Å gjøre Baldwin til vitne til sin egen opplevelse er vanskelig å vise frem, men Peck gjør dette mesterlig. Baldwin er vitne til sine egne kommentarer og Peck viser dette veldig tydelig. Han viser bilder av Baldwin sammen med politikere og artister, men disse holdes ikke i billedruta for lenge, sånn at fokuset ikke går over til Baldwin selv. Det er en viktig og tragisk scene som viser begravelsen til King, der Baldwin observerer alle som gråter og han forklarer i ettertid at tårer virket meningsløst da, og hvis han hadde begynt å gråte så fryktet han at han ikke hadde klart å stoppe. Dette er ikke et portrett av en mann, James Baldwin, men av hans nasjon, sett gjennom hans øyne. Det er en film som vitner om en mann som vitner.

Kontraster og nyanser

– Noe av det jeg syns er fascinerende ved Raoul Peck’s film I Am Not Your Negro er at han viser kontraster, at i ett og samme land kan svarte og hvite ha helt forskjellige livssituasjoner, sier Mohamed Abdi under filmfestivalen Oslo Pix.

Raoul Peck’s I Am Not Your Negro, som er basert på et essay av James Baldwin, ble vist i Norge under den nye filmfestivalen Oslo Pix.

Etter filmen var det lagt opp til diskusjon om de såre temaene som filmen tar for seg. De som tok del i diskusjonen var sosialantropolog Sindre Bangstad, spaltist i Morgenbladet Mohamed Abdi og artist Nosizwe Baqwa. Ordstyrer var Rune Berglund Steen, leder for Antirasistisk Senter, som kontekstualiserte samtalen etter dagens virkelighet.

– Noe av det som både er fint og vanskelig med I Am Not Your Negro er at selv om den peker på samfunnsutfordringer på et strukturelt nivå, så er den så ekstremt intim og personlig. Det er alltid ett eller annet med det menneskelige ansvaret som Baldwin hele tiden etterspør, sier Nosizwe Baqwa.

Diskusjonen tok for seg hvordan Baldwins analyser viser det som fortsetter å gå galt i USA. Samtidig ble debatten etterhvert peilet inn på forholdet mellom USA og Norge.

– Når vi i Norge skal få informasjon om det som skjer i USA, fordi vi har jo et sterkt forhold til det landet, kanskje særlig på grunn av popkultur – må vi være forsiktige med å ikke tolke det fra en «norsk målestokk», sier Mohamed Abdi.

– Det filmen handler om for meg, er at man narrer seg selv hvis man tror at kunnskap er nøkkelen til alt. Kunnskap uten holdninger kan anvendes på de frykteligste måter. Det er ingen samfunn i verden som er ferdig med rasisme, det er en kamp som må tas igjen og igjen og igjen. Det er et holdningsspørsmål. Hva gjør du for dine medmennesker i hverdagen, sier Sindre Bangstad.