Et litterært vitnesbyrd og politisk standpunkt

Veldig få har brukt sitt eget morsmål som verktøy for å bekjempe lingvistisk imperialisme. Ngugi wa Thiong’o var en av de første som utfordret kolonimakten gjennom lingvistisk kamp. Selv om de brakte ham i landflyktighet kunne de ikke sende ordene hans i eksil.

Tekst og foto: Ari Gautier

Han sitter stille i den store, tomme hallen; fingrene hans blar ukonsentrert i brosjyren til Lillehammer litteraturfestival. Han virker likevel tilfreds. For noen minutter siden var han omgitt av et hav av mennesker som traktet etter å få en autograf og ønsket å udødeliggjøre et øyeblikk med mesteren av historiefortelling. Mannen som kjemper med ord synes å være lettet over den korte perioden med stillhet. Samtidig virker han absorbert i dype tanker.

Hans stemme og ord resonnerer i hodet mitt mens jeg blir invitert til å sitte sammen med ham.

Eksil
Det var i 1977, da Ngugi bestemte seg for å skrive på gikuyu, at han fikk inntrykk av at han kom tilbake fra et langt eksil. Det å bo i et land der man er tvunget til å snakke et fremmed språk, blir det samme som landflyktighet, ifølge Ngugi. Han minnes hvor grotesk den merkelige følelsen av mentalt eksil var.

Samtidig snakker han om fysisk landflyktighet: I stedet for å romantisere det, føler han at eksil kan ha et positivt og konstruktivt aspekt. Det kan skape avstand som gjør det mulig å se livet og kampen fra et annet perspektiv.

På Lillehammer Litteraturfestival samtalte Ngugi med Grace Mutandwa fra Zimbabwe. Her mimret han rundt flere anekdoter som formet hans lingvistiske aktivisme i kampen for anerkjennelse av marginal-iserte språk. Han forteller om et besøk i Nord-Norge, der han holdt et foredrag om lidelse og personlig ydmykelse i sammenheng med å ikke kunne snakke sitt eget morsmål. En samisk mann kom bort til ham og spurte hvordan han visste om deres motgang.

Modig beslutning
“The bullet was the means of the physical subjugation; language was the means of the spiritual subjugation.”

Svært få afrikanske forfattere var så dristige og modige at de som Ngugi skrev på et urfolkspråk på et tidspunkt da Leopold Sedar Senghor, Birago Diop og andre forfattere var bundet til fransk og andre språk. Mens de valgte å bære den koloniale arven videre med stolthet, var Ngugi fast bestemt på å frigjøre seg fra det språklige tyranniet. Det var en tid da engelsk, fransk og portugisisk ble antatt å være de litterære språk.

Ngugi motbeviste sine kritikere som spådde at den banebrytende beslutningen om å skrive på gikuyu var et litterært selvmord. Ngugis motvilje lå i å be-krefte at han ikke ville dø av åndelig undertrykkelse, mens broren ble skutt og drept for å nekte å adlyde en britisk offisers ordre.

Starten
Ngugi ble født inn i en stor familie og vokste opp med å snakke gikuyu og lyttet til historier på sitt morsmål rundt bålet. Hans kjærlighet til gikuyu kom med forståelsen av dens stemningsfulle kvalitet utover den bokstavelige betydningen. Ngugi snakket gikuyu til han var fjorten, noe som koblet ham til lokalsamfunnet og hjalp ham til å forstå verden rundt seg.

I 1952 oppsto en politisk krise i Kenya. Utdanningssystemet, som var styrt av kolonimakten, overtok skolene som ble drevet av patriotiske nasjonalistister, hvor utdanningsspråket var gikuyu. Hans verden endret seg over natten. Fra den dag til en annen hadde språket han hadde hørt som vuggesanger, ordene han hadde uttalt siden barndommen, sangene han hadde hørt fra jordene, blitt fremmede for ham. Hvis barn ble tatt på fersken i å snakke det forbudte språket i nærheten av skolen, ble de ydmyket, fysisk straffet og noen ganger bøtelagt. Det verste var at barna ble lært kunsten å tyste på hverandre.

Anti-imperialisme
I desember 1977 ble Ngugi arrestert og sendt til høysikkerhetsfengselet Kamiti i Kenya, på grunn av hans kontroversielle teaterstykke Ngaahika Ndeenda. Det var der Ngugi bestemte seg for å avstå fra å skrive på engelsk. Det var ikke bare et litterært vitnesbyrd; det var også et politisk standpunkt mot imperialisme. Målet hans var å utjevne et klassesystem gjennom språk, for å bekjempe kolonialisme og imperialisme. Han innså snart at den beste måten å bekjempe urettferdighet på, var å koble folk sammen gjennom et språk som alle forstår.

Det koloniale systemet var bygd på en splittende strategi. Enhet var deres frykt. Ngugi ble deres største trussel, fordi han gjennom sin litteratur kunne bringe bøndenes og arbeiderklassens frihetskamp sammen. Pramodeya Ananta Toer satt i likhet med Ngugi fengslet da han utviklet plottet i Buru Quartet, ved å fortelle historier muntlig til sine medfanger. Boka ble først skrevet da han ble sluppet ut av fengselet i Indonesia. Ngugi skrev derimot i fengselet, Caitani Mutharabaini ble skrevet på toalettpapir. Man kan fengsle mennesker, men ikke ord. Ngugi var i fengsel i ett år og ble tvunget ut i eksil av Moi-diktaturet som ønsket å eliminere ham.

Felles kamp
Vi snakket om språklige problemstillinger i mer enn en time. Jeg fortalte ham at å støtte opp om sitt eget språk kan være vanskelig. De som gjør det, kan lett falle i den språklige sjåvinismens felle. Han sendte meg et overrasket blikk og sa: «Du har rett. Språket som har vært under forfølgelse, har en tendens til å underkaste seg et annet språk. Man bør aldri opp-rette et språkhierarki.»

Da jeg skulle gå, sa han. «I Norge, når du spaserer; spaser alltid med en samisk person. Han har alltid mange historier å fortelle deg.» Jeg husket hans samtale med Grace Mutwanda, der han hadde sagt at hvor han enn går, knytter han forbindelser med folk på grunn av deres felles kamp. Fra Nord-Norge, New Zealand, Barcelona og Nord-Amerika kan han føle smerten til mennesker som ble nektet å uttrykke seg på sitt eget språk.

«Kan jeg fortelle deg en historie?», spurte jeg nølende. Han så på meg med et lite smil og nikket vennlig.

Jeg fortalte ham historien som Niillas Aslaksen Somby fortalte til Samora (daværende Immigranten) om sin triste opplevelse under sitt opphold i fengsel. Hans bestemor besøkte ham en gang i måneden. Hun kunne ikke annet enn å sitte i besøksrommet og se på ham med sine tårevåte øyne, mens Somby satt stoisk på den andre siden ute av stand til å si et eneste ord. Stillhet var det eneste vitnet til denne urettferdigheten fordi det var forbudt å snakke samisk, deres eget språk. Ngugi ble helt klart beveget; han satt omsvøpt i en dyp stillhet.

Akkurat idet jeg var på vei til å gå, tok han hånden min og holdt den en stund og sa: «This made my trip to Norway.»