Å ta mangfold på alvor

Siden september har #allwhitepanel-kampanjen blitt kjent i sosiale medier i Norge. Det handler ikke om å kvotere folk inn i diverse debattpaneler, men å ta virkeligheten på alvor, og virkeligheten er flerkulturell. For det andre. Dette handler også om å snakke med folk og ikke bare om dem.

Tekst: Mohamed Abdi

Illustrasjon: Sureyya Aydin

En sentral aktør i kampanjen er Gry Tina Tinde som har erfaring fra bistandssektoren. De andre aktørene er folk med forskjellig bak-grunn som har stor og bred erfaring fra organisasjonslivet. Det er studenter, selvstendig næringsdrivende, forelesere og aktivister. Personer som Knut Yrvin, Elisabeth Norheim, Susanne Demou Øvergaard, Nina Bahar, Thomas Talawa Prestø, Morad Jarodi, Stine Sandnes og undertegnede.

Inspirasjonen

Det er sannsynlig at #allwhitepanel er inspirert av en annen internasjonal kampanje rettet mot ekskludering: #allmalepanel. Det disse kampanjene har til felles, er at de tar opp utfordringer som man i virkeligheten burde ha kommet lengre med i 2015. Mangfold og likestilling har blitt honnørord for en del mennesker i norsk kulturliv. Men når man skal arrangere debattmøter, seminarer eller konferanser tar man ikke hensyn til mangfoldet. Det vises ikke i praksis. I mange tilfeller er det bare snakk om hvite middelklassemenn. Det faktum at disse debattene, seminarene og konferansene mister mye innsikt, kunnskap og nye perspektiver, er ikke noe arrangørene har tenkt over. Og hvis de har tenkt over det så gjør de sjeldent noe i praksis med det.

Vi lever i et flerkulturelt samfunn. Vi kan ikke velge å se bort ifra den virkeligheten. Det bør gjenspeiles på alle mulige plattformer i samfunnet. Det vil si i det politiske liv, i akademia, i sivilsamfunnet, i organisasjonslivet og i kulturlivet. Dette handler også om å snakke med folk og ikke bare om dem. Et dagsaktuelt og relevant eksempel er radikaliseringsdebatten, hvor man dag inn og dag ut snakker om unge norske muslimer uten å lytte til dem eller inkludere dem som deltakere. En manglende vilje til å ta mangfold på alvor er problematisk. Fordi man mister viktige innfalls-vinkler.

Bistands- ogutviklingsdebatten

Et annet eksempel er bistands- og utviklingsdebatten, hvor man ikke inkluderer diaspora-miljøer. Noe som en kritikk av den norske ambassadøren i Kenya og Somalia, framsatt i Aftenposten i august av Firdawsa Ahmed, Elisabeth Gade og Nimmo Elmi, handlet om. Forskning på bistand og veldedighet viser at diaspora-miljøer bidrar både politisk og økonomisk til oppbyggingen av sine opprinnelsesland. En del forskere vil til og med kalle dette for en form av bistand. I en debatt om norsk bistand og utviklingspolitikk er dette perspektivet i høyeste grad relevant. Det er viktig å inkludere diaspora-miljøer.

Hva har skjedd så langt? Jo, nesten halvparten av arrangører og organisasjoner som har fått «besøk» av Mr. T (som er kampanjens maskot) har tatt tak i denne problematikken. De har tatt selvkritikk og sagt at de skal ta problemet med manglende etnisk mangfold alvorlig i fremtiden. De skal ha dette i bakhodet når de sitter og planlegger sine fremtidige arrangementer. Men alle har ikke reagert positivt. Jeg skal nevne noen få av reaksjonene.

Ønsker at andre skal gjøre jobben

En vanlig reaksjon blant arrangører som har blitt konfrontert av #allwhitepanel, er at de ønsker at andre skal gjøre jobben for dem. De ønsker at andre skal ta mangfoldet på alvor. Disse arrangørene sier for eksempel: «Kan ikke du fortelle oss hvem som skal sitte i panelet?». Det er ikke noe feil i at man spør om hjelp, men dette er ansvarsfraskrivelse, og det sier en del når dette er første reaksjon på kritikken. Hva med å prøve selv å finne flinke folk som kan sitte i panelet og dermed få inn flere perspektiver i debatten? Både av faglig art, men også av ikke-faglig art?

En annen vanlig respons er å innbille seg at den som tilhører en bestemt minoritetsgruppe er ene og alene opptatt av noe som er snevert og kanskje nært en. Et eksempel er en litteraturfestival på Blindern som i sitt første tilsvar til #allwhitepanel sa at «de har interesse for postkolonial litteratur». Ja, fordi det er det eneste mangfold handler om? Det vil si å kunne sin Chinua Achebe eller V.S. Naipaul. Misforstå meg rett. Achebe og Naipaul er to fremragende forfattere. Men hvis det er din første reaksjon som arrangør på berettiga og konstruktiv kritikk, vel da har du ikke skjønt hva dette handler om. Det skal nevnes at i ettertid har denne litteraturfestivalen tatt kritikken på alvor og er et eksempel på de arrangører som reflekterte og tok tak i problematikken. En annen reaksjon er lederen av en tenketank som etter å ha fått kritikken svarte: «mangfold sitter i hodet». Å snevre mangfold på den måten er ikke bare merkelig, men også virkelighetsfjernt.

Mer mangfold i norsk kulturliv og offentlighet

Disse reaksjonene viser at #allwhitepanel trengs. #allwhitepanel er en av de mer interessante, konkrete og nødvendige antirasistiske kampanjene i nyere tid. Den er konkret fordi den har et bestemt og klart mål: mer mangfold i norsk kulturliv og offentlighet. Den er nødvendig fordi vi har mer å gå på når det gjelder mangfold i samfunnsdebatten. Mangfold skal ikke bare være på papiret. Det er også noe som skal praktiseres aktivt. Det skal være synlig. Det skal bli tatt på alvor. Det skal være en selvfølge.