De andre og oss selv

Står middelklassens kvaler over sin egen fremmedgjorthet i veien for andre, viktigere historier?

Even Tømte snakker med Tone Wasbak Melbye om «Helikopter» på Nationaltheatret.

Av Even Tømte

Foto: Nationaltheatret

På vei fra Nationaltheatret møter jeg Tone, og kjenner umiddelbart et stikk av dårlig samvittighet. Vi skulle egentlig sett teaterstykket sammen. Jeg tok imidlertid feil av tidspunktet da jeg bestilte billettene på nettet, slik at hun ikke rakk å få det med seg. Jeg endte med å se stykket alene.

— Det var dumt at vi ikke fikk sett det sammen, men det går bra, sier hun.

Min samvittighets klebrige tentakler fortsetter likevel å omfavne meg idet jeg setter meg ned for å fortelle om stykket vi skulle ha sett sammen. Hvordan forholder man seg egentlig normalt til hverandre, når den ene vet at han har begått en urett mot den andre? Selv om man er enige om å sette strek over det som har skjedd, går det ikke helt av seg selv.

— Helikopter, ja. Vi blir tatt med til et norsk middelklassehjem, som lever en beskyttet tilværelse med rene, hvite flater. Moren kaller seg «helikoptermamma»…, begynner jeg.

— Helikoptermamma?

— Ja, jeg trodde egentlig det betyr det samme som curlingmamma, en som flakser rundt og tilrettelegger allting, men det er visst mer av en betegnelse på en overbeskyttende mor.

— Ikke en helt harmonisk og velfungerende familie, altså.

— Faren tilbringer mesteparten av tiden med et pilleglass i den ene hånden og mobiltelefonen i den andre, med et veldig distansert forhold til det som skjer rundt seg. Det er det en grunn til, viser det seg: Han har nylig kjørt ned og drept naboens datter. Naboene er flyktninger fra Uganda, som har opplevd mye av det redselsfulle som den norske familien forsøker å beskytte seg mot. Her kommer helikopteret igjen, denne gangen som et minne fra krigen som flyktningen Thomas, den døde jentas onkel, opplevde som liten.

— Og nå har niesen hans blitt drept av naboen.

Hvordan forholder han seg til det?

— I utgangspunktet forsøker Thomas å strekke ut en forsonende hånd til familien, men de klarer ikke å ta den imot. De tror han skal saksøke dem og er redde for å gi ham lillefingeren. I stedet forsøker de å kjøpe hans lojalitet ved å tilby ham jobb som personlig trener for sønnen. Det er ganske lett gjennomskuelig, og han begynner etterhvert å forakte dem. Familien ender på sin side med å lukke seg, og skade dem de i utgangspunktet hadde dårlig samvittighet overfor.

— Hva med moren til den døde jenta?

— Verken hun eller jenta selv dukker noen gang opp på scenen.

— En slags elefant i rommet?

— Elefanter, ja. På et tidspunkt fyller moren hele stua med tøyelefanter hun har kjøpt på Ikea, fordi de gir ti kroner til UNICEF for hver solgte elefant. Da faren spør hvorfor hun ikke bare kunne gitt penger, og om hun vet hvem det er som har produsert elefantene, vet hun ikke helt hva hun skal svare. Hun har et ønske om å forholde seg til verden, selv om hun ikke helt vet hvordan, og er også pådriveren for å forsøke å få et gemyttlig forhold til Thomas. Faren er derimot mer avvisende. Han tror historiene fra krigen i Uganda er tatt fra en film.

— Det er mange creepy kosedyr-scener her. Noen av dem viser seg for sønnen, og faren i pillerus, litt som den skumle kjempekaninen i Donnie Darko. Det er et gammelt triks, men jeg synes det fungerer. Det er også en virkelig, levende kanin på scenen, som spiller en viktig rolle i sønnens deliriske forsøk på å få tilværelsen til å gi mening. Tøyelefantene blir på sin side stående som en slags stedfortredere for utbyttede barnearbeidere i Kina.

— Slik du beskriver det, virker det ganske overtydelig alt sammen. Det som kanskje blir borte i det hele, er karakterenes personlighet som individer. De føles som arketyper.

— Ja. Uganderen Thomas er kanskje den som føles minst fanget av sin typekarakter og har mest av sin egen personlighet. Man får følelsen av at han i litt større grad kan velge sine handlinger enn de andre, som sitter litt mer fast i situasjonen sin. Men i det store og det hele er alle personene i stykket en slags metaforer.

— Og hele stykket er en metaforisk historie om den vestlige middelklassens forhold til resten av verden.

— Ja, det er veldig tydelig. Det «vi» stykket henvender seg til, plages av urett som er begått i nær fortid. De fleste av dem dette går ut over har vi aldri møtt, og vet ikke helt hva vi skal gjøre med det. Så vi tilbyr litt penger og jobb, og blir indignert når de ikke er takknemlige. Det krever ikke all verdens fantasi å trekke paralleller til kolonialismen i Uganda — eller den siste tidens hendelser i Midtøsten, der vi bomber i stykker landet til folk, utløser borgerkrig, motstrebende slipper inn noen av de som flykter fra krigen, men blir opprørt når de klager over dårlige forhold på asylmottaket.

—Mhm.

— Du virker ikke helt overbevist?

— Problemet er at jeg synes jeg har hørt alt dette før. Det er vel ingenting man har hørt så mye som den hvite middelklassen som klager over sitt eget ubehag og sin fremmedgjorthet. Det at den ugandiske moren og jenta ikke er til stede på scenen forteller vel ganske tydelig hvem sine følelser dette stykket handler om. Men det finnes jo andre enn den hvite middelklassen, med andre historier, som det kanskje er på tide at vi får høre.

— Det tror jeg du har rett i. Jeg synes altså dette var en godt fortalt historie. Den fungerer håndverksmessig, og noen av scenene er virkelig skumle og ubehagelige. Men egentlig gir det ikke noe man ikke har hørt før.