Flyktningferdens hjelpere

Nå er hun hjemme igjen i Norge, langt unna den brutale virkeligheten rundt den europeiske flyktningkrisen.  Vi møtes på en kafe i Oslo.  Ildsjelen Maria Kamal (31) forteller om planene sine om å reise tilbake til Lesvos i Hellas, hvor Charlotte Vestli (25), koordinator i organisasjonen «Dråpen i havet», nå befinner seg.

Tekst og foto: Umar Ashraf

Langs kystlinjen på Lesvos har Maria og Charlotte sammen med andre nordmenn og frivillige fra hele verden vært tilstede og deltatt i arbeidet som egentlig burde hvile på skuldrene til europeiske myndigheter, FN og de store humanitære organisasjonene. Mange nordmenn strekker seg nå utover sine egne landegrenser for å hjelpe flyktningene på den tunge ferden mot et bedre liv.

Hvorfor Maria bestemte seg for å reise.

– Jeg hadde lenge tenkt på å reise, jeg hadde fulgt med på nyhetsbildet og sosiale medier. Men det som gjorde et spesielt og sterkt inntrykk, var han lille gutten, 3-årige Aylan. Bildet av et lite lik som kom flytende til lands, rød overdel og blå bukse, det har satt seg fast i minnet. Etter hvert nettsøkte jeg meg frem til en kvinne ved navnet Trude Jacobsen, grunnleggeren av organisasjonen «Dråpen i havet». Jeg leste meg litt opp på dem, sendte en e-post, og fulgte med på sosiale medier. Jeg var veldig nysgjerrig på om jeg kunne være til noen hjelp, da jeg ikke har noe medisinsk utdannelse. Da dugnadsånden allerede var så sterk på Tøyen og i Norge, følte jeg for å bidra der det var færre frivillige, og et stort behov.

Betalte du reisen selv?

– Ja, jeg fikk penger fra min far, familie og venner for å kunne gjøre det beste ut av oppholdet med tanke på hjelp til de som trenger det. Men det «Dråpen i havet» gjør som er så bra, er å koordinere og sette alle reisende i kontakt med hverandre. Engsteligheten for en uvant situasjon blir ganske redusert når man er flere.

Hvor mange flyktninger eller båter ankom kystlinjen i løpet av de dagene du var der?

– De første dagene kom det litt færre båter, da var været litt dårlig. På disse dagene kom det 1300-1400 flyktninger om dagen. Det ble mer etter hvert.

På nettene har jeg ikke anelse om det kom flere.

Var dere godt bemannet til å hjelpe alle de som ankom? Kan du fortelle noe mer om sjøferden?

– Nei. Det var vi ikke, vi var dessverre alt for få. Enkelte dager var jeg vitne til at opp mot 40-60 båter kom inn, hver båt kunne ha opp mot 50-60 mennesker. Nesten alle båtene som ankom var helt like, motoriserte gummibåter. En båt var vel beregnet for maks 20-30 mennesker, så man fikk inntrykk av at passasjertallet alltid var det dobbelte av kapasiteten, spesielt med tanke på at noen også hadde med seg lettere bagasje.

Jeg var vitne til motorbåter som fikk motorstopp ved den tyrkiske kysten, da kom kystvakten og sendte dem tilbake. En annen dag så jeg en båt komme, en gutt hoppet ut av båten og begynte å svømme. Han trodde nok at han var nærmere land enn det han var. Heldigvis ble han tauet i land av den greske kystvakten etter hvert. Mange fortalte om at de ikke hadde sovet eller spist på flere dager. I noen av båtene var det spor av klissblaut mat, noe som kunne ligne tykke nanbrød. Men det var mange som kom til lands, blant annet barn, som hadde gått uten mat i flere dager.

Hva var de typiske oppgavene dere gjorde? Hva kunne dere bistå med?

– Ofte hadde båtene ankommet tidlig på morgenen, så det var tidlige vakter. Vår jobb var jo å speide etter båter, vinke dem inn til et trygt sted. Mange steder var det klipper, så vi hjalp dem å finne trygt inn til land. Barn og kvinners trygghet kom i første rekke, mennene klarte seg stort sett selv. De fleste er slitne, litt hysteriske, og de klarer ikke helt å holde roen. De som tar imot dem prøver å bidra med å holde roen mens de kommer i land. Barna mister ofte foreldrene på båtreisen, og de er alltid klissvåte fordi kvinner og barn alltid sitter i midten og bunnen av båten, så vannet ender på dem.

Vi måtte ofte hjelpe barn og foreldre med å finne tilbake til hverandre. Etter at de er kommet trygt i land er koordinering og tilrettelegging for busstransport, pledd, rent vann, tørre klær og mat en naturlig prioritering. Vi hadde blant annet energibarer som hjalp. Det var også tre matstasjoner i området som ble driftet av flere av de frivillige organisasjonene sammen. Alle frivillige jobbet på tvers av organisasjoner, samarbeidet var godt.

Dette var jo som du sier en stopp underveis, dere møtte dem på reisen. Fikk du noen fornemmelser eller inntrykk av hvor de  fleste var på vei hen?

– De fleste jeg snakket med sa at de skulle til

Tyskland. Mange spurte også om hvordan de kom seg til Tyskland.

Var det bare syrere dere møtte på?

– Nei, det var andre også. De var fra Afghanistan, Eritrea, Somalia, Pakistan, Kurdistan, Irak og Iran. De fleste var likevel syrere og afghanere. Det var noen kjennetegn som man kunne se. Syriske flyktninger hadde på seg oransje, ordentlige redningsvester, mens afghanere hadde på seg noen billigere, svarte redningsvester.

Flere mener at det er de små organisasjonene man må støtte økonomisk, fordi de store organisasjonene er usynlige på mange steder. Hvilke erfaringer har du?

– Jeg så ingen av de store, kjente organisasjonene. Jeg var der i to uker, og jeg så absolutt ingen. De fleste av dem var som oss, en gruppe med folk. Det er frustrerende, dette er folk som flykter fra krig, det at de ikke har papirer kan ikke ta bort det faktum at de har grunnleggende menneske-rettigheter.

Hvordan var din egen erfaring med greske myndigheter eller tjenestepersoner?

– Ofte når båtene kom sto politiet på siden, sikkert for å vise tilstedeværelse og trygghet for alle. Det var noen blant lokalbefolkningen som ikke så med blide øyne på utviklingen. Det var for eksempel en kvinne vi møtte som var veldig negativ til forsøplingen av stranden og kysten. Vi forsikret henne om at vi ville rydde opp etter oss. Utover dagen når hun så oss plukke søppel, tror jeg hun ble litt beroliget. Jeg så henne noen ganger etter dette, og hun så ut til å være blidere. En annen kvinne pekte på de brukte våte klærne, det viste seg at hun og to andre hun kjente ville bistå oss med å vaske klærne, slik at de kunne gjenbrukes. Det finnes en dugnadsånd blant mange i lokalbefolkningen der også.

Du har jo vært i Norge noen uker nå, og nå har du bestemt deg for å reise tilbake. Hva trekker deg tilbake så fort?

– Jeg fortsetter å se nyhetene, jeg får meldinger og videoer fra venner som er der nede fortsatt, som har vært der i snart to måneder. Behovet for hjelp er fortsatt stort. Og da virker verken jobb eller privatlivet viktig i det hele tatt. Jeg reiser tilbake ved første mulighet. I Norge har vi det veldig godt. Det gjør noe med perspektivet, det å oppleve det virkelige verdensbildet tett på. Det første jeg sa til min venninne da jeg kom hjem igjen, var at jeg skal aldri klage igjen. Vi har det for godt.

– Vi opplevde også en frivillig israelsk lege, som fraktet en syrisk gravid kvinne til sykehuset. For meg var det en bekreftelse. Med all verdens fordommer verden har mot israelere, minnet dette meg om at gode mennesker er gode mennesker, uavhengig av nasjonal eller religiøs tilhørighet. Den samme legen bisto en fødsel på stranden på Lesvos etter at jeg kom tilbake. På de steinene, det er ikke noe behagelig sted å ligge å føde. Utrolig.

– En dag kom det mange båter, og mens vi prøvde å kontrollere en smidig overgang fra båt til land begynte en del å hoppe i vannet, av ren og skjær lykke. De kom til lands, la fra seg overflødig tøy, og badet. Flere journalister var til stede denne

dagen, de bemerket også denne gleden. Folk med så lite, men fortsatt smilte de så bredt. Jeg vender tilbake til alt det der, og mye mer.

Charlotte Vestli, koordinator i «Dråpen i havet», er en av de som fortsatt er i Hellas. Hun svarer på våre spørsmål derfra.

Du har vært på Lesvos i snart 2 måneder nå, og er vitne til flyktningstrømmen som kommer inn fra sjøen. Hva kan du fortelle om arbeidet som utføres langs kystlinjen, og om behovet for frivillige?

– Vi jobber på en strekning som er cirka 15 km lang, der de fleste av båtene kommer inn. Nå som det blir kaldere, mer vind og regn, så bruker vi ekstremt mye mer tid og ressurser på hver båt. På solskinnsdager med god temperatur så går mottakene stort sett fint, med unntak av dem som lander på klippene. Nå er alt mye mer kritisk. Vi har ofte flere i samme båt som er kraftig nedkjølt, og da haster det med å få dem tørre og varme. Vi har ingen telt på strendene som de kan varme seg i, dette krever godkjennelse vi hittil ikke har fått.

Det eneste vi har, er bilene våre. Vi varmer dem som er mest sårbare og nedkjølt der. Når det regner og blåser har vi ingen steder på stranden hvor det er ly, skifterom eller varme. Det er begrenset hva slags utstyr vi får plass til i bilene, og det føles frustrerende og vondt når vi kunne hatt bedre løsninger, men dette stoppes av myndighetene. Det er så og si ingen offisielle hjelpeorganisasjoner på strendene og i campene på nordsiden av øya, kun frivillige som meg. Vi har hatt netter hvor flere tusen har sovet ute, uten ly for vinden og regnet. UNHCR har satt opp telt til 200 stykker her, som skal fungere som et busstopp, med utdeling av tørre klær, vann, mat og med sanitetsforhold. Det eneste de gjorde var å sette opp teltene, så dro de. Uten noen form for koordinering av frivillige, busser, matbestillinger eller annet.

Hvordan foregår rekrutteringen av de frivillige? Og hvor mange frivillige er det i deres gruppe?

– Vi er to stykker som koordinerer her nede, og som fungerer som kontaktpersoner. De frivillige bestiller og betaler reise og opphold selv, så melder de seg for oss når de kommer ned. De aller fleste har bare sett på Facebookgruppen at det trengs flere hender her, og så bestemt seg for å reise ned. Vi hadde en topp av frivillige på cirka 45 i høstferien, nå er vi nede i 15 stykker. Det er altfor få, da vi må passe på at man ikke jobber seg ihjel, og det kommer inn båter stort sett hele tiden. Det blir veldig lange dager her, og alltid noe å henge fingrene i. «Dråpen i havet» betaler for alt vann, mat og utstyr som går til flyktningene.

Du har selv reist ned som frivillig og ble værende der da du så behovet for det. Er en slik reise selvfinansiert? 

– Jeg betalte selv reisen og hotellet til å begynne med. Nå får jeg dekket leiebilutgifter og hotell, men ellers er alt selvfinansiert. Jeg er her på frivillig basis, så får vi se hvor langt sparepengene rekker. Jeg har jo regninger å betale hjemme, som de fleste andre. Noen venner og familie har vært vennlige og ført over litt penger til meg slik at jeg kan være lenger, uten det og sparepengene måtte jeg ha dratt hjem allerede nå.                                                  

Hva kan du fortelle om flyktningene som ankommer Lesvos? Er det noen historier som skiller seg ut, eller som trengs å formidles i norske mediers narrativ?

– Noen dager står jeg bare og ser på alle de tusen redningsvestene som ligger rundt her, tenker at hver enkelt vest har en historie og skjebne med seg. Det kommer inn masse ulike mennesker, med hver sin unike historie og reise. Vi har møtt mennesker uten ben og armer etter bombeangrep, vi møter spedbarn som ble født dagen før på den tyrkiske siden, vi møter gravide som føder når de kommer inn på stranden og vi har tatt imot søsken på 12 og 5 år som kom uten foreldre.

Det er veldig mange barnefamilier som kommer, og det hører sjeldenhetene til at det kommer båter uten barn i. Mange lurer på hvorfor de utsetter seg for denne turen. Svaret er ganske enkelt, skal de overleve, så har de ikke annet valg. Det sier seg selv at det er en ekstrem krise i verden når ferden i gummibåt over hit virker tryggere for dem enn å bli på land, der de var. Jeg observerer at enkelte mener det er feil å hjelpe disse menneskene med merkeklær og smarttelefoner, som om man ikke trenger hjelp eller må flykte fra bombene om man har levd i velstand eller har en telefon med Facebook på. Jeg hadde da sannelig dratt i de klærne jeg hadde og absolutt tatt med meg mobiltelefonen min selv, om det skulle bli krig i Norge.

Det ser ut til at flyktningstrømmen har økt de siste ukene, hva er tilstanden «på bakken» (med tanke på forsyninger, mat, klær og lignende) på Lesvos?

– Problemene her oppstår oftest når vi ikke får fraktet dem videre med buss herfra, slik at vi får en opphopning. Da blir det problematisk med å gi alle ly, varme, mat og tørre klær. Når det da heller ikke er satt opp toaletter eller er nok telt når det regner eller blåser, så sier det seg selv at det fort oppstår desperasjon og farlige situasjoner. Vi har flere lagre her, som er fulle av klær, tepper og utstyr. Men det å få distribuert alt, spesielt med flere tusen tilstede, er ikke like lett. Vi kan ikke komme til en camp og dele ut 150 tepper fra bilen, når det er 1500 til som fryser. Man blir ganske frustrert her, når man ser telt med store logoer fra FN, men ingen FN-ansatte, ingen som gjør noe med de kaotiske tilstandene. Man leser og hører stadig vekk at de store organisasjonene er her og hjelper til, men vi ser og merker svært lite til dem her på nordsiden av øya.

Har dere merket økningen i flyktningstrømmen?

– Absolutt. De første ukene jeg var her, så lå antallet båter på 40-50 om dagen, nå har vi hatt dager med opptil 100 båter, og i hver båt er det mellom 40 og 60 personer. Vi merker også at de er i dårligere forfatning. Mange av flyktningene forteller at de ikke har spist på tre dager, og kommer seg nesten ikke ut av båten engang før de spør etter mat. De er svært takknemlige når vi kan tilby en tørr bukse til barna, en banan og en flaske vann. Vi jobber hver eneste dag med å få til enda bedre tilbud med mat, klær og sanitet.