Soul!: Subversiv TV?

Før The Cosby Show, Soul Train, The Richard Pryor Show og BET, kunne man på amerikansk TV bevitne Soul! Der de førstnevnte fokuserte på underholdning, hadde Soul! en helt annen politisk og kunstnerisk tilnærming til TV. Showet hadde samtidig et jordnært utgangspunkt og var aldri belærende, i følge Gayle Walds «Its Been Beautiful».

Tekst: Endre Dalen

Foto: Chester Higgins

I boka «It’s been Beautiful: Soul And Black Power Television» av Gayle Wald portretteres TV-showet Soul!, som gikk fem sesonger på nasjonalt TV i USA, på en ok, men noe fragmentert måte. Forfatteren er i boka rask til å påpeke at svart amerikansk kultur og politikk var mer flytende, mindre forutsigbar og mer åpen for mangfold enn mange før har vært villige til å anerkjenne. Det beste eksempelet på dette er Ellis Haizlip, impresario og programleder for programmet.

Møte med kontroversielle personligheter

Den homofile Haizlip intervjuet stemmer mange ville kalt millitante, som Louis Farrakhan, den beryktede lederen av The Nation Of Islam, og Amiri Baraka, den fremste poeten og en av de fremste tenkerne og aktivistene innen Black Arts-bevegelsen. Intervjuene var preget av splittelse så vel som brorskap. Det første eksemplifiseres kanskje best gjennom Farrakhans idé om at homofili er en «tilstand» tillært etter at de afrikanske slavene ankom Amerika. En sjokkerende påstand som selvsagt er enkel å avfeie. Brorskapet bekreftes ved Haizlip og Farrakhans omfavnelse ved intervjuets slutt.

For å skape dynamikk brukte Haizlip også gjerne gjesteprogramledere, som i mange tilfeller var poeter. En av disse var den eminente kvinnelige protorapperen Nikki Giovanni, kjent for LPen «Truth Is On It’s Way», som i 1971 dukket opp på de amerikanske hitlistene. Gjennom to episoder intervjuet hun James Baldwin og den sørafrikanske sangeren Miriam «Mama Africa» Makeba. Ved å se nærmere på Giovannis intervju med Baldwin analyserer Wald de to personenes motsetninger, som i generasjon og politikk (Black Arts kontra Civil Rights) og kjønn og seksuell orientering (homoseksuell mann kontra kvinne).

Nådde ut til latinamerikanerne

For å nå ut til et latinamerikansk publikum engasjerte Haizlip Felipe Luciano, kjent fra The Original Last Poets. Luciano var også grunnleggeren av New York-delen av The Young Lords, en politisk organisasjon som kan beskrives som en latinamerikansk versjon av The Black Panther Party. I episoden med Luciano kunne du se og høre forhenværende og fremtidige legender innen mambo og salsa, som Tito Puente og Willie Cólon.

Wald påpeker her Haizlips visjon om å fremme latin-amerikansk kultur uten unnskyldning, oversettelse eller sosiologisk begrunnelse. De unge latinamerikanerne stilte spørsmålstegn ved sine foreldres koloniale tankegang og deres egen plass i det amerikanske hierarkiet, ifølge Wald.

Musikkens betydning

Boka har ett kapittel som eksplisitt handler om musikk: «More Meaningfull Than A Three-Hour Lecture». Musikk er tross alt den viktigste delen av både TV-programmet Soul! og den afroamerikanske kulturen som helhet. Når du ser på navnet på kapittelet, som kan oversettes til «Mer meningsfylt enn en tre timers forelesning», kommer man nemlig til essensen: Det at du sannsynligvis kan lære mer om den afroamerikanske kulturen gjennom sang og musikk, enn gjennom akademisk utdanning.

Episoden som består av en konsert med Stevie Wonder (må sees), er kanskje ikke det aller beste eksempelet på den nevnte tesen, men intervjuet med Wonder midtveis bekrefter at man ikke skal kimse av hva afro-amerikanske musikere har å formidle. I sitatet som innleder kapittelet sier Gil Scott-Heron: «Our vibration is based on creative solidarity: trying to influence the black community toward the same kind of dignity and self-respect that we all know is necessary to live. We’re trying to put out survival kits on wax.»

Rahsaan Roland Kirks geriljavirksomhet

The Jazz and People’s Movement var en gruppering som inkluderte Elvin Jones, Lee Morgan, Archie Shepp og Rahsaan Roland Kirk. De brukte geriljataktikk for å fremme arven etter de store svarte geniene som de mente media var ansvarlige for at afroamerikanere flest ikke kjente til.

Også musikk uten ord (som jazz) kan ha en kraftig effekt, som den gangen en som flere ganger var gjest på Soul!, Rahsaan Roland Kirk, dukket opp hos talkshow-verten Ed Sullivan for å fremføre Stevie Wonders søte «My Cherie Amour». Stjernelaget han hadde med seg inkluderte Archie Shepp, Charles Mingus og Roy Haynes, en høyst merkverdig besetning for fremføring av en sang som dette. Det de spilte var en hes og bråkete versjon av Mingus’ «Haitian Fight Song» – en heftig provokasjon og påminnelse om kampen mot kolonialisme og imperialisme. Mingus skal ha sagt om sangen at han ikke klarte å spille den riktig uten å tenke på fordommer og forfølgelse, og hvor urettferdig det er.

Musikk i poesi

På samme måte som afroamerikansk musikk (ifølge Amiri Baraka) ikke gjør forskjell på kropp og hjerne, gjør ikke afroamerikansk poesi forskjell på tale og musikk. Poesi og musikk virker som det bindende leddet, dette ble forsterket ytterligere i mainstream etter at Soul! gikk av lufta og rap vokste til å bli den mest populære musikkformen. Navn som Sidney Poitier, Hugh Masekela og Harry Belafonte er blant de mest kjente artistene, og det sier litt at disse verken gjenspeiler den virkelige dybden eller bredden. Hvor ellers kunne man høre Toni Morrison resitere fra sin debutroman «The Bluest Eye»?

Dybde og bredde

Et eksempel på en episode som signifiserer dybde, er den med med poeten Keorapetse Kgositsile og sangeren Letta Mbulu som programleder, begge i eksil fra Sør-Afrika. En annen episode inkluderer alt fra moren til den da nylig avdøde revolusjonære «svarte panteren» George Jackson, afrolatinbandet Mandrill og glamsoulgruppa Labelle.

Boka tegner opp en fascinerende verden der politikk, mote, litteratur og musikk er et «changing same», for å bruke Barakas berømte ord. Boka er akademisk uten å være verken for intellektuell eller for kunstnerisk. Imidlertid virker det til tider som det er et eller annet som ikke stemmer helt med strukturen av teksten; kanskje er det det at forfatteren prøver å fortelle alt for mye på alt for lite plass? Samtidig har man lyst til å lære mer om enkelte hendelser, personer og bevegelser. Noe som kanskje er uunngåelig med tanke på omfanget av hva dette TV-programmet presenterte.

«The spectacle»

Jeg skulle ønske hun gikk mer inn på «The Spectacle», som hun nevner flere steder. I boka «The Society of the Spectacle» (1967) beskriver den franske situasjonisten Guy Debord forholdet mellom betrakterne (the Spectators) og massemedia (the Spectacle). Det kunne for eksempel vært interessant å gå enda nærmere inn på hvordan dette manifesterer seg i et TV-program som Soul!? Når det er sagt, hinter Wald innledningsvis til at Soul! var et resultat av Kerner-rapporten, som skulle etterforske hvorfor det ble raseopptøyer i USA i 1967. Enkelte maktpersoner så tydeligvis TV-mediets muligheter til å bedrive forebyggende arbeid.

I konklusjonen framstiller Wald Soul! som en hybrid av Andy Warhols the Factory og Barakas Spirit House i Newark. Er ikke sikker på om jeg er helt overbevist om at showet har satt like sterke kulturelle spor som The Factory, selv om det var her The Last Poets ble oppdaget og tilbudt platekontrakt. Og er ikke massemedia for basert på dominans, enveiskommunikasjon og et passivt publikum? På den annen side; hvis du eller jeg hadde sett Soul! i 1968, så ville vi neppe forholdt oss likegyldige. Kanskje til og med Debord ville revidert sitt da ganske ferske verk «The Society Of The Spectacle», om programmet ble vist i Frankrike.

De radikale og de trendfølsomme

Tom Wolfes humoristiske essays «Radical Chic & Mau-Mauing The Flak Catchers» er uansett viktig å ha i bakhodet når man leser om «Black Power» og relaterte strømninger. I disse essayene blotter han komplikasjonene som oppstår i møtet mellom hvit skyldfølelse og svart raseri. 

Som satiriker, journalist og observatør er Wolfe eksepsjonell, der han er midt oppe i en cocktailfest hvor Black Panthers møter den trendfølsomme sosieteten på Manhattan. Settingen her er hjemme hos komponisten Leonard Bernstein. Slike cocktailfester for å rette oppmerksomheten mot radikale grupperinger var ikke uvanlig rundt 1970. Som Wolfe skriver om denne trenden blant hvite «do-gooders»: «Radical Chic, after all, is only radical in style; in its heart it is part of society and its traditions.»