Warsan Shire har uanstrengt beveget verden med poesi – en poesi som binder sammen Beyoncés visuelle album Lemonade. Shire er et fenomen, og gjendiktninga av debuten Eg lærer mor mi å føde er en portal til en verden der sansene råder.

Av Rim Ghebremariam

Hver strofe av Eg lærer mor mi å føde er som å erkjenne en dyp usikkerhet og frykt, og vi som leser får se oss selv gjennom et mikroskop. Slik forstår vi hvordan vi er sammensatt og drevet. Det utspiller seg en fremvoksende tanke om at vår konstruksjon er en erklæring av vår eksistens, mens våre tanker og handlinger på sitt mest motstridende avslører mennesket. Shire tar oss med på en reise av tvungen selvkonfrontasjon og bevissthet, en lang strekning av ransakelse, aksept og dyp omfavnelse av så vel som våre svakheter som våre styrker, smerter og gleder.

Eg lærer mor mi å føde er dyktig gjendiktet av Camara Lundestad Joof og Kristina Leganger Iversen. Shires engelske originalversjon Teaching My Mother How to Give Birth vakte oppsikt langt utenfor poesiens og litteraturens verden, mens Beyoncé fremførte poesien hennes mellom låtene på det visuelle albumet Lemonade. Gjendiktingen til nynorsk er noe av det som fryder usedvanlig ved leseopplevelsen. Den fyldigheten som ofte mangler i skildringene i oversatte verk, er tilstede her i denne gjendiktninga. Ikke bare er verdigheten av diktingen skånsomt ivaretatt, følelsene og relasjonsevnen er fortsatt tilstede — med en litt annen klang.

I diktet «Munnen til Maymuun» skaper Shire et trygt hjem preget av empati. Et hjem som også fungerer som et gjemmested for unge kvinner av østafrikansk opphav, der de får granske sin egen identitet i forhold til religion, kultur, familie, forventninger, oppdagelse og ikke minst seksualitet. Det er i denne fortroligheten hemmelighetene utspilles, på romslige sider fylt av uvurderlige perler. Med ord og strofer som leger sjelen, oppleves det at striden mellom prinsipp og moral lettes i aksepten av at vi er hele mennesker, selv i vårt mest motstridende. Det handler om de hemmelighetene som sjeldent får se dagens lys, og når lyset en gang iblant trenger inn så skjer dette fordi vi egentlig ikke ønsker å skjule det som så lenge har ligget begravd. Skammen over traumene som hjemsøker oss i vår ensomhet og dybde deler plass med gleden av å oppdage.

Et oppgjør mellom selvdefinisjon og tradisjonalisme

Shire tar et direkte oppgjør med tabuer og kulturelle forbud, og uten å holde noe tilbake utfordrer Shire den patriarkalske tradisjonalismen. I diktet «Ting vi mista den sommeren» leser vi strofer som «Eg sprer beina som ei nysmurd dør, tvingar henne til å sjå på meg og gi meg det eg ikkje hadde mista: eit namn». Vi minnes dermed om at vi som kvinner verden over fortsetter den eldgamle kampen for selvdefinisjon. Det eksisterer en forenende kraft mellom identitet og det intime; og religion og kultur vil aldri kunne frarøve en den naturlige sensualiteten og eierskapet over ens egen seksuelle energi, selv om det patriarkalske maskineriet prøver å dysse dette ned.

Retten til selvdefinisjon legger seg parallelt med motstand mot konvensjonalisme i poesien til Shire. Det eksisterer en undertrykkelse av tilstedeværelsen til de sterkeste av kvinnene, som diktene bygges rundt, og dette manifesteres i Brann. Frustrasjonen skildres nakent i diktet, i det kvinnen setter fyr på seg selv og sin ektemann etter klare tegn på at elskerinnen hans har vært på besøk. Her uttrykkes ren fortvilelse over å være underlagt en norm som tilrettelegger for emosjonelt misbruk.

Det skildres på en måte som gjør at man føler hver eneste strofe på kroppen. Dufter, smerte, smak, beføling og inntrykk gjengis slik at man nærmest forveksler sin egen plassering, tid og realitet med den som lever i boka. Shire har et oppslukende talent i å speile hvordan motstand mot konvensjonalisme kan miste drivkraften under vekten av overveldende makters interesse av å opprettholde ubalanse. Motstanden brenner ut.

Egoet i en marginaliserende kultur

Selv om Shire skriver ut ifra det identitetsmessige perspektivet til muslimske, østafrikanske kvinner, så er det tydelig at diktingen likevel evner å omfavne kvinner (og menn) i store deler av verden. Hun tar tak i sin egen bakgrunn som immigrant, og slik bringer hun frem hjelpeløsheten i flyktningtilværelsen. I diktet «Samtaler om heime (på retursenteret)» får vi en realitetssjekk, gjennom refleksjoner over det å være vitne til fordervelsen, frykten og døden som krig bringer.

Shire forteller historien om kvinnen som strever med en indre strid med lettelse over så vidt å ha unnsluppet den altoppslukende ødeleggelsen i sitt opprinnelsesland. Da hun ankommer det nye landet oppdager hun marginaliseringens og avvisingens forvirrende og depressive realitet. Fortellingen om veien til frihet formidles gjennom opplevelsen av å måtte totalt fraskrive seg kontroll over egen person til det obskure, i håp om å overleve, ikke bare den lange ferden til et trygt sted, men også det å etablere seg på nytt på dette stedet. I strofene «Den libyske ørkenen raud av innvandrarkroppar, Adenbukta oppsvulma, byen Roma utan jakke. Eg håpar turen betydde meir enn mil, for alle barna mine er i vatnet» er det en direkte referanse til den farlige krysningen av Middelhavet fra Libya til Italia, hvor mange overfylte flyktningebåter har sunket og utallige liv har gått tapt, både barn og voksne.

Sårbarhet som ærlighet

Det gjenstår å nevne Shires mestring av fortellerevne og språk, og hennes poetiske reise som får sansene til å våkne. Hun er utvilsomt begavet og har en kraft til å smi ord på en slik måte at hun skaper akkurat det hun ønsker. Hver eneste side i Eg lærer mor mi å føde er en bittersøt reise i selvdefinisjon, realisering, selvinnsikt, skjulte gleder, sorg, tyngende skam, uforbeholden intimitet, frykt, utfordring og motstand.

Hele verket er et innsyn i det paradoksale ved kjærlighet, og i at mennesket på sitt beste er politisk ukorrekte. At man bare ved selvaksept og konfrontasjon av dype arr vil finne helbredelse. Og kanskje viktigst av alt: motstridende elementer i hver og en av oss vil alltid eksistere. Det gjør oss menneskelige. Til tross for at vi ofte har en innvendig strid som distraherer fra å lege sår, har vi likevel alle de nødvendige forutsetningene til å helbrede oss selv gjennom å omfavne smerte som en del av en nødvendig prosess for å komme tilbake til glede. Begge fenomener tilhører et spekter av følelser vi som mennesker har tilgang til. I vår sårbarhet er vi ærlige.

«Apati er det same som krig, dei drep, begge to, seier ho.
Langsamt som kreft i brystet, eller raskt som ein machete i nakken.»