– En million egg i hver eggstokk
I 2014 publiserte MTV en liste over de beste latinamerikanske rapperne. Lista inkluderte ikke en eneste kvinne. Det gjorde imidlertid musikkvideoene. Avkledde kvinner som danset rundt menn. De glimrer med sitt fravær på MTVs liste, men realiteten er at de kvinnelige rapperne er mange, og langt mer interessante enn de kommersielle, mannlige rapperne.
Tekst og foto: Ingrid Fadnes
Å være kvinnelig hiphop-artist fra Latin-Amerika er alt annet enn lett. Musikkindustrien er ikke spesielt interessert i de mindre og uavhengige talentene. Langt mindre i de kvinnelige som velger å gå inn på en scene som tradisjonelt er mannsdominert. Likevel er de kvinnelige hiphopartistene fra hele Latin-Amerika på vei opp og fram. Et nærmere blikk på kontinentet åpner opp et musikalsk landskap fullt av dyktige og kraftfulle jenter. Der er det ikke bare musikken som står i sentrum, men en kamp for frihet og respekt.
Et av de siste skuddene på stammen er guatemalske Rebeca Lane. Lane og hennes kvinnelige kollegaer utfordrer de sexistiske og objektiverende stereotypi-ene som finnes, i mainstreamhiphop så vel som i samfunnet forøvrig. Tekstene formidler mangel på likestilling; utilstrekkelig tilgang til helsetjenester og seksualundervisning, prevensjon og abort, menneskehandel, vold i det offentlig rom, vold i forhold og i familier, voldtekt og femicide (kvinnedrap).
Vi er krigere
Det er tidlig på morgenkvisten og stille i gatene i Guatemala by. Inne på feministcafeen La Majo, bak en lukket dør, sitter rundt 40 unge jenter i en sirkel på gulvet. Rebeca Lane sitter ved siden av den costaricanske rapperen Nakury og mexicanske Audry Funk. Det er de tre, sammen med Nati Vargas, som står bak prosjektet «Somos Guerreras» – Vi er krigere.
Prosjektet startet opp i fjor og har turnert gjennom Mellom-Amerika denne våren. Formålet er bevisst-gjøring og utdanning gjennom hiphop, både for å ta opp kampen mot diskrimineringen av kvinner i egne forhold og hjem, og for å gjøre en systemkritikk av staten og den institusjonelle volden kvinner møter hver dag. Første steg er å dele erfaringer med vold med andre. En etter en i sirkelen forteller de sin historie.
– Somos Guerreras er ikke bare et enkeltstående prosjekt, sier Lane, – det er en måte å se hiphop for kvinner som en politisk bevegelse.
Mellom-Amerika, og da spesielt Honduras, El Salvador og Guatemala, kjent som «dødens triangel», ligger høyt på voldsstatistikken. Selv om volden rammer alle i samfunnet, har likevel volden en kjønnsdimensjon. Bare i Guatemala anmeldes det hvert år, 44 000 voldstilfeller mot kvinner og opp til 700 kvinner drepes årlig. Straffefrihet preger regionen og i Guatemala blir kun tre prosent av alle anmeldte tilfeller av vold og overgrep mot kvinner oppklart.
– Samtalen er det sentrale i arbeidet til Somos Guerreras. Vi vil skape et rom hvor jenter i trygge omgivelser kan uttrykke seg og sette ord på volden, forteller Lane. Det er sterkt å lytte til samtalen i sirkelen. De fleste er i midten av tenårene. Voldelige forhold går igjen, og både Lane og Nakury er selv åpne om tidligere voldelige forhold de har kjempet for å komme ut av.
– Dette er også hiphop, understreker Nakury. – Selve kjernen i hiphop, slik vi ser det, er å dele ord, dele poesi og det du har på hjertet. Det kan gjøres fra en scene med en mikrofon, men også i en sirkel.
I skyggen av machokulturen
Vi hører svært lite om latinamerikanske kvinnelige rappere. Ernesto Lechner, reporter for Los Angeles Times og Rolling Stone, mener at noe av forklaringen finnes i kontinentets machokultur. «Det er virkelig en machokultur, og det er et interessant paradoks, fordi kvinners rolle i Latinamerikansk musikk kan ikke undervurderes. Her har vi alt fra Gal Costa, til Elis Regina, til Paquita La Del Barrio og selvfølgelig, La Mala Rodriguez. Latinamerikansk rap har funnet en tydelig identitet, særegent for kontinentet, gjennom kvinner og særlig gjennom La Mala Rodriguez, og Chiles Anita Tijoux, men også gjennom rapperen Goyo og Colombias Choc Quib Town». Lechner slår fast at «det er kvinner som skaper det mest interessante lydbilde i latinamerikansk rap».
La Mala Rodriguez er fra Spania, men har likevel sterk tilknytning til Latin-Amerika og innflytelse over utviklingen av flere kvinnelige rappere som rapper på spansk. Om det er mulig å sette rappere fra et helt kontinent i en felles kategori, kan denne nye genera-sjonen av kvinnelige rappere beskrives som en sosialt og politisk bevisst gruppe. De velger å rappe og synge om kampen for kvinners frihet og rett til å bestemme over seg selv, framfor å skryte om penger, berømmelse og hvor mange menn de kan få, i kontrast til sine maskuline motstykker på hiphop-scena.
I låta Bandera Negra (Svart flagg) langer Rebeca Lane ut mot rapperne som bruker homofobisk språk og kvinnehat for å fornærme hverandre, eller som skryter av sine huevos (egg, eller her forstått som det å «ha baller») «Jeg har fått en million egg i hver eggstokk. Det gjør ikke meg noe mer av en kvinne, eller du mindre av en mann», rapper Lane.
Mer frihet som artist enn aktivist
Rebeca Lane blir beskrevet som en feminist, anarkist og aktivist. Hun synger om alt. Krav om rettferdighet etter den 36 år lange borgerkrigen i Guatemala, seksuell frihet for alle kjønn, en korrupt stat, den historiske undertrykkelsen, og kvinners rett til frihet. For henne har musikken vært en mulighet for å kunne uttrykke det hun mener var utfordrende som aktivist.
– Jeg tror jeg kan si mer nå enn det jeg kunne før. Det er tøft for mange som organiserer seg og snakker makta midt imot, og verst er det i periferien i byene og i de rurale områdene.
Da Lane entret hiphop-scena i Guatemala ble hun satt i båsen «feminin rapper». En merkelapp hun gjentatte ganger har utfordret. Også i Norge er tendensen den samme. Det er et «jente-band», men aldri et «gutte-band». Lane har ikke noe imot å bryte barrierer, men er opptatt av at fokuset må ligge på å bryte ned stigma og å gjøre scena til en felles arena uansett kjønn. Veien dit er uansett lang, og for å komme dit har Lane valgt å jobbe hovedsakelig sammen med jenter, gjennom workshops og konserter med kun jenter på scena. Dette har gitt henne en ny merkelapp: «feminist-rapper».
– Musikken min er ikke feministisk. Men jeg er feminist. Hvem jeg er reflekteres i musikken min, og feministgrupper har plukket opp sangene mine og gjort dem til «sine». Det synes jeg er bra, det er viktig for meg at folk identifiserer seg med musikken, men den er ikke eksklusiv for noen.
Da hun studerte sosiologi i Guatemala by, var hun aktiv i flere politiske grupper. Den viktigste kampen var den mot straffefrihet fra borgerkrigen i Guatemala hvor minst 200 000 mennesker ble drept og mer enn 45 000 forsvant. Flere i Lanes familie kjempet på venstresida i Guatemala, og i 1981 forsvant hennes egen tante.
– Min egen fortid og historie påvirker og valget å jobbe med rap kommer som en direkte konsekvens av det. Jeg bruker musikken for å uttrykke mye av det jeg ikke kunne som aktivist i Guatemala.
Konkurrenter, men ikke rivaler
– Vi er konkurrenter, men ikke rivaler, understreker Nakury, før første battle mellom 16 B-girls settes i gang.
Nakury har samlet jentene som skal delta i konkurransen om å bli den beste B-girl, break-danseren. De vil få poeng etter stil, gjennomføring og originalitet, men det viktigste av alt er samarbeidet.
– Det er viktig å bygge hiphop-scena sammen. Ingen kan bli god alene, og selv om vi er konkurrenter på dansegolvet så betyr ikke det at vi er rivaler, forklarer Nakury, som selv har danset i flere år. I 2010 startet hun organisasjonen «Union Break Dance», som jobber med utdanning og kommunikasjon gjennom hiphop.
B-girl Chiquita tar steget fram fra publikum i det tettpakka rommet. Hun er blant de eldste med sine 25 år. Publikum, av alle kjønn, er i ekstase da de kollektivt roper: Batalla! Og DJ-en snurrer plata. Her inne faller ingen nedverdigende, sexistiske kommentarer i det DJ Chiquita overbeviser både dommerpanelet og publikum. Ute på gata er situasjonen annerledes, men motivasjonen som driver de fire rapperne framover, er resultatene av å jobbe sammen kollektivt.
– Somos Guerreras er ikke bare et enkeltstående arrangement, sier Lane, – det er en måte å se hiphop for kvinner som en politisk bevegelse.
Mexicanske Audry Funk står foran et ellevilt publikum når dagen nærmer seg kveld. Hun motiverer jentene til ikke å la seg presse av skjønnhetsidealer. Selv har hun gått gjennom flere operasjoner i ung alder for å tilpasse kroppen til «idealet» for kvinner. Hun løfter armene og viser flere arr.
– Jeg skal ikke vise dere hele kroppen min, det blir for sterkt. I dag er jeg stolt av den jeg er og hvordan jeg ser ut. Jeg er ikke redd for å bruke rap til det den ble skapt til å være – et politisk verktøy for endring, en stemme for de undertrykte, og en stemme mot rasisme og diskriminering, slår Audry fast og kommenterer:
– Amerikansk hiphop synes å ha mistet den sosiale rollen den en gang hadde, men jeg hørte noe om dagen som fikk meg til å le høyt. Hiphop er ikke død – den er bare i ferd med å lære seg spansk.
