Folk i Groruddalen: Defineres utenfra

Tekst: Andrew Mukuria

Foto: Foto: NTB Scanpix / Frode Hansen, VG

Tante ulrikkes vei ble omtalt i forrige utgave av Samora og er ansett som en av de mest oppsiktsvekkende bøkene denne bokhøsten. Men forfatteren Zeshan Shakar avviser at det er en «innvandrerroman». Hva forteller boka om virkeligheten i Oslo?

Zeshan Shakars bok Tante Ulrikkes vei har høstet gode kritikker høyt og lavt, og var en av de store overraskelsene denne bokhøsten.

– Det finnes mange oppvekstromaner, men veldig mange av dem er fra 60- eller 70-tallet. Det har vært veldig lite fra vår tid på 90-tallet og utover. I hvert fall fra Groruddalen. Så det var et ønske om å skrive om det, sier debutant Zeshan Shakar.

Det er få kunstformer der stemmene til personer med innvandrerbakgrunn kommer frem i Norge, unntatt i musikk. Begrepet «innvandrerroman» har oppstått som en konsekvens av dette. Shakar ønsker at flere fortellinger kommer frem og skulle gjerne ønsket at det ble satt opp mer teater av innvandrerstemmer.

Det har lenge vært snakk om at Norge trenger en skikkelig «innvandrerroman». Forsøkene har vært mange og allerede i 1986 kom boken Pakkis ut om den pakistanske unggutten Sajjad. Boken skildret hvordan en innvandrer som hadde bodd i Norge store deler av livet sitt slet med å føle seg fanget av kulturforskjellene mellom hjemlandet til foreldrene og Norge. Denne tilværelsen var fylt av konflikter. I 2008 problematiserte Aftenposten temaet i artikkelen «jakten på den umulige roman».

Lei av å bli definert utenfra
Spol frem til nå og Shakar er oppgitt, etter å ha sett nok en innvandringsdebatt på TV hvor man snakker om innvandrere, men ikke med dem.

– Jeg ble sinnsykt sliten av det. Det er hver dag, hele året, fra du har vært liten kid. Og det var da jeg tenkte; kan jeg skrive noe om hvordan det er for alle dem som er i målgruppen for debattene? De som ikke bare kan logge av eller svitsje kanal og se på noe annet.

Når jeg tar opp begrepet innvandrerroman, er Shakar veldig rask med å påpeke at det aldri kommer til å komme en slik fortelling.

– Det å kalle det en innvandrerroman er feil, disse guttene er norske, de er født i Norge og det er en Oslo-historie, sier han.

«Når det kommer bøker eller filmer som handler om minoriteter, blir det ofte til at man sier at det er en sterk historie. (…) Jeg er glad for at det er flere som sier at det er en god bok i seg selv, også. Og det er først og fremst en bok, ikke en kronikk eller et debattinnlegg.»

Flinkisen og dropouten
I Tante Ulrikkes vei følger vi historiene til de to ungguttene Mohammed (Mo) med foreldre fra Pakistan og Jamal med foreldre fra Somalia. Mo er den skoleflinke, litt reserverte og alltid korrekte gutten som blir valgt sist på fotballaget. Jamal er den rappkjefta bråkebøtten som sitter med føttene på bordet helt bakerst i klassen. Det som binder dem sammen er ikke bare en felles adresse midt på Stovner blant de karakteristiske blokkene og verdens største lampe, men også følelsen av utenforskap som begge to føler.

– Jeg tror ikke det finnes noen i dette landet her som i større grad er definert av folk utenfra enn folk fra Groruddalen, sier forfatteren.

I boken hører vi Jamal fortelle om en oppvekst med en psykisk syk mor og en bror som er sengevæter. Han tilbringer sene netter på taket på blokkene mens han og gjengen røyker keef (hasj) og filosoferer over livet. Mo beskriver følelsen av å være født i Norge, men likevel føle seg utenfor. Et eksempel er når han ikke får slippe inn på utesteder i byen. Etter å ha droppet ut av skolen begynner han å jobbe på en vaskehall for å forsørge familien. Han sklir sakte men sikkert ut av det norske samfunnet.

Mo derimot går fra gode karakterer på videregående til et stipend på Universitet i Oslo. Foreldrene hans pusher viktigheten av god utdannelse og han blir sammen med en norsk jente. Forholdet deres får Mo til å tenke mer på hvordan han fremstår ovenfor andre nordmenn, selv om han også er norsk selv.

Viktig at stemmene blir hørt
Shakar understreker viktigheten av gode skoler, gratis rett til utdanning og at ungdom med innvandrerbakgrunn må ha rom i norsk offentlighet hvor stemmene deres kan bli hørt.

– I Norge er det heldigvis små avstander. I Frankrike er det mye mer segregert. Da jeg vokste opp sammen med kompisene mine, ble mye av vårt verdensbilde lite anerkjent i norsk offentlighet. Etter terrorangrepene den 11. september snakket mange på Stovner om at USA hadde bombet andre land i evigheter.

– Ungdommene følte ikke synspunktene deres kom frem i blant annet media. Hvor går man da? Jo, til lukkede forum. Der blir ekstreme tanker ikke bare anerkjent, men de blir forsterket.

Terrorangrepene i byer som New York og Madrid fungerer som et politisk bakteppe i romanen.Dekningen av disse hendelsene viser hvordan hovedpersonene reagerer på klikkvennlige overskrifter og konflikter mellom øst og vest.

«Jeg skulle ønske vi om 20 år kunne si, ‘husker du på 2010-tallet med alle de bombene liksom? Det var kaos’, og at det hadde blitt med det.»

Mer enn en sterk historie
Tante Ulrikkes vei har blitt beskrevet som en ekte og viktig bok av anmelderne. Dagbladet har utpekt den som en av høstens viktigste bøker. VG sier at debuten er en kunstnerisk vellykket roman om hvordan det er å vokse opp som norskfødt barn av førstegenerasjons innvandrere i drabantby-Oslo.

– Når det kommer bøker eller filmer som handler om minoriteter, blir det ofte til at man sier at det er en sterk historie. Og det er det ofte, men jeg er glad for at det er flere som sier at det er en god bok i seg selv, også. Og det er først og fremst en bok, ikke en kronikk eller et debattinnlegg, poengterer Shakar.

Han forteller at den største frykten hadde vært om folk fra Stovner ikke hadde kjent seg igjen i det han skrev, men tilbakemeldingene fra folk i nærmiljøet har vært positive.

– De kjenner seg igjen i hvordan det var å vokse opp der, men også i det at man alltid skal representere noe. Enten man vil det eller ikke. Og i det at man aldri blir norsk nok, sier han.

– Om vi hadde vært i 2000 hadde vi sagt at i 2017 er vi nok forbi de greiene der, men vi er ikke det. Det er drittkjedelig å snakke om dette i 2017.

Større avstander
En av de mest markante politikerne i det offentlige ordskiftet om dagen er Sylvi Listhaug. Innvandring har stadig blitt en større debatt etter at flyktninger gikk og syklet over Svartskog høsten 2015. Den siste tiden har man diskutert hva man skal gjøre med asylbarna som kommer fra Afghanistan, som har risikert å bli tvangsutsendt tilbake til et land som Utenriksdepartementet på det sterkeste fraråder nordmenn å reise til. Shakar sier at han ble lei av innvandrer-debatten allerede som ung.

– Ta Oslo som eksempel, det er en by, men den består av masse små landsbyer og jo mer polarisert sånne diskusjoner blir, jo større avstand blir det mellom de landsbyene. I mindre grad opplever man det som en felles by.

Forfatteren tror mange er bekymret for utviklingen. Han mener at høyreekstremismen har vokst etter 22. juli, i lys av at man skulle få mer åpenhet og kjærlighet. Shakar som vanligvis er å finne på et kontor på Rådhuset, er for tiden i foreldrepermisjon. Han er usikker på hvordan verden kommer til å se ut når barnet hans blir tenåring.

– Jeg skulle ønske vi om 20 år kunne si, «husker du på 2010-tallet med alle de bombene liksom? Det var kaos», og at det hadde blitt med det. Men det tror jeg ikke helt på. Nå er det jo ikke sånn at samfunnet vårt har gått i en mer fredelig retning. Jeg tror vi bare kommer til å gå mot et mer konfliktfylt samfunn.

– Mange av den yngre generasjon er superliberale, med tanke på rettighetene til blant annet kvinner og homofile. Så det går begge veier, men det er to motstridende krefter som kjemper mot hverandre, avslutter han med.