Obs på Oslo

Tekst: Sara Flaaen LiciusFoto: Institutt for samfunnsforskning

Hvor godt kjenner vi byen vår? Jørn Ljunggrens nye bok kaster lys over de sterke skillene i Oslo.  Antageligvis er Oslo en mye mer delt by enn du trodde.

Oslo – Ulikhetenes by tar opp hvordan de sosiale skillene tydelig følger geografiske skillelinjer. Boken er den første av sitt slag, og kan også bidra med norsk forskning – på norsk. Jørn Ljunggren er postdoktor ved Universitetet i Oslo. I fjor utga han boken, i samarbeid med nitten bidragsytere fra ulike disipliner.

– Jeg tenkte det var behov for å se på Oslo, noe jeg har skrevet artikler om tidligere, på en bredere måte, og angripe segregering og ulikhet fra flere vinkler enn jeg kan gjøre selv, forteller Ljunggren.

I tillegg legger han stolthet i å kunne presentere forskning av norske forskere – på norsk.

– Det fantes ingen god bok om de sosiale ulikhetene i Oslo, som også var lett tilgjengelig. Jeg synes det er viktig at vi også bidrar med forskning på norsk, slik at det i hvert fall er mer tilgjengelig for studenter og allmenheten, sier han.

En veldig delt by
Boken tar for seg hvordan Oslo er en helt unik by i norsk sammenheng. Det er en hovedstad, et politisk maktsentrum, det nærmeste vi kommer en internasjonal storby – og en veldig delt by. Ingen andre steder i Norge ser man tydeligere at de sosiale skillene følger de geografiske skillelinjene mellom øst og vest. Selv om skillet kanskje ikke lenger i praksis går akkurat langs Akerselvens bredder, ønsker Ljunggren og hans bidragsytere å legge frem hvordan skillene i Oslo faktisk er tydeligere enn mange antar.

«Ingen andre steder i Norge ser man tydeligere at de sosiale skillene følger de geografiske skillelinjene mellom øst og vest.»

Oslos ulikheter bygger mye på beboernes økonomiske midler, men også følelsen av nærhet til de en har rundt seg. Både på Østkanten og Vestkanten er man gjerne nabo med noen man ligner, i den forstand at man for eksempel er i samme utdanningsklasse eller har økonomiske midler til cirka de samme tingene og aktivitetene. Derfor er det naturlig at noen fra Vestkanten ikke skulle ønske å flytte østover, på samme måte som man er nødt til å ha en god del penger for å klare å flytte fra øst til vest.

I følge Ljunggren strekker skillene i Oslo seg også utover i stor-Oslo. Mange ønsker å flytte ut av Oslo når de stifter familie, men skillene i Oslo speiles som oftest igjen i hvor man flytter. På østsiden går utflyttingen fra Stovner og Ellingsrud til Lørenskog, mens i vest sklir Ullern over i Bærum og Asker. Når folk flytter utenfor Oslo, flytter de ofte i tråd med ressursene de har.

– På grunn av at Bjørvika har blitt utbygd, og at Grünerløkka har endret karakter, er det lett å tenke at skillet ikke er så sterkt lenger. Men ser man på de store mønstrene, så er jo ting ganske så like som de alltid har vært, forklarer han.

Konsekvenser for de unge
De mest segregerte er gjerne de i aldersgruppen 35 til 50 år, de som ofte er ungdomsforeldre. Dette gjør at veldig mange ungdommer vokser opp og erfarer byens segregering som mer eller mindre uttalt, selv om man ikke nødvendigvis er det bevisst hele tiden.

«Ungdommen, og de som vokser opp i dagens Oslo, er ofte mye mer adskilte fra hverandre enn pensjonistene.»

I følge Ljunggren kan Oslo på noen områder omtrent ikke bli mer segregert, men det er likevel store variasjoner avhengig av hvilke deler av befolkningen man ser på. Ungdommen, og de som vokser opp i dagens Oslo, er ofte mye mer adskilte fra hverandre enn pensjonistene. Ljunggren vil ikke spå noe om situasjonen i fremtidens Oslo, men vil påpeke at mønsteret har vært stabilt så lenge, at det ikke er noen grunn til å forvente store endringer.

– Ulikhetene i Oslo bunner jo også i politiske beslutninger og planer, og hvordan ulike områder blir regulert. Fra bakkeplan er det vanskelig å gjøre noe med segregeringsmønstrene vi har i dag. Likevel er ikke ting helt låst, for vi ser jo hvordan bydeler som Østensjø og Grünerløkka har en mye mer sammensatt befolkning nå enn før, sier han.

Ljunggren vil presisere at formålet med boken ikke er å fortelle hvordan skillene og ulikhetene i Oslo skaper et negativt miljø.

– Jeg mener ikke at alt er dritt i Oslo, jeg tror folk flest trives der de bor. Man liker jo ofte å bo sammen med de man selv ligner på. Det tror jeg er et menneskelig fenomen – det er hyggelig at folk rundt deg er opptatte av det samme som deg, og har råd til det samme som deg.

Derimot er det hvordan dette påvirker fremtiden, at han synes det er viktigst å belyse. Hva slags erfaringer har folk i Oslo med dem som ikke er som dem selv? Hvordan ser man på verden, og hva betyr det for oss? Ljunggren mener dette har blitt studert altfor lite, og at det er viktig å ta det på alvor.

– I ungdomstiden lager man seg sine egne erfaringer og liv. Jeg tenker at man kanskje ikke alltid får konkrete erfaringer med folk som er annerledes enn seg selv. Det finnes mange stereotypier om folk og stigma knyttet til steder, i både øst og vest, men stereotypiene blir sterkere hvis man aldri får dem korrigert igjennom møte med andre mennesker.