– Glem den barmhjertige samaritan

– Det er noe provoserende ved tanken om likeverd mellom mennesker fra land i sør og nord. Det truer vårt selvbilde som velgjøreren fra nord som skal redde fattige ofre i sør.

Av Ellen Stokland

Nita Kapoor er oppvokst i India, men kom til Norge som 11-åring for snart 50 år siden. Hun har flyttet glasstak og infiltrert norsk ledelseskultur med likestillende perspektiver ogaksept for mangfold. Hun ble det første svarte medlem av en norsk regjering i 1996, og var med og startet den antirasistiske bevegelsen i Norge på slutten av 1970-tallet. Den gangen var hun også med og startet det som skulle bli Samora. Vi møter henne over en lettere lunsj på ærverdige Olympen – Lompa blant kjennere – i Oslos flerkulturelle hovedgate på Grønland. Der delte hun noen tanker om makt, likeverd, det globale sør og bærekraftig utvikling. Hun er ikke ute etter å provosere, men utfordrer vår måte å tenke på, kler av oss vårt selvbilde, så vi kan se verden i et annet perspektiv og skape reelt likeverd.
– Egentlig burde det være provoserende enkelt. Men det er ikke gjort over natten å frata de rike landene i nord definisjonsmakt og fordommer, sier hun.

Om definisjonsmakt
Som direktør for Fredskorpset de siste seks årene har hun vendt blikket langt utover Norges grenser – og hjem igjen – og slår fast at vi har like mye å lære av landene i sør, som de måtte ha å lære av oss. En selvfølgelighet hun beklager at landene i nord i liten grad evner å ta innover seg – annet enn kanskje i politisk korrekte festtaler.

– Vi i nord har forbeholdt oss definisjonsmakten og måler alle andre ut fra vår egen snevre målestokk. Ikke bare definerer vi hva som er rett og galt, men også hva som er positivt og negativt, hva som er utvikling og hva som ikke er det, hva som er vellykket eller mislykket. «Vi» skal utvikle «dem», vi bestemmer hva som er problemet og hvem som har det, hva som er løsninger og hvordan gjennomføre dem. Og trer dette nedover hodene på folk i andre deler av verden.

Gjennom sitt arbeid for Fredskorpset har Kapoor gjenkjent menneskelighet og menneskelig drivkraft i alle landene hun har besøkt. Det er det samme over alt, mennesker er pådrivere for endring av sine samfunn, unge som eldre skaper utvikling. De trenger ikke noe diktat, de trenger gode rammebetingelser.

– I Norge har vi en forestilling om at dugnad og frivillighet er noe av det typisk og unikt norske. Og det er vi veldig stolte av – med god grunn, for frivilligheten er del av det gode limet i våre samfunn. Men det er en myte at dugnad er noe særegent for Norge. Over hele verden står folk på som bare det, helt gratis. De er delaktige og skaper endring hele tiden. Men her i Norge putter vi dugnad inn i boksen, og definerer en helt bestemt og snever måte å være aktiv eller frivillig på. Vi beskylder innvandrere for ikke å være engasjerte fordi de ikke deltar på dugnad i borettslaget. Men de er jo for eksempel veldig aktive i trossamfunn, tar vare på sine eldre og stiller opp – både for hverandre og for det norske samfunnet – på mange ulike måter.

Om problemer
Også flyktningkrisen har utløst en enorm dugnads-ånd – som vi kaller det i Norge – hvor både etnisk norske og minoriteter bidrar og ønsker å hjelpe. Men det samme har skjedd over alt hvor
flyktningene har kommet. I Norge kaller vi det «dugnad», andre steder kan det kalles med andre navn og gjøres på annerledes måter. Det er kanskje typisk norsk å være god, men det er jammen typisk alle andre steder også.

– Når vi i nord påtar oss å løse
problemer for mennesker som er marginaliserte, så har vi definert dem som et problem. Men hvilket samfunn har ikke problemer? Mennesker er ikke problemer, de er ressurser med evne til å finne løsninger på sine egne utfordringer. Dersom de, vel og merke, ikke fratas muligheten.

Nita Kapoor mener vi må bli flinkere til å lytte og stille kritiske spørsmål til vårt eget selvbilde og hvordan det påvirker våre oppfatninger av andre. Av og til har kanskje andre rett, i hvert fall på egne vegne.

– Kanskje vår rolle burde være å lytte. Kanskje burde vi sammen spørre oss hva som er problemer, hva som er løsninger og sammen skape utvikling. Men vi klarer det ikke. Vi har pengemakt, forbeholder oss definisjonsmakt og tillater oss å kommandere løsninger som tres nedover hodene på andre folk. Det er ikke bærekraftig, det marginaliserer, fremmedgjør og skaper nye problemer.

Utfordringen mener Kapoor er at vi er fanget i til dels usynlige maktstrukturer som forvrenger hvordan vi ser og oppfatter verden. Hun mener vi trenger å analysere vårt eget selvbilde, våre holdninger og
verdier, og hvordan vi – og mediene – projiserer dette på andre mennesker, uten hensyn til hvem de er, hvor de kommer fra, hva de tror på.

– Resultatet er en forvrengt anskuelse av en verden som er skjev i utgangspunktet. Dermed kommer fordommer, stereotypier, stakkarsliggjøring, fiendebilder og nye problemer. Vi er så låst fast i våre forestillinger at vi ikke klarer å se hvem andre er. Vi ser ikke hvilke behov hun har, hvilke erfaringer og verdier som ligger til grunn for hans reaksjoner. Og vi ser ikke drivkraften for endring og utvikling som finnes i alle mennesker i hele verden.

Om kjønnsmakt
Som antirasistisk aktivist på 1980-tallet, ble Nita Kapoor formet av et miljø som utfordret verdens-bildet og maktstrukturene. Unge studenter fra land i sør som skulle gjøre Norge til et bedre sted for alle, og som så på mennesker som ressurser og endrings-agenter. Det satte Kapoors personlige erfaringer med motstand inn i en større samfunnskontekst. Det vekket en bevissthet og forståelse for at det går an å gjøre noe, en vilje og et ønske om å gjøre det sammen med andre mennesker, og en sterk bevissthet om at hun ikke ville være et offer.

– Det ble også kimen til min karriere innen ledelse. Først ledelse av meg selv gjennom endring sammen med andre, deretter ledelse av andre. Det antirasistiske perspektivet har jeg hatt med meg hele veien og jeg har prøvd å ikke la mennesker eller systemer stå i veien.

På spørsmål om hun mener det fortsatt finnes glasstak, sier Kapoor: – Av og til føles det som det er blitt til plexiglass. Enda mindre synlig og enda mer ugjennomtrengelig. For makt utøves fra mange flere arenaer og annerledes nå enn for 50 år siden. Kjønnsmakt har fått nye dimensjoner og flere maktinstrumenter. I essens har ikke synet på kvinner eller kvinners posisjon endret seg, det er det makten som har gjort. Makt utøves ikke lenger bare gjennom penger og politikk. Teknologi er viktigere enn noensinne. Og teknologiens verden er dominert av menn. Nettverk og allianser har skiftet karakter, og vi lar oss dupere av at flere kvinner er synlige på de tradisjonelle makt-arenaene. Men i et stadig mer tilsynelatende likestilt samfunn, er det fremdeles slik at vi krever at enkelte må vise mer dugelighet enn andre.

Om likeverd
I Fredskorpset, hvor Nita Kapoor er leder, er
minoriteter og antirasistisk perspektiv en selvfølge, men det handler også vel så mye om sørperspektiv. Det vil si at perspektiver fra den delen av verden som har vært marginalisert og undertrykket er en integrert del av virksomheten.

– Vi jobber med en global verden, gjennom like-verdige partnerskap. Det er ikke oss og dem, men vi. Fredskorpset bidrar til positiv endring ved at folk kommer sammen på tvers av land og verdensdeler. De bytter arbeidsplass en periode, lever i hverandres samfunn, utvikler seg, byr på seg selv, lærer, bidrar. Og så kommer de tilbake som endringsagenter. Ut-vekslingen har endret deres liv – og det er meningen – det har endret hvordan de ser på seg selv og hvordan de ser på verden.

For Nita Kapoor selv har jobben i Fredskorpset vært «å komme hjem», fordi organisasjonen drives etter og forsøker å realisere idealene om
gjensidighet og likeverd. Hun mener at alle vet at dette er den rette modellen for fremtiden, ikke minst innen den såkalte bistandsbransjen. Men det kan være både truende og provoserende.

Om bistand
– Bistandsbransjen er fundert på mye godt, som medmenneskelighet og ønske og vilje om å bidra til en bedre verden. Men dessverre er mye fremdeles basert på en relasjon mellom giver og mottaker, et oss og dem, ovenfra-ned, et forhold basert på veldedighet fra det rike nord. Vi overfører våre verdier og selvforherligende holdninger om at de andre trenger vår gavebistand. Igjen, det er de som sliter, mens vi har svarene. Definisjonsmakten er forbeholdt den ene siden, og her er det elendighetsbeskrivelsene som dominerer og former vårt bilde av de andre. Bistand og utviklingspolitikk er blitt en kvote for god samvittighet snarere enn en investering.

– Vi må slutte å tro at Norge både kan definere problemene og utforme løsningene for milliarder av mennesker. I dag trenger vi sør mer enn sør trenger oss. De vil ikke ha våre penger. Men vi har ikke tatt det innover oss, vi ser ikke at vi har mye å lære av andre for å skape felles løsninger og et bedre Norge, en bedre verden.

Også derfor oppfattes de store flyktningstrømmene som nå kommer utelukkende som en krise, som problemer. Vi tror de kommer til å ødelegge våre samfunn, muligheten for berikelse og utvikling utelukkes. Det er ikke et syn Nita Kapoor deler.

– Flyktningene som står på vår dørstokk i dag, kan være morgendagens innovatører og entreprenører. Tenk om vi kunne omtale og behandle dem som mennesker som kan tilføre vårt samfunn sårt tiltrengt kunnskap og kompetanse? Å møte mennesker med inkludering og medansvar er adskillig mer konstruktivt enn med frykt eller medlidenhet.

Fredskorpsets mangeårige erfaring med likeverdige partnerskap og utveksling mellom nord og sør har vist seg overveldende lite konfliktfylt. De bistår hverandre i å realisere partenes
egeninteresser og oppnå felles gevinster.
– Vi må tenke annerledes om bistand, det må være en måte å berike oss selv på. Ikke ved å utnytte verdens fattige, men ved å se verdien av kompetanse fra og om land i det globale sør. Vi må bevege oss fra
bistand og over til reelt utviklingssamarbeid. Utvikling dreier seg ikke om å hjelpe noen «der ute», men at vi faktisk skal utvikle oss selv.

Verden står overfor store utfordringer – sosialt, økonomisk, miljømessig – og vi selv står midt oppi disse. Utfordringene kan vi bare møte i fellesskap, ved å dele kunnskap over
landegrenser, gjennom internasjonalt samarbeid, partnerskap og samhandling på tvers av sektorer, kulturer, forskjeller og skillelinjer.

– Men likeverdige relasjoner forutsetter at vi kaster vårt selvbilde som herrefolket og barmhjertige
samaritaner fra nord på den historiske skraphaugen, fastslår Nita Kapoor.