Hva bør antirasisme i vår tid være?

Hvorfor skal man begrense debatten om rasisme og antirasisme til språk? Rasisme er mer enn rasistiske ytringer.  Rasisme handler først og fremst om å ha (eller mangle) privilegier og makt på grunn av ens hudfarge.

Av Mohamed Abdi

«Benjamin L. Hermansen, sønn av en norsk mor og en ghanesisk far, ble som 15-åring et tilfeldig offer for et rasistisk motivert drap. Han ble brutalt knivstukket til døde, ene og alene på grunn av sin mørke hudfarge.»

Forskerne Cora Alexa Døving og Sindre Bangstad begynner og ender sin korte, men likevel lærerike bok «Hva er rasisme» med å fortelle om ett av de mest grusomme rasistiske drapene som har funnet sted i Norge, i manns minne: Drapet på den svarte tenåringen Benjamin L. Hermansen. Drapet fant sted den 26. januar 2001. På den måten viser Døving og Bangstad at rasisme alltid har kostet menneskeliv. Dermed viser de at rasisme ikke bare er ytringer, men også voldelige handlinger som kan koste menneskeliv.

Gjennom fem kapitler prøver Døving og Bangstad å besvare hva rasisme, islamofobi og antisemittisme er. Døving og Bangstad avslutter med et kapittel om antirasisme og antirasistisk engasjement i vestlige samfunn. Det er ikke overraskende at en bok som først og fremst handler om rasisme også har et kapittel om antirasisme, all den tiden disse to ordene blir sagt i samme åndedrag.

Bredere rasismedefinisjon?

Døving og Bangstad bruker den norske kulturhistorikeren Torgeir Skorgens definisjon av rasisme: «(…) oppfatning eller sett av holdninger som tar utgangspunkt i at mennesket kan deles inn i distinkte «raser», og at disse kan rangeres som høyere eller laverestående. Dette gjøres gjerne på grunnlag av antatte sammenhenger mellom stiliserte biologiske og mentale eller kulturelle egenskaper.»        

Døving og Bangstad er tydelig på at «noe av det de ønsker med denne boka er å åpne for en bredere bruk av rasisme som begrep». Det kan være akkurat dette som gjør at noen lesere vil heve øyenbrynene eller slå seg vrange. For hvordan kan rasisme være noe mer enn biologisk rasisme, eller det man kaller klassisk rasisme?

Døving og Bangstad mener at rasismens historie viser at «rasisme som idé og praksis tar nye former og får andre uttrykk (…) og at det dermed er et behov (…) for et dynamisk rasismebegrep som tar høyde for at rasismens uttrykk og innhold endrer seg over tid.» Derfor er det vel uklokt å snevre inn et dynamisk begrep som i mange tilfeller har historiske og sosiale kontekster.

Døving og Bangstads bok er veldig lettlest, men argumenterer godt for deres standpunkt om at det er nødvendig med en bredere rasisme-definisjon i vår tids diskurs om emnet. De to eksemplene de bruker som det er nødvendig å gå inn på i neste avsnitt, er antisemittisme og islamofobi.

Antisemittisme og islamofobi

Etter terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo og en jødisk butikk i Paris, skrev den slovenske filosofen og enfant terrible Slavoj Žižek et kraftfullt, men sindig essay i London Review of Books. Filosofen påpekte at kampen mot antisemittisme og kampen mot islamofobi bør sees på som to sider av samme kamp. I mange tilfeller blir dette synlig i de likhetene som finnes mellom antisemittisme og islamofobi.

Som Døving og Bangstad skriver: «Islamofobi-begrepet var tenkt som et begrep som er analogt til et begrep som antisemittisme. Selv om vi i lys av moderne europeisk historie bør være klare på at islamofobi og antisemittisme ikke refererer til identiske eller synonyme fenomener, er det ganske klare, påvisbare og påfallende paralleller mellom retorikk som i antisemittismens verden er knyttet til jøder, og den retorikk som i islamofobiens verden er knyttet til muslimer.»

Det som gjør en slik kamp som Žižek snakker om vanskeligere, er det faktum at minoriteter ikke bare er ofre for rasisme og diskriminering, men også iblant de som utøver det. Det er det man i amerikansk faglitteratur kaller «interminority racism». Dette nevner Bangstad og Døving i forbifarten. Mye av denne forskningen handler om, og går ut på, å forske på forholdet mellom minoriteter i det amerikanske samfunn. Et eksempel er forholdet mellom afroamerikanere og asiatiske amerikanere (f.eks. koreanere). Der kommer det fram at stereotypier, fordommer og rasisme eksisterer på tvers av gruppene.

Døving og Bangstad løfter opp viktigheten av å ha lignende forskning i Norge når det for eksempel gjelder antisemittisme blant norske muslimer, men også rasisme blant og mellom etniske minoriteter i Norge.

Forholdet mellom antirasisme og vold

Bangstad og Døving fortsetter med å skrive om den amerikanske borgerrettsforkjemperen Martin Luther King og hans ikke-voldelige og antirasistiske engasjement. Historien har vist oss at ikkevoldslinjen til både Martin Luther King og Nelson Mandela har båret frukter. Men det er essensielt å påpeke at Martin Luther King og Nelson Mandela ikke alltid var for ikkevold. Det viktigste er at ikkevoldslinja ble deres fremste varemerke.

I en lengre artikkel på CNN.com i april 2014, kan man lese om hvordan Martin Luther King var «angry black man», særlig før han skrev sitt mest kjente brev «Letter from Birmingham jail». Mandela på sin side sa tidlig i 1960-årene følgende i et intervju: «There are many people who feel that it is useless and futile to continue talking about peace and non-violence against a government whose only reply is savage attacks on an unarmed and defenceless people.”

Dette er bare ment å vise at synet på ikkevold og vold i antirasismens historie har variert, og at til og med de som er mest kjent for ikkevold både har reflektert over og til og med vurdert voldsbruk for å oppnå sine mål. Dette har sammenheng med den historiske og situasjonsbestemte konteksten alle disse personene befant seg i. For ikke å snakke om det presset de sto ovenfor (særlig Martin Luther King). Som digresjon kan man nevne artisten Nina Simone, som på et mer spøkefullt og musikalsk vis sa: «I ain’t about to be non-violent, honey» i låta «Mississippi Goddam». Hva var den aktuelle konteksten for Simones låt? Jo, bombingen av den afro-amerikanske kirken 16th Street Baptist Church, september 1963. Fire afro-amerikanske jenter mistet livet.

Større innsikt om et viktig tema

«1980-tallet var på mange måter de antirasistiske bevegelsers og den antirasistiske mobiliseringens storhetstid i Norge,» står det i «Hva er rasisme». Khalid Salimi og Antirasistisk Senter er foregangsfolk i den norske antirasistiske bevegelsen. På mange måter trenger ikke dagens antirasister å finne opp hjulet på nytt. Det er bare å bygge videre på tidligere antirasistisk arbeid, samtidig som man er oppmerksom på den tiden vi lever i, som Bangstad og Døving påpeker: «Tider preget av sosiale endringer bør påkalle ekstra vaktsomhet, for nettopp da kan rasismen ha ekstra gode vekstvilkår.»

Rasisme kommer sannsynligvis aldri til å forsvinne, men det er ikke grunn god nok til ikke å gjøre vårt ytterste for å bekjempe den. Antirasisme handler om mer enn språk og ord som er krenkende for individet. Det handler om diskriminering, både den strukturelle, men også den hverdagslige formen. Antirasisme i vår tid bør bestå av brede allianser som Døving og Bangstad understreker, men ikke til enhver pris. Det er viktig å huske på at antirasisme, som de fleste former for sosiale

bevegelser ikke er en popularitetskonkurranse. Antirasismen vil alltid ha sine venner, men også sine fiender. Utfordringen er ikke at vår tids antirasisme skal være basert på brede allianser, men det å ikke utvanne den, eller i verste fall gå så langt som å hevde at rasisme og makt ikke har noe med hverandre å gjøre. Fordi det har det. Man kan selvfølgelig som medlem av

majoritetsbefolkningen oppleve hverdagsrasisme. Men det er først når rasismen går hånd i hånd med makt at det er snakk om strukturell og systematisk rasisme.

Bangstad og Døvings bok gir oss større innsikt om et viktig tema. Den er med på å understreke at rasisme, og særlig rasistisk tankegods, dessverre ikke er noe som tilhører historiens søppeldynge, men noe som har bare inntatt nye former.