Et mer mangfoldig mangfold

Noe er skjedd med det etniske og kulturelle mangfoldet i de europeiske storbyene de siste årene. Først og fremst er det blitt mer mangfoldig.

Av Thomas Hylland Eriksen

Det var en solrik vårdag i 2006, tror jeg det må ha vært. Vi hadde besøk på CULCOM, forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge. Antropologen Steven Vertovec hadde kommet opp fra Oxford for å snakke om sin nåværende forskning på kulturelt mangfold i England, og etter seminaret gikk noen av oss til Café Abel, fem minutter fra Blindern, for å ta en øl.

Steve og jeg hadde kjent hverandre i mange år. Vi hadde begge gjort feltarbeid på Trinidad på slutten av 1980-tallet – han hadde studert hinduene, mens jeg hadde sett på forholdet mellom etnisk mangfold og nasjonal identitet. Utover på 1990-tallet hadde vi begge i økende grad vendt blikket mot Europa og forsøkt å forstå noen konsekvenser av den voksende innvandringen fra ikke-europeiske land. Vi var både interessert i hvordan storsamfunnet reagerte på det nye mangfoldet og hvordan minoritetene tilpasset seg. Vi hadde mye å snakke om. Steve mente at det hadde skjedd noe med mangfoldet i europeiske byer bare siden tidlig på nittitallet. Han påpekte blant annet at London var blitt veldig mye mer mangfoldig. «Tidligere kom folk fra noen få steder og reiste til noen få steder,» sa han, «men nå kommer de fra mange steder og drar til mange steder.»

Så sent som på 1980-tallet var minoritetssituasjonen i London relativt oversiktlig. De aller fleste ikke-europeiske innvandrerne hadde bakgrunn fra det britiske imperiet, snakket engelsk og hadde vært gjennom en variant av det britiske skolesystemet. Og de bodde for det meste i bestemte bydeler.

Det bodde mange indere i visse deler av sør-London, jamaicanere og andre fra Vestindia i Brixton og Notting Hill, folk fra Bangladesh i Tower Hamlets, og så videre. Noen bydeler, som Battersea sør for Themsen og Southall like ved Heathrow, var ganske blandede, men også der hadde myndighetene oversikt, og de fleste hadde uansett bakgrunn fra imperiet. 

Slik var det ikke nå lenger, sa Steve. Faktum var at de største nye innvandrergruppene ikke hadde noe med imperiet å gjøre overhodet. De kom fra land som Somalia og Eritrea, eller Venezuela og Vietnam. Mange snakket ikke engang engelsk. Og de bosatte seg heller ikke nødvendigvis i nærheten av hverandre. Videre hadde mange av dem en uklar migrantstatus. Var de studenter, flyktninger eller arbeidsmigranter; kom de gjennom familiegjenforening, som turister eller som sesongarbeidere? Det var ikke alltid så lett å si. Faktisk, avsluttet Steve, ble det nå talt over tre hundre språk bare i London. Det sier noe om fremveksten av et ganske viltvoksende og uoversiktlig kulturelt mangfold. Han mente at vi trengte et nytt begrep for å beskrive denne situasjonen, og foreslo super-diversity, som vi kan oversette til norsk med hypermangfold.

Jeg ble litt imponert over antall språk i London, men ikke så veldig. 300 språk er ikke så mye mer enn man strengt tatt kan forvente i et slikt gigantisk veikryss. Etter å ha fulgt Steve til flytoget, syklet jeg hjem og gikk inn på nettet for å sjekke tallene for Oslo. (Den gangen hadde vi ennå ikke fått smarttelefoner – de første ble lansert først i 2007.) Og ganske riktig: Bare i Søndre Nordstrand bydel var over 140 språk registrert. Det var etter mine begreper langt mer imponerende enn tallet fra London: Én ting er nå at det tales over 300 språk i Europas mest kosmopolitiske by; men noe helt annet er det at det snakkes halvparten så mange i én av seksten bydeler i en mindre hovedstad helt i utkanten av den beboelige delen av verden! Jeg innså at hypermangfoldet hadde kommet til Oslo også.

Det er godt kjent at antall innvandrere (inkludert deres barn, altså såkalte etterkommere) har økt raskt i Norge siden tidlig på nittitallet. I 1990 var tallet ca. 200 000, hvorav halvparten kom fra OECD-land og halvparten fra ikke-europeiske land, med Pakistan og Tyrkia som de viktigste, men med økende andeler av flyktninger fra Vietnam og Sri Lanka. Det meste av innvandringen fra sør var kjedemigrasjon; de som kom, hadde allerede bekjente, vanligvis slektninger, her.

25 år senere er antall innvandrere økt til over 700 000, og inndelingen i OECD og ikke-OECD fungerer ikke like godt lenger. Den største nye innvandrergruppen – nå den desidert største i antall – er den polske, men det er også mange som har bakgrunn fra andre nye medlemsland i EU, som Litauen og Romania. Den største ikke-europeiske gruppen, som i flere tiår var den pakistanske, utgjøres nå av somaliere. Og det er voksende grupper flyktninger fra land som Eritrea, arbeidsmigranter fra land som Sverige, studenter fra land som Kina. Dette bekrefter nok en gang at hypermangfoldet også er kommet til Norge.

Hypermangfold innebærer imidlertid ikke bare at det er flere innvandrere med flere opprinnelsesland enn før, men også at den interne variasjonen er større enn tidligere.

Ta for eksempel polske bygningsarbeidere. Ingen vet nøyaktig hvor mange polakker som jobber i Norge, ettersom de kan komme og gå som de vil. Ingen vet hvor lenge de har planlagt å bli her heller, ofte ikke engang de selv. Spør du en polakk i Norge, svarer han kanskje at kontrakten hans går ut om fire måneder, og da vet han ikke hva han skal gjøre. Hvis den ikke blir fornyet, må han reise videre, kanskje til Tyskland eller England, eller kanskje tilbake til Polen. Han er verken innvandrer eller ikke-innvandrer.

Eller spør en papirløs migrant som lever fra hånd til munn i uformell sektor; de vil kanskje svare at de blir her helt til myndighetene oppdager at de eksisterer. Eller kanskje de venter på beskjed fra en slektning i et trygt land, og lever med kofferten pakket.

Hypermangfold kjennetegnes altså av at ganske mange har en uklar eller udefinert tilhørighet til landet de for tiden bor i. Noen er kanskje turister som glemte å reise hjem da ferien var slutt. Andre er kanskje tidligere studenter som gjorde seg ferdige med studiene, men som fikk en kjæreste eller en jobb i oppvasken på en restaurant, og som blir her inntil videre. Igjen andre er kommet hit fra et naboland for å jobbe en sommer eller to mens de legger seg opp penger til den store Latin-Amerika-reisen, men så får de noen venner her, et hyggelig sted å bo, og bestemmer seg for å begynne å studere her. Latin-Amerika kan saktens vente et år til.

I et hypermangfoldig samfunn er ikke folk nødvendigvis enten permanente eller midlertidige beboere; mange befinner seg et sted midt imellom. Også de som tilhører relativt etablerte minoritetsgrupper vedlikeholder aktivt transnasjonale bånd. De sender penger, mottar gaver, reiser på ferie hvis de kan, og arbeider for å hjelpe slektninger å immigrere gjennom familiegjenforening. Mange er slett ikke sikre på at de skal bli her hele livet. De er åpne for alternativer.

Et hypermangfoldig samfunn er et sted der naboene dine kan være veletablerte, nyankomne, på gjennomreise eller en mellomting; det er en statistikers mareritt og en antropologs drøm: Det er vanskelig å holde befolkningsstatistikken oppdatert, selv på bydelsnivå; men det er enormt mange fasetter ved menneskelig samkvem å forske på, for den som er interessert i å finne ut mest mulig om de ulike måtene et samfunn kan være integrert på.

Ikke så lenge etter vår prat på Cafe Abel, publiserte Steven Vertovec sin første artikkel om superdiversity i det kjente tidsskriftet Ethnic and Racial Studies. Per i dag, syv år senere, er den blitt tidsskriftets mest siterte artikkel gjennom tidene. Så det er tydelig at det var behov for et begrep som kunne brukes til å beskrive den nye mangfoldssituasjonen i storbyene våre. Vertovec, som nå er forskningsleder for Max Planck-instituttet for studiet av etnisk og religiøst mangfold i Göttingen (Tyskland), arrangerte like etter påske en konferanse i Berlin, som han kalte Academy of Super-Diversity, med deltagelse fra mange av de ledende forskerne på feltet. Og i Birmingham har universitetet allerede opprettet et senter og et professorat i super-diversity studies.

En av Steven Vertovecs mangeårige medarbeidere jobber nå som forsker ved senteret i Birmingham. Hun heter Susanne Wessendorf, og har skrevet en veldig interessant bok om Hackney i nordøst-London, en bydel som er hypermangfoldig på alle de relevante måtene. Siden det ikke finnes noen flertallsbefolkning i Hackney, må innbyggerne lære seg å håndtere et mangfold som er åpent og udefinert.

Det er ikke nok for sosialkontorets ansatte å lære om f.eks. karibiske familieformer eller vietnamesiske høytider, eller å sende ut brosjyrer på punjabi og tamilsk, ettersom bydelen er befolket av en relativt omskiftelig befolkning fra praktisk talt hele verden. Dessuten er det ikke slik – verken i Hackney eller på Holmlia – at du vet det viktigste om en person bare du vet hvor han eller hun kommer fra.

Blant innvandrere fra buddhistiske land finnes det både dem som er dypt fromme og dem som hater alt som har å gjøre med religion. Det samme gjelder selvfølgelig for innvandrere med kristen, muslimsk eller hinduistisk bakgrunn. Og det er store forskjeller i språk- og kulturkunnskap mellom mennesker fra ett og samme land, ofte i én og samme familie, på bak-grunn av bl.a. utdannelse og botid. Noen identifiserer seg sterkt med en etnisk eller religiøs gruppe, mens andre bare ønsker å få lov til å være seg selv. Det må være rom for begge deler.

I et slikt miljø må både innbyggere og offentlig ansatte utvikle en bestemt type interkulturell kompetanse, som vi kan kalle hypermangfoldskompe-tanse. Den innebærer en evne til å leve sammen med og omgås mennesker med vidt forskjellig bakgrunn. Dette betyr ikke at alle må lære noe av hverandre og bli likere dersom de ikke ønsker det. Samtidig må alle akseptere at de andre ikke kommer til å bli som en selv. I et hypermangfoldig samfunn er det nødvendig å finne balansen mellom nysgjerrighet og likegyldighet, mellom felles trafikkregler og respekt for individets ukrenkelighet.

Vertovec, Steven (2007) ‘Super-diversity and its implications’, Ethnic and Racial Studies, 30: 1024-1054.

Wessendorf, Susanne (2014) Commonplace Diversity. Social Relations in a Super-diverse Context. Basingstoke: Palgrave Macmillan.