Arven etter Bobbito Garcia: Diamanter og fossiler

Møt Bobbito Garcia: Sneakerhue, arkitekten bak 1990-tallets indierap-boom, streetbasket-ringrev, hiphopradioens viktigste stemme og platesamler av det internasjonalt utforskende slaget. I høst er han aktuell med dokumentarfilmen om det legendariske radioshowet med Stretch Armstrong; «Stretch and Bobbito – Radio That Changed Lives».

Tekst: Endre Dalen

Foto: Jon Lopez

Robert «Bobbito» Garcia publiserte den første artikkelen noensinne om sneakerkulturen i The Source i 1991: «Confessions of a Sneaker Addict». Sneakerkulturen er kulturen rundt joggesko og basketsko som vokste i takt med hiphop og streetbasket i New York mot slutten av forrige århundre. Som musikkjournalist er Bobbito særlig kjent for spalten «Sound Check» i Vibe Magazine. Satt opp mot det han har gjort for hiphopkulturen på andre arenaer, er riktignok skriveriene en mindre bragd.

Radioprogrammet som forandret alt
Med radioprogrammet han startet i 1990 sammen med Stretch Armstrong, og som også inkluderte Lord Sear og Kurious på ulike tidspunkt, fant mannen sin virkelige rolle. Med humor, lidenskap og hele østkystens hiphopscene, og vel så det i ryggen skapte de det som i 1998 ble kåret av The Source til tidenes beste radioprogram innen sjangeren.

Bobbito jobbet også flere år med promo og A&R for plateselskapet Def Jam, selv om han aldri klarte å få Def Jam-gründer Russell Simmons til å signere kontrakt med de artistene han anbefalte. Synd for Simmons at Garcia ikke fikk mer innflytelse. På Stretch and Bobbito kunne du nemlig høre unge sultne versjoner av mange av de rapperne som sto for hiphops internasjonale gjennombrudd: fra Nasir Jones, Christopher George Wallace, Shawn Carter, til en kung-fu fiksert klan fra Staten Island.

Hiphopfossilene
Den lydmessig ofte møkkete og lo-fi-musikken som plateselskapene fortsatt ikke ville ta i med ildtang spilte Garcia for et svært entusiastisk New York-publikum. Etter hvert fikk han en idé om å starte et eget plateselskap. Det tok først form som Hoppoh Records da han forlot Def Jam og senere økonomisk uavhengige Fondle ‘Em. Fondle ‘Em ga ut eksentrisk kvalitetshiphop av blant andre Godfather Don og Kool Keith (som the Cenobites), Sia and Yeshua Tha PoED, the Juggaknots, Cage, The Arsonists, MF Grimm, og kanskje viktigst av alt for den gryende uavhengige rapscenen MF Doom.

Bobbito Garcia er en av hiphopens viktigste personligheter. Like fullt er det større sjanse for at du hører salsa-, jazz- eller afrobeat-klassikere fremfor nymotens rapmusikk, når han spiller som DJ. Samora snakket med Bobbito da han spilte et DJ-sett og bidro som vert på Oslo Sneaker Fest. I den anledning hadde han mest lyst til å snakke om sneakers, men vi snek også inn noen spørsmål om den nye filmen «Stretch and Bobbito – Radio That Changed Lives», rapmusikk og New Yorks musikkhistoriske forhold til bugalú og latin funk.

«Where’d You Get Those» er en av mine favoritt «coffee table»-bøker, fra omslagsdesignet av Brent Rollins til innholdet og alle bildene av sneakers. Hvorfor var det så viktig for deg å skrive en bok om sneakers og kulturen rundt?

– Boka utforsket en veldig spesiell periode som er fullstendig ukjent for media hvis du ikke levde det livet. I dag er sneakerkulturen veldokumentert; du har en masse blogger og magasiner og jeg hadde også TV-programmet «It’s the Shoes». Det finnes en masse informasjon nå, men på den tiden var det ingen informasjon. Jeg følte at det var min plikt å fortelle historien. Til ti-årsjubileet i 2013, la jeg til et kapittel og vi byttet ut omslaget, som denne gangen ble laget av Todd «REAS» James, som er maler og graffitti-kunstner.

Jeg vil gjerne sitere en stor MC som du kjenner godt: «I like Nike but, wait a minute / The Neighborhood supports, so put some money in it / All corporations owe, they gotta give up the dough / To my town or else we gotta shut ‘em down»

– Det er Chuck D og Public Enemy med «Shut ‘em down». Jeg promoterte faktisk den plata da jeg jobbet for Def Jam i perioden 1989-1993. Jeg kjenner Chuck D veldig godt, han er en av de mest hardtarbeidende folka jeg noensinne har møtt. Han har alltid vært en stemme innen hiphop som er kritisk til det etablerte, og det er nødvendig. Jeg synes det er viktig å være i stand til å ta et skritt tilbake når du er fan av noe. Chuck brukte ofte Nike, og det er bra ikke alltid akseptere alt, gjøre litt undersøkelser og stille spørsmål ved autoriteter og status quo. Jeg synes hiphop er best når det bruker sin stemme til å formidle kunnskap og skape sosial endring.

Chuck D skrev dette verset for over tjue år siden, og kanskje det fortsatt er sannhet i det? Til og med her i Oslo vil ikke mange av skomerkene å samarbeide med lokale arrangementer som Sneaker Fest, selv om de promoterer produktet deres. Hva synes du om det?

– Jeg tror ikke det er problematisk. Selvfølgelig ville det vært en god idé for merkene å støtte det som skjer på Sneaker Fest, fordi lidenskapen for sneakers vokser ut av arrangementer som dette. Det ville riktignok bare hjulpet på salget i det lange løpet. Men når det er sagt, så synes jeg ingen bør lage et arrangement med mål eller visjon om å få et merke til å sponse dem. Jeg synes arrangementer som dette bør lages fordi du digger sneakers. Det burde være uskyldig. Noen ganger når de store merkene kommer på banen, så forsvinner uskyldigheten.

Jeg har lest et sted at du donerer sneakers annenhver måned til Mali, Senegal, Sør- Afrika, Zimbabwe og Brasil. Kan du fortelle litt om det?

– Jeg drev tidligere skobutikken Bobbitos Footwork. Etter å ha samarbeidet med Nike er det mange som feiltolker mitt emosjonelle forhold til sneakers. Jeg får alltid spørsmålet: Hvor mange sneakers har du? Jeg har ikke så mange sneakers.

Nå føler jeg at det er min plikt å oppmuntre og få folk til å donere. Det er mange folk som har en masse sko de aldri bruker, som de ikke har noe forhold til, som bare står i skapet. Rundt omkring i verden er det mange som ville elsket å ha et par sneakers, men som ikke har råd. Kanskje de spiller basketball og om de hadde hatt et par Nike, eller hvilket som helst par med sko ville det hjulpet ytelsen deres. Til slutt bestemte jeg meg for å hjelpe de frivillige organisasjonene som jeg kjenner til, som Soles 4 Souls og Hoops 4 Hope. De gjør flotte ting. Søk dem opp på nettet og støtt dem.

Du regisserer en ny film om det legendariske radioshowet The Stretch and Bobbito Show. Når og hvor kan man se den?

– «Stretch and Bobbito – Radio That Changed Lives» ble lansert over hele verden i oktober for digital nedlastning, og kan strømmes direkte fra vår webside Stretchandbobbito.com. Filmen var en fryd å lage, fordi jeg opplevde alt dette på 1990-tallet og vi fikk besøk av alle disse artistene som kom usignerte og ukjente. Dette er historien bak hiphops internasjonale eksplosjon. I Januar viser vi filmen på Tromsø Internasjonale Filmfestival.

Dere sto bak gjennombruddet til artister som Biggie, Wu-Tang, Nas, Big Pun, Redman, Mobb Deep, Jay Z og mange andre før de i det hele tatt hadde signert platekontrakt.

– Nå har alle disse artistene solgt over 300 millioner plater til sammen og du kan forresten også legge til Fugees på den lista. Vi solgte dem alle i hovedsak som kids, sultne kids. Vi har masse bra arkiv-opptak – både lyd og bilde som ble brukt i filmen.

Hvordan kunne du og Stretch spå fremtiden slik dere gjorde? Måtte dere gå til artistene eller kom de til dere?

– Det var en utveksling. Vi hadde en åpen plattform for artister, vi brydde oss ikke om de hadde signert platekontrakt eller ikke. Noen av de som kom til oss prøvde ikke å gi ut plater, de ville bare rappe. Hvis du elsket hiphop og elsket å uttrykke deg, da hadde du et hjem. Det handlet ikke bare om å komme når du hadde albumutgivelse. Hvis du hadde et nytt rim og ville dele det med lytterne, så kom til oss. Det var det som skapte hele denne bevegelsen.

Ice-T sa en gang: «Rap is really funny, man. But if you dont see that it’s funny, it will scare the shit out of you». Deres tilnærming til radio gjennom Stretch and Bobbito Show hadde ofte en humoristisk, quirky brodd. Hva slags rolle har humor og moro i hiphop?

– For hiphop var denne tiden veldig intens, og ikke minst, farlig. Men jeg personlig, jeg er nerd, jeg er en snåling og jeg elsker å le. Stretch og jeg, vi bare gikk på lufta og var nøyaktig de vi er. Vi prøvde ikke å være noen andre. Jeg tror lytterne satte pris på det. Vi hadde virkelige kriminelle som kom til showet og de bare kødda med oss. Det er naturlig, alle elsker å le.

Deler av det du sa leder til det neste spørsmålet: Den fremragende undergrunns-klassikeren noen ganger kjent som «The Clear Blue Skies LP» av The Juggaknots ble gitt ut på plateselskapet ditt Fondle ‘Em. Her skildres de dårligere sidene av livet som dop, paranoia, rasisme, dødfødsel og vold. Hvorfor tror du albumet fortsatt er så rost av kjennere?

– Jeg fikk albumet til The Juggaknots som demo i 1992-93 så da begynte jeg å spille «Clear Blue Skies» (historien om en ung gutt og hans rasistiske far som diskuterer guttens svarte kjæreste, red.anm) på radio og det hadde en enorm innvirkning. Til og med Q-Tip fra A Tribe Called Quest ringte og spurte etter låta. Han var en «die-hard-lytter». Breeze, MCen i gruppa, var en så brilliant tekstforfatter. Det var en masse store tekstforfattere på den tiden. De var inspirert av æraen som kom før dem med (Kool) G Rap og Rakim, typer som virkelig levde livet og var i stand til å uttrykke dette gjennom lyrikk. Det var en bra tid for rap og The Juggaknots var en del av det.

Gjennom The Stretch and Bobbito Show fikk du en haug med demoer, spor ble produsert utelukkende for showet og noen av disse ble senere gitt ut via Fondle ’Em. Showet var selvfølgelig det viktigste for mainstream. Men jeg tror at mange ikke kan forestille seg undergrunns hiphop i dag uten Fondle ’Em. Kan du?

– Det var mange uavhengige plateselskaper på 1990-tallet som betydde mye, som ABB, Eastern Conference og Stones Throw. Vi startet på soverommet, i bagasjerommet om du vil. Og Stones Throw har gjort det veldig bra, men de startet som en hjemmedrevet label. Hadde ikke jeg gitt ut disse platene på Fondle ’Em, ville den uavhengige æraen innen hiphop likevel ha utviklet seg. Skjønt, Stretch og jeg, vi utgjorde et grunnfjell. Også fordi vi støttet platesjappa Fatbeats, som ble en stor distributør for uavhengige utgivelser i andre halvdel av 1990-tallet. Mange søkte vår anerkjennelse og mange oppdaget demoer og usignerte artister gjennom showet vårt. Vi er glade for å ha vært på rett sted til rett tid.

Et av dine siste prosjekter var filmen «Doin it in the park» med lydspor av Eddie Palmieri. Han og broren Charlie var bandlederne for albumet «Harlem River Drive» (1971) som var et viktig møte mellom afroamerikansk og latinamerikansk musikk. Hva kan man lære av «Harlem River Drive» i dag?

– Folk lærer fortsatt fra det albumet. Det finnes en bra dokumentar som nettopp kom ut kalt «We Like It Like That» som handler om bugalú-bevegelsen som kombinerte R&B med latinamerikanske rytmer på 1960-tallet. Ofte hører man om forskjellige samfunn, nasjonaliteter, regioner og religioner som blander musikk, ideer og konsepter sammen. Det er vanligvis en god ting.

Kyoto Jazz Massive fra Japan er et fenomenalt band. Jazz ble født i New Orleans, og nå finnes jazz i Japan. Red Astaire er en fenomenal produsent som lager latinamerikansk musikk, funk, house, you name it. Han er fra Sverige. Konstant kommer du til disse veikryssene, disse blandingene av musikk laget av ulike folk som lager noe spesielt. Det bringer folk sammen. Jeg vet det høres ut som en klisjé, men slik er det.

I kveld vil du høre meg spille litt hiphop, litt brasiliansk musikk, litt afrikansk musikk, litt latin-amerikansk musikk og litt folkemusikk. Overalt hvor jeg DJer, prøver jeg å åpne folks sinn. Fundamentet til hiphop er å være åpen. På 1970-tallet da Afrika Bambaataa dyrket hva vi i dag kjenner som hiphop, spilte han ikke rapplater, han spilte calypso, reggae, salsa, han spilte alt som var funky.

https://www.youtube.com/watch?v=3x2b_J–4Lw

Husker du teksten fra «Play That Beat Mr DJ» av G.L.O.B.E. and Whiz Kid?: «Punk rock, new wave and soul / Pop music, salsa, rock and roll / Calypso, reggae, rhythm and blues / Mastermix those, number one tunes».

(Bobbito beatboxer) – Ja, det gir mening, der har du ånden til Bambaataa!

www.stretchandbobbito.com