Følger ikke oppskriften
Hun fullførte ikke høyskolen, og kunne ingenting om matlaging og restaurantdrift da hun startet sin første forretning. Hvordan klarte Sarita Sehjpal likevel å bli Norges tikka masala-dronning?
Tekst og foto: Nicole Rafiki
Jeg ankommer sørlandsbyen Kristiansand tidlig en sensommerdag i september. Selv om varmen i solen har minket betraktelig den siste tiden, er det fortsatt godt å være ute. Det er en helt vanlig ukedag, men byen er full av liv.
På vei til møtet med Sarita Sehjpal, mister jeg retningssansen et kort øyeblikk. Jeg spør en tilfeldig passerende om hvor Mother India ligger. Vedkommende blunker ikke en gang før han automatisk peker nedover gaten.
– Du går forbi McDonalds. Den skal ligge på venstre side, forklarer han.
Jeg takker pent og følger veien forbi klesbutikker og klynger med shoppere. Han har rett. Mother India ligger pent til, midt i smørøyet i Kristiansand. Det er lett å få øye på det store skiltet, og hadde dette vært om kvelden kunne man også fått øye på kundene som flokker seg rundt inngangen. Jeg går forbi inn en tung svart dør og forventer å komme inn i et stort, lyst rom. I stedet fører trappene meg ned til en kjellerstue med hinduistiske malerier og annen fargerik veggpryd. I enden av trappen sitter det en blid dame som hilser.
– Hei! Jeg er Sarita. Velkommen, sier hun vennlig. De dempede lysene gjør at stemningen roes ned.
Mens hun fører meg lenger inn mot et rolig hjørne i den romslige restaurantstuen, passerer to-tre personer som ser travelt opptatt ut med rydding. Det er under én time til Mother India åpner for dagen og aktivitetsnivået stiger i takt med spenningen. I stolen foran meg har Sarita Sehjpal satt seg, og ser forventningsfullt på meg. Jeg vil gjerne vite hvordan det ble til at hun ble hele Norges tikka-masala-dronning.
– Jeg hadde en drøm og jeg valgte å følge min egen vei. Det tror jeg er den viktigste grunnen til at jeg har lykkes.
En utradisjonell start
Sehjpal uttrykker seg på kav sørlandsdialekt. Bak den suksessrike norske damen ligger det en historie som startet da familien flyttet til Kristiansand i 1972.
– Det var ikke så stor forskjell mellom Punjab og Norge. Det kan bli ganske kaldt der også, forteller faren, Sudesh Sharma.
For ham var det heller en utfordring å forlate en lovende karriere på rådhuset i New Delhi, og følge etter den eventyrlystne broren til kona. Han ga seg til slutt og fant seg til rette på Mosby i Kristiansand, der han og kona jobbet på Høie fabrikker. Den gangen var Sarita Sehjpal en sjenert femåring. Hun vokste opp på Mosby, i utkanten av Kristiansand, der gikk hun på skolen og der sto hun på ski. Dessuten trente hun karate og var veldig flink til det. Etter videregående skole begynte hun som mange andre på høyere utdanning, men det varte ikke lenge.
– Jeg var på andre året, da jeg fikk et unikt tilbud som jeg ikke kunne la gå. Det var da eller aldri.
Det gløder i øynene til gründeren når hun tenker tilbake på øyeblikket da det hele startet. Selv om foreldrene er fra den nordlige Punjab-regionen i India og onkelen driver en indisk restaurant i Oslo, var det ikke en indisk restaurant hun startet med. Hennes første restaurant serverte mat med smaker som kom fra en hel verdensdel unna India.
– Jeg fikk tilbud om å starte en italiensk restaurant og tenkte «yes, dette skal jeg klare!».
Hun sosionom-studiet i 1993, kunne ingenting om matlaging og restaurantdrift, men kastet seg ut i det. Dessuten hadde hun støtte fra hele familien som bidro både fysisk, mentalt og økonomisk til prosjektet. Siden familien hadde drevet forretning i flere år, hadde de opparbeidet seg et godt rykte hos bank og finansinstitusjonene i byen. Finansieringen kom fort på plass og Sehjpal fikk god bruk for det dyktige teamet på kjøkkenet.
– Jeg lærte utrolig mye av dem. Det gjør jeg fortsatt. I tillegg begynte jeg å lese mye om mat og dra på mat-eventer så ofte jeg kunne. Og mest av alt jobbet jeg lange dager i restauranten.
Når hun ser tilbake, mener hun at 16-timersdagene lønte seg til slutt. Hun ble dyktigere for hver dag som gikk, og kundene strømmet til. Slik drev Sehjpal i flere år den italienske restauranten med stor suksess. Likevel var hun alltid på utkikk. Drømmen hennes om å starte en indisk restaurant brant fortsatt i henne. En dag ga det seg plutselig en mulighet.
Mother India blir til
– I 1994 fikk vi muligheten til å leie lokaler med god beliggenhet i byen. Den sjansen kunne vi ikke la gå fra oss.
Fredag 13. januar i 1994 åpnet Mother India, slik den også vil gjøre om noen få minutter den dagen jeg er her. Forskjellen mellom den gangen og nå, er at restauranten i dag har vokst til en vellykket bedrift med 20 ansatte, i tillegg til Sehjpal og faren, som på sin side er opptatt av å ta imot bestillinger og ordne med en plutselig personalmangel. En av bestillingene som tikker inn er en forespørsel fra den nyopprettede frivillighetsgruppen Refugees Welcome To Agder. De vil gjerne ha sponset en middag mens de gjør klart pakker til kriserammede flyktninger i inn- og utland. Det får de.
I dag kan Sehjpal skryte enda en vellykket og godt profilert bedrift, nemlig ferdigmaten Saritas. I dag produseres den av konsernet Orkla i Norge, men veien har slett ikke vært kort for det ambisiøse prosjektet.
– Da vi solgte den italienske restauranten i 1999, var jeg i butikken og kjøpte en pakke med indisk ferdigmat som jeg syns smakte helt forferdelig. Jeg ringte til produsenten av ferdigmaten og sa at kvaliteten ikke var bra nok.
Dermed fikk hun det aller første tilbudet om å produsere ferdigmat med en stor bedrift i ryggen. Det fungerte ikke i første omgang. Sehjpal, som er stolt av indiske mattradisjoner, kunne ikke la det bli med det.
– Jeg begynte bokstavelig talt å utvikle matretter på kjøkkenbenken, med dagligvarebransjen som mål.
Det gikk ikke lang tid før Sehjpal produserte stadig mer og bedriften Taste of India ble til en industriproduksjon. Selskapet produserte omtrent fem tonn ferdigretter ukentlig med sine ti ansatte, hadde en årsomsetning på mellom 10 og 12 millioner kroner og inngikk lukrative avtaler med store selskaper som SAS. Det lille Kristiansand-selskapet ble lagt merke til av et stort konsern.
– De tilbød å kjøpe matrettene mine og merkevaren min for 5000 kroner! Det skapte et så stor sinne i meg at jeg tenkte: «Søren heller. Jeg skal vise dem!». I dag er jeg veldig takknemlig for det de gjorde, for hadde de ikke fornærmet meg så sterkt, ville jeg ikke ha blitt så sint. Og hadde jeg ikke blitt sint så hadde jeg ikke hatt den utrolige energien til å utvikle dette på egenhånd.
Har tatt sjanser
I tillegg måtte hun stå imot de de negative spådommene hun fikk fra enkeltpersoner. Det var de som pekte på det at hun var kvinne – en minoritet i en minoritet. Andre mente at hun ikke hadde sjans til å lykkes uten formell utdanning, samtidig som de nedvurderte styrken i teamet hennes. Både faren Sudesh, lillebroren Raj Sharma og søsteren Camilla Sharma, som er medeiere i selskapene hennes, har høyere utdanning på forskjellige felt.
– Jeg jobber tett med mine søsken fordi de motiverer meg. Jeg er kreativ og har lyst til å oppnå mye, mens de er mer strukturerte. Min bror omsetter mine tanker til virkelighet.
Mens Mother India i fjor høst feiret sine 20 første år, og Saritas-reklamene rullet på norske TV-skjermer, ble lillebroren Raj Sharma og hun invitert på middag i forbindelse med den indiske presidenten Pranab Mukherjees’ statsbesøk i Norge. Samme år slapp hun oppskriftsboken «Saritas India. Indisk mat for det norske kjøkken». Er hun personlig tilfreds med det hun har oppnådd de siste 20 årene, og ser hun på seg selv som rollemodell? Sehjpal tenker seg om og smiler litt, før hun ser meg inn i øynene og sier:
– Det er veldig hyggelig om noen opplever meg som en rollemodell. Jeg er veldig opptatt av å få frem sterke kvinner. Men jeg er mer opptatt av at man skal se på muligheter og ikke synes synd på seg selv. Er det noe man har lyst til, skal man gå inn for det med hud og hår. Jeg har grepet alle de mulighetene som har kommet min vei, og har ikke tenkt å gi meg før jeg dør. Det er kanskje min gudegave.
