Hva nå Pakistan?
Det er en nydelig lørdag i mai på Southbank Centre i hjertet av London. Sympatiske frivillige fra The Alchemy Festival informerer publikum om underfestivalen Karachi Literature Festivals program. Hvordan henger det sammen at en kulturfestival fra Karachi i Pakistan arrangeres i London?
Tekst: Selma Benmalek
Southbank Centre er Storbritannias største kunstsenter, og huser i år The Alchemy festival for åttende gang. Festivalen har etter hvert blitt den største i sitt slag utenfor det indiske subkontinent, og her kan man oppleve hele bredden i sørasiatisk kultur. Karachis litteraturfestival har aldri vært holdt utenfor Pakistans grenser før. Anledningen er syttiårsårsmarkeringen for delingen av India.
Administrerende direktør for Oxford University Press i Pakistan, Ameena Saiyid, åpnet festivalen med disse ordene: «I dag feirer vi mangfoldet i Pakistan. Vi feirer også sytti år med pakistansk-britisk vennskap, vår felles historie – og vår felles framtid, som jeg håper vi kan bygge sammen de neste sytti årene.»
Ærlig oppgjør
Forfatteren Mohammed Hanif åpnet festivalen med noen tanker rundt Pakistans historie, framtidshåp og de dilemmaene landets befolkning fortsatt må forholde seg til. Hanif tok opp både utfordringen landet står overfor når det gjelder likestilling og ytringsfrihet, og temaet for festivalen, «Partition», deling.
«Ser vi oss tilbake, kan det virke som om vi ønsket et eget land både fordi vi følte oss truet som minoritet i India, og for selv å kunne ha vår egen minoritet. Slik at vi kan gjøre mot dem det samme som den indiske majoriteten gjør mot sine minoriteter. De dreper mennesker som spiser biff, vi lynsjer mennesker for Facebook-statuser. Vi er i sannhet de to brødrene som har blitt atskilt men som likevel ble like fæle.»
Forfatteren tok opp hvordan kvinnene ble oppford-ret til å sette sin og familiens ære over sine egne liv under «the partition». Hans mor ble bedt om å kaste seg i en brønn hvis landsbyen noen gang skulle bli angrepet. En slik tankegang mener Hanif fortsatt har gjenklang i Pakistan. Denne innstillingen måtte fredsprisvinner Malala Yousafzai nesten bøte med livet for.
«Vi er ikke frie før den dagen Malala og hennes klassekamerater kan gå i gatene uten frykt. La anledningen være en mulighet til å minne oss selv på hvor heldige vi er som har Malala som medborger.»
Pakistansk renessanse
Karachi Literature Festival hadde et omfattende og spennende program innen ulike litterære sjangre, i tillegg til ulike aspekter innen kultur, politikk og historie. Blant de mange samtalene var «Pakistansk renessanse? Det beste innen film, reportasjer, teater og mote», ledet av journalist Fifi Haroon.
Her fortalte filmskaper Faris Kermani og journalist Cyril Almeida om sine faglige utfordringer i Pakistan. Sistnevnte understreket at Pakistan har et stort potensiale innen media og at man ser et vesentlig skifte takket være digitalsamfunnet med sine sosiale media.
«Når vi er i Brexit-land og dessuten ser hva som skjer rundt omkring i verden, kan Pakistan regnes som et normalt land igjen. For noen år siden ble Pakistan sett på som et av verdens farligste land, mens det nå virker som om vi er i en «feel good story».»
Likevel understreker Almeida at, på tross av den positive utviklingen, har landet fortsatt en lang vei å gå. «Pakistan har et betydelig potensiale som går under radaren,» forklarer han. «Det virker som det er enighet om verken å la noe falle sammen eller å la noe vare lenge nok.»
På spørsmål om hvilke grupperinger journalister får mest trusler fra; staten, ekstremister, media eller mullaher, svarer han: «Vi mottar ikke trusler dag-lig, men man merker at det er et truende klima. Jeg ønsker ikke å overdrive, men skulle jeg nevne noe, er det nok presset fra politiske partier en merker mest.»
I panelet satt også skuespiller Atiqa Odho og designer Maheen Khan. «Har pakistansk mote hatt sin renessanse?» spør ordstyrer Haroon designeren. Materialene har nok hatt en renessanse, men ikke moten, var svaret. Ifølge Khan har pakistansk mote enda ikke nådd et høyt nok nivå til å kunne gjøre seg gjeldende internasjonalt.
«Antall moteshow og mengden broderier på klærne er ikke avgjørende for kvalitet og kunstnerisk kreativitet. Jeg mener det mangler en profil, mote er et språk.» Khan mener at noe av årsaken er at man enda ikke har funnet sin estetiske identitet i
Pakistan. «Landet ditt har et språk. Hvem er du? Dine klær bør vise hvem du er. Jeg føler at dette mangler og at vi burde ha utviklet oss mer. Man burde føle at dette er Pakistan.» Hun mener: «Vi burde bruke mange av våre flotte men bortglemte tradisjonelle plagg som utgangspunkt. Ved å utvikle nye og mer moderne snitt, kan man utvikle en nyskapende og konkurransedyktig mote.»
Opprivende nostalgi
Tro overfor markeringen kunne de oppmøtte få med seg en samtale ledet av Urvashi Butalia, hvor deltakere med både indiske og pakistanske røtter fortalte om sin tilknytning til delingen av India og Pakistan for sytti år siden.
Professor Sarah Ansari, leder for historieavdelingen ved the Royal Holloway University of London, leste fra novellen Pali av Bhisham Sahni, som stykket Child of the Divide regissert av Sudha Bhucha er basert på. Historien skildrer delingen sett med en fars øyne, en far som mistet sine barn i tumultene.
Professor Vayu Naidu som er forsker i Department of the Languages and Cultures of South Asia ved SOAS, University of London, fortalte om sin egen families tilknytning til delingen da deres naboer flyttet fra Sør-India til Karachi. «Som forteller ser jeg ofte på ordene og deres betydning. Hva betyr ordet «partition» for noen fra Sør-India, i mitt tilfelle Chennai?
Jeg husker at det i min mormors hus fantes en stor utskåret skjerm i valnøttre fra Kashmir som ble kalt «partition» og sto mellom spisestuen og hallen. Som barn var dette «partition» for meg.»
Naidu fortalte videre om hvordan nabofamilien etterlot sine barn hos Naidus besteforeldre for å kunne reise til Karachi og slå seg ned der. Dette var en stor tillitserklæring overfor en hindufamilie fra en muslimsk familie. Naidus mor og søsken bodde dermed sammen med nabobarna som én stor søskenflokk. Etter et par år flyttet barna etter til Karachi.
Til stor fornøyelse for salen leste skuespilleren Nimra Bucha fra forfatteren Saadat Hassan Mantos satiriske fortellinger fra «the partition». Publikum både lo og ristet på hodet av Mantos sylskarpe beretninger.
Den unge artisten Amrit Kaur Lohia avsluttet panelet med vakre folkesanger fra Punjab, og skapte en elektrisk ladet atmosfære. Både deltakere og publikum ble svært rørt. Før Kaur Lohia fremførte sin egen komposisjon over diktet «Ajj akhaan waris shah nu» skrevet av Amrita Pritam, forklarte hun hvordan hun fikk et nærmere forhold til de historiske hendelsene for sytti år siden: «Som artist var jeg veldig interessert i å lære mer om, og finne en kobling til, «partition» gjennom musikk. Det var slik disse historiene ble forståelige og mer levende for meg.»
Festivalen
Alle de sytti år gamle historiene omfattet melankoli, forferdelse over grusomhetene under «partition», men også håp og humor. Man kunne føle denne atmosfæren under hele festivalen. Publikum var godt blandet med hensyn til alder og bakgrunn, både sørasiatisk og britisk. Folk engasjerte seg i samtaler og fylte opp de ulike salene. I pausene kunne de besøkende nyte spennende mat fra det sørasiatiske så vel som fra andre kjøkken, verden over.
I senterets kjeller fikk de minste muligheten til å være med på mange spennende aktiviteter i tilknytning til pakistansk kultur. Fortellerstund, høytles-ning, sang og musikk var noe barna kunne få med seg i de fine lokalene.
Karachi Literature Festival nøyde seg ikke med samtaler og debatter, her sto også musikk på programmet. Musiker Khaled Anam framførte et rikt reper-toar med pop, folk, sufi, gamle slagere og kjente melodier fra TV og film fra Pakistan. På slutten av dagen var det musikk på scenen med Khumariyaan fra Peshawar.
Andre temaer som ble tatt opp på festivalen var transfobi, migrasjon, muslimsk identitet i tilknytning til Brexit og ulike debatter om Pakistans situasjon i dag. Litteratur og språk var naturlig nok sterkt representert på programmet. Man kunne få med seg flere poesiframføringer på ulike språk fra området, i tillegg til samtaler om regionale språk og deres forhold til urdu, Pakistans offisielle språk.
Sør-asiatisk storfest ved Themsen
I mer enn elleve dager og representert av hele syv land, fylte the Alchemy Festival det vakre Southbank Centre scener med dans, musikk, litteratur, samtaler og workshops og ikke minst god mat og drikke. Noen av høydepunktene under festivalen var framføringen av Ravi Shankars opera Sukanya, konserter med Abida Parveen og Vishal & Shekar og «The Eastern Eye Arts, Culture & Theatre awards».
The Alchemy Festival produserte Karachi Literature Festival i London i samarbeid med Oxford University Press Pakistan, Bloomsbury Pakistan og Rukhsana Ahmed. Ahmed er en London-basert forfatter med røtter i Karachi, som har vært en forkjemper for sørasiatiske forfattere i Storbritannia, spesielt kvinnelige sådanne.
I Karachi har litteraturfestivalen vært arrangert årlig siden 2010, og har samlet forfattere som skriver på ulike språk og innenfor ulike sjangere. Debatter, diskusjoner, samtaler, engelsk og urdu «mushaira» (poesikvelder), bokmesser, boklanseringer, høytlesninger, signeringer, satire, teater, filmvisning, musikk, dans og kunst, dette er bare noe av det festivalen har hatt å by på i Pakistan. The Alchemy Festival hadde ulike interaktive utstillinger om delingen som ble flittig besøkt av både av store og små.
Man forlater Southbank Center mer opplyst om det som for mange er mer ukjente sider av Pakistan. Selv med et slikt komplekst tema som «Partition» har Karachi Literature Festival klart å stille de rette spørsmålene. Pakistan er like mangfoldig og sammensatt som alle andre land. Etter festivaledeltakerne å dømme, har Pakistan med sin rike historie og en minst like utfordrende framtid, en del å ta tak i. Veien er lang, men det virker som om en har funnet den riktige veien framover.
