Pakistan spoles tilbake: En tragedie blir til

Det Pakistan Mohammed Ali Jinnah så for seg, utviklet seg ikke etter forventningene. Den geografiske enheten døde på slagmarken i Øst-Pakistan. Om lag 70 prosent av Pakistans befolkning er i dag født etter konflikten og bruddet i 1971. Hukommelsestap råder fortsatt. Få har noen anelse om hva som skjedde, eller at det i det hele tatt fantes et annet land.

Tekst: Tariq Ali

Det begynte dårlig. I hele tre helvetesmåneder var det som deler av India var besatt av en helt irrasjonell tankegang. Det var mye blod, ettersom hinduer, muslimer og sikher i både Nord- og Øst-India, Punjab og Bengal slaktet hverandre, som forberedelse til den store dagen. 14. august 1947 ble India raskt delt i to av et kollapsende imperium. Det var lite glede å spore blant folkene på noen av sidene i Nord- og Øst-India, mens de, fremdeles i svime, talte sine døde og tenkte på hjemmene de hadde forlatt.

Flyktningleirer fylte hele byer på begge sider av skillet. Noen av muslimene fra Dehli og andre steder, som hadde rømt til Pakistan, ble raskt skuffet og ønsket å dra tilbake hvor de kom fra – bare for å finne ut at hjemmene og butikkene deres alt var overtatt av andre. Gamle jernbanestasjoner i det nye Pakistan var stappfulle av menn og kvinner som lå på bakken, døde for resten av verden. De provisoriske sengene deres var ofte farget av blod, og tilgriset av urin og avføring. De var alle sultne. Noen hadde pådratt seg kolera. De var desperate etter vann. Det var ikke nok flyktningleirer, ei heller andre former for fasiliteter. De som hadde tatt de avgjørende valgene hadde ikke forutsett katastrofeomfanget. Det var vanskelig å spå hva som ville skje videre.

Situasjonen var den samme på den andre siden. De fleste sikhene og hinduene fra det som nå var blitt Vest-Pakistan, hadde flyktet til India. Masse-voldtekter var vanlig. Menn fra alle de tre samfunnene hadde unge jenter mellom 10 og 16 år som mål. Hvor mange døde? Hvor mange barn forsvant? Hvor mange kvinner ble bortført? Anslagene på hvor mange som døde varierer mellom en og to millioner. Ingen vet. Én grav kan inneholde en hel familie, og kremasjoner skjuler tallene.

I dag ville dette blitt kalt etnisk rensing eller folkemord. I 1947-48 ble det kalt et utbrudd av «communal violence». Geografiske oppdelinger etter etnisitet eller religion resulterer vanligvis i gjensidig påført vold, men politikerne hadde på den tiden ingen forståelse for omfanget av hva de hadde forårsaket. Mohammed Ali Jinnah (eller Quaid-i-Azam), lederen for det nye landet var uvitende om logikken i hans egne argumenter. Overraskende nok, med tanke på hvilken skarp og effektiv advokat han var.

Så sent som i mai 1946, hadde ikke Jinnah trodd at det å skape en muslimsk stat skilt ut fra India ville føre til splittelsen av Bengal eller Punjab, hvor de tre religiøse samfunnene hadde levd sammen, med jevnt over like stor andel av befolkningen, bortsett fra i vest-Punjab, hvor muslimene dominerte. Han argumenterte for at dersom disse to provinsene skulle bli splittet, ville det «føre til katastrofale resultater». Dette var definitivt sannheten, men det var likevel ren fantasi å se for seg at en slik deling av provinsene kunne unngås så fort det var enighet om splittelse på religiøst grunnlag.

Quaid-i-Azam («Den Store Føreren», kan du forestille deg det på tysk?) så på Pakistan som en mindre versjon av India, med kun én liten forskjell: at muslimene var i majoritet. Han hadde ikke tenkt på å stille seg selv spørsmålet hvorfor hinduer og sikher nå skulle måtte akseptere det han selv hadde nektet å godta – nemlig det å leve under en majoritet bestående av en annen religiøs gruppe.

Konfrontert med en massetilstrømning av flykt-ninger, fortalte den panikkslagne muslimske ledelsen i Karachi de indiske muslimene at den nye staten ikke var ment for alle muslimer, bare for dem fra Øst-Punjab.

Muslimene i Delhi og Uttar Pradesh (UP) skulle bli hvor de var. Dette ble hevdet av Pakistans første statsminister, Liaquat Ali Khan, som selv var ætling av UP-adelen. Det han egentlig mente, var at det ikke var plass til muslimer fra middelklassen eller den lavere middelklassen fra de aktuelle regionene. Ingen brydde seg. Muslimske flyktninger fra Delhi og andre områder fortsatte å strømme inn i det nye landet. Opprettelsen av et «eget hjemland» for

Indias muslimer ble tatt seriøst av de lavere klassene. De hadde ingen anelse om at staten kun var for godseiere. Det var ikke akkurat slik at mange muslimer ønsket å forlate hjembyene sine i bytte mot en usikker fremtid. Ekte og truende forfølgelse ga dem, imidlertid ikke noe valg.

Den muslimske ligaen, opprettet av konservative muslimer, ble grunnlagt i 1906, da en muslimsk delegasjon fikk innvilget et møte med den britiske visekongen, Lord Minto. De lovet trofasthet mot imperiet og ba om jobbkvoter og egne valg for muslimer. Bak alt dette stod muslimske fagfolk, som var redde for at de ville tape til fordel for den hinduist-iske majoriteten, med mindre britene gikk med på positiv diskriminering.

Ligaens politikk varierte like mye som dens sosi-ale sammensetning, og det var ikke før i 1940 at Lahore-vedtaket ble gjennomført. Dette krevde en separat stat for de indiske muslimene, dog ikke alle, ettersom dette ikke ble sett på som gjennomførbart.

En mangfoldig konflikt som denne resulterer noen ganger i situasjoner ingen ønsker seg. I beste fall kan det ende med noe som er tilnærmet likt planen. I verste fall skaper det bare et meningsløst biprodukt.

Morgenen den 14. august 1947 våknet en gruppe overraskede menn opp, og innså at de stod ved roret i en ny muslimsk stat – Pakistan. De var samlet i Karachi, som da var hovedstaden. En gang var det en liten fiskerby i provinsen Sindh, men nå hadde den vokst seg stor nok til å huse deler av den kongelige indiske marinen, noe som hadde resultert i et byks i innbyggertallet.

Få ville trodd at dette noen sinne kom til å skje. Seg i mellom hvisket de til hverandre at tanken på Pakistan hovedsakelig hadde vært et forhandlingsknep for å vinne institusjonell trygghet for den store muslimske minoriteten i post-uavhengige India.

Uttdrag fra «The Duel: Pakistan On The Flight Path of American Power»
Simon & Schuster UK Ltd 2008
Oversatt til norsk av Sara Flaaen Licius