Hva vil folk si?
Jeg vet ikke hva folk vil si. Jeg vet heller ikke hva folk sa. Men jeg vet hva den blonde, blåøyde Kari Nordmann på fjerde rad, sjette sete ved siden av meg sa, hviskende, til sin like blonde og blåøyde venninne da kinosalen ble opplyst. «Jeg er heldig som er norsk» sa hun.
Tekst: Sershar Azomid
Og jeg innser at for henne var Iram Haqs Hva vil folk si bare nok en film om en virkelighet som «heldigvis» ikke er hennes, siden hun er norsk. Som om Nisha (spilt av Maria Mozdah), med sitt mørkebrune, nesten svarte hår og mandelbrune, nesten svarte øyne, bare er nesten norsk. Som om det som rammet Nisha var noe som var naturlig og forventet, siden hun ikke var så heldig å være (helt) norsk. Tross hennes brennende røde pass. Tross sørlandsdialekt.
Tross boblejakke og heavy øyensminke. Tross hennes helt norske kjæreste som ble sneket inn gjennom vinduet, som en hvilken som helst vanlig norsk jente kunne ha funnet på å gjøre.
Jeg satt der i kinosalen og innså at for Kari Nordmann var dette kun knyttet til Nisha og hennes fars olivenfargede hud. Dette var knyttet til «hvor er du egentlig fra?». For henne var dette knyttet til islam.
Og til Pakistan, eller ett eller annet annet stan-land. Og til den type nanbrød som du ikke får kjøpt i butikken. Denne type «uheldig» norsk var knyttet til de som skriver og leser feil vei og de med kruseduller som alfabet. Ikke rart det blir krøll. «Jeg er heldig som er norsk» runget i ørene mine, der jeg satt paralysert. Og jeg lurte på hva folk ville si.
«Denne type «uheldig» norsk var knyttet til de som skriver og leser feil vei og de med kruseduller som alfabet. Ikke rart det blir krøll.»
Dette hadde ingen ting med Kari Nordmanns «heldige» norskhet å gjøre. Dette var den typen norskhet som ligger bak en hekk, langt der borte, hvor æresdrap er hverdag og ikke får spalteplass i lokalavisen engang. Nishas skjebne var for Kari knyttet til å være den type uheldig norsk man er når man har foreldre med røtter som ble røsket ut og ikke ordentlig plantet på nytt. Foreldre med en grønnsaksbutikk og en aksent i morsmålet sitt som eneste tegn på de 20 årene i Norge. Dette var, for Kari Nordmann, knyttet til den type uheldig norsk som man er når man brukes som tolk for sine egne foreldre når man snakker med barnevernet. «Jeg er heldig som er norsk». Dette var bare en film. En historie hvor selv Nishas sørlands-dialekt måtte tekstes. Og likevel fikk ikke Kari Nordmann, med sin heldige norskhet, på fjerde rad, sjette sete, med seg det som lå mellom linjene.
Hva vil folk si?
Jeg vet ikke hva folk vil si. Men jeg vet hva media sier. Media roper «æresdrap» og «uintegrerte foreldre» og «norsk kultur er truet» og «enda en film om norskpakistanske kvinners utsatte posisjon mellom kulturer» og «enda en historie om kvinneundertrykkelse».
Hva vil folk si?
Jeg er ikke sikker på hva folk vil si. Noen vil klage over at Iram Haq setter flerkultur i et negativt lys. Som om det ikke holder med Sylvi Listhaug som propper samfunnet full med det synet at flerkultur er noe dritt som koster staten mer enn dritt burde koste. Noen vil si at det er på tide med solskinnshistorier om flerspråklighet og inkludering. Noen vil si at det er på høy tid at Haq slutter å tråkke ned sine egne på vei opp og fram. Noen vil si at hun heller burde bruke stemmen sin til noe nytt og nyttig. At dette er en sang som har blitt sunget før, kanskje med en annen tone, men likevel. At det er på tide at sangen synges på siste vers… At dette er nok en film om… nok en flerkulturell jente… som… nok en gang snubler i sine egne røtter.
Hva vil folk si?
Si meg. Hva ville du si om du fikk valget om å sitte og se filmen om ditt liv? Ville du si ja? Ville du ha valgt å bli sittende? I så fall, hvor lenge? I så fall; hvorfor? Jeg ble sittende. Jeg så filmen om mitt liv. Og selv om jeg ikke har svarene på hva folk vil si, forstår jeg hva Maria Mozdah (Nisha), Adil Hussain (faren til Nisha) og regissør Iram Haq ville si. Og jeg forstår at Kari Nordmann på fjerde rad, sjette sete ikke forstår. Jeg unner henne å ikke forstå.
For jeg selv forstår så altfor godt. Jeg forstår det å kave etter ordene. Jeg forstår hvorfor mitt morsmål har syv ord for kjærlighet, mens norsk bare har ett. Jeg forstår at hat og kjærlighet kan være to sider av samme sak. Jeg forstår at motivet ikke helliger midlet. Jeg forstår at redsel og skam, fra begge sider, kan føre til at en støter fra seg dem man vil ha nærmest. Jeg forstår at av og til er det ikke noe skille mellom den hånden som mater og den hånden som slår. Og at begge er et uttrykk for ubetinget betinget kjærlighet.
Jeg forstår, for dette er filmen om mitt liv. Slik det ble. Slik det er. Det folk sa. Det folk sier. Det folk vil si. Alt jeg vil si til Iram Haq, eller Nisha, eller meg selv er tashakur. Shukriyah. Meherbaani. Kheili moteshakeram. Takk. Takk for at du overlevde. Takk for at du sa det ingen turte å si.
Jeg er ikke heldig fordi jeg er norsk. Jeg er heldig fordi jeg er i live. I live til å kunne se Hva vil folk si, reise meg fra kinosalen og gå ut og se hvordan nysnøen pudrer asfalten, som melis på en browniekake. Og vite at verden ikke er så svarthvitt, men likevel så svart og så hvit.
