Norsk kultur er under bakholdsangrep

Slaget om sangen i skolen handler om folkekulturens plass i samfunnet. Kanskje truslene mot vår kultur kommer fra annet hold enn vi ofte blir fortalt?

Tekst: Even Tømte
Illustrasjon: Linn SC

Slaget om sangen i skolen handler om folkekulturens plass i samfunnet. Kanskje truslene mot vår kultur kommer fra annet hold enn vi ofte blir fortalt? Norsk kultur er under angrep. Det var selveste kulturministeren som erklærte dette under valgkampen, Høyres Linda Hofstad Helleland, sammen med Senterpartiets Ola Borten Moe. «De norske verdiene er under press» sa kulturministeren, som var redd for at vi skulle glemme «den kristne kulturarven dette samfunnet bygger på».

Blant verdiene hun tok til orde for å bevare var sangen. «[M]an må kunne gå rundt juletreet og synge julesanger uten å ha med godkjennelse hjemmefra», erklærte Helleland i et intervju med VG.

Folkeaksjon for sang i skolen
Nå er valgkampen over, og Helleland har fått litt rett. En folkeaksjon har oppstått for å forsvare felles-sangen hun var så bekymret for. Men angrepene kom verken fra ondsinnede muslimer eller naive multikulturalister, men fra hennes egen partikollega, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Han valgte nylig å ta sangen ut av den overordnede læreplanen for skolen (kanskje mens kulturministeren var opptatt av å gå gjennom gjestelista til kjendisfesten hun arrangerte).

I september ble det fastsatt en ny overordnet del for læreplanene i skolen. Kunnskapsministeren uttalte i den forbindelse at læreplanen «beskriv dei verdiane vi skal ha i skolen i framtida».

Da kulturfolket oppdaget at sangen ikke var blant dem, utløste det et aldri så lite opprør, med rasende kronikker, radiodebatter og sangstafett. Facebookgruppa «Protestgruppe mot fjerning av sang i læreplanen» har i skrivende stund over 24 000 medlemmer.

Ingen grunn til panikk, svarte regjeringen, og vikarierende utdanningsminister Henrik Asheim tok til og med en liten trall selv. Det er mye rart som ikke står i dette dokumentet, det er mer overordnet og mindre fagspesifikt enn den gamle læreplanen. Selvfølgelig skal det synges i framtidas skole også.

«Alle landets skoleelever kommer ikke til å slutte å synge over natta. Det er bare ikke noe overordnet mål at de skal gjøre det.»

Bekymret for sangens plass
Det har de sikkert rett i. Det er likevel ikke uten grunn at musikkfolket er bekymret for sangens plass i det norske skoleverket. I en debatt med musikk-forsker Nora B. Kulset ble statssekretær Magnus Thue spurt om ikke dette kunne føre til at flere lærere droppet sangen. Det svarte statssekretæren ikke nei på. «Lærerne må ha frihet til å bruke de metodene de faglig sett mener er best, derfor vil vi legge færrest mulig føringer på det», nøyde han seg med å si. (I samme debatt hevdet han at det «heller ikke står noe om matte» i dokumentet, noe som ikke er riktig.)

Det betyr ikke at alle landets skoleelever over natta kommer til å slutte å synge. Det er bare ikke noe overordnet mål at de skal gjøre det. Det er ikke viktig på samme måte som matte- eller leseferdigheter er det. Det er ikke så nøye. Det kan være opp til den enkelte lærerens initiativ, klemt inn mellom alt det obligatoriske, det som haster, det som skal måles og rapporteres. Læreren som eventuelt skal gjøre dette vil være dårligere rustet til det enn tidligere, ettersom musikk også har blitt fjernet som obligatorisk fag i utdanningen av pedagoger til skole og barnehage.

Under halvparten av lærerne som underviser har utdanning
Ifølge Kulset har under halvparten av lærerne som underviser i musikk på 1. – 4. trinn utdanning i faget. Heller ikke i forslaget til den nye fagplanen for musikkfaget som nå er ute på høring, er spesifikke mål om å synge, spille, musisere eller danse lette å få øye på. De harde læringsmålene som man finner i lesing og matematikk er ikke her. Samtidig viser undersøkelser at bare halvparten av barneskoleelevene synger hver dag, og at det det synges mindre jo lenger opp i klassetrinnene man kommer.

Den samme regjeringen som bekymrer seg for den norske kulturen har altså forvaltet en svekkelse av nettopp kultur i skoleverket. Dette stemmer overens med næringslivets ønskeliste. I vår tok Tord Lien, NHO-direktør og tidligere regjeringskollega av Helleland og Isaksen, til orde for å «kutte drastisk» i musikk, dans og drama i skolen. Næringslivet har ikke bruk for slikt (tror han).

Skolebarna synger mindre
Skolebarna synger mindre, men kommer også til å oppleve mindre musikk enn tidligere. Rikskonsertene hadde tidligere ansvaret for Den kulturelle skolesekken, som arrangerte konserter for skoleelever. I fjor ble Rikskonsertene gjort om til Kulturtanken, der musikk må kjempe om plassen med fem andre kunstformer. Ordningen som tidligere garanterte alle barn grunnskolealder to konserter per skoleår er borte.

Ironien i dette er at teknokratene som vil telle PISA-poeng og utdanne nyttige arbeidsmaur for nærings-livet kanskje også hadde tjent på å ha mer musikk i skolen.

Kunstfag skviset i Storbritannia
Omtrent samtidig som Norge valgte å fjerne sang fra læreplanen, kunne vi lese i The Guardian om Feversham skole i den engelske byen Bradford. I likhet med i Norge opplever skolene i Storbritannia at kunstfag blir skviset til fordel for såkalte «harde» fag. De burde heller kalles «teoretiske fag», for kunstfag er også hardt arbeid, kanskje hardere. Også i

Storbritannia er det fokus på resultatene på nasjonale prøver. Feversham var en av skolene som kom dårlig ut under telle- og målregimet, en skole der 99 prosent av de fem hundre elevene hadde engelsk som andrespråk, og som skåret under snittet på de nasjonale prøvene.

Det var for fem år siden. Nå er skolen blant de ti prosentene med størst framgang i lesing, skriving og matte. Hva er forskjellen mellom da og nå? Mer kreative fag, med opptil seks timer musikk i uka for alle. Skolen valgte å gjøre dette framfor mer terping på PISA-relevante måltall, fordi de ikke ønsker seg en skole der ungene hater å lære forklarte rektor Naveed Idrees til avisen. Og, tenke seg til, det viser seg at barn lærer mer når kreativiteten deres blir stimulert.

Sammenhengen mellom musikk og læring er godt dokumentert
Dette burde ikke egentlig være overraskende. Sammenhengen mellom musikk og læring på andre områder er godt dokumentert. Ikke minst når det gjelder å lære språk, eller skape positiv samhandling mellom folk med ulik bakgrunn. Dette burde kanskje politikere huske når de snakker om parallellsamfunn og alle de andre tingene de elsker å være bekymret over når de vil ha stemmene til folk.

Man skal kanskje være forsiktig med å overselge de positive effektene musikk har på andre fagområder. Ikke minst fordi musikkens berettigelse ikke er avhengig av dette. Egentlig burde det ikke være nødvendig å peke på slike sammenhenger. Grunnen til at man skal ha kultur i skolen er ikke at musikk, dans og drama-elevene er de aller flinkeste til å bygge opp og drive elevbedrift, det er bare en hyggelig bieffekt. Musikk er viktig nok til at det burde være et mål i seg selv å lære det.